Hvis du bare har hørt hitsinglene til Beth Hart på radio, så lurer du kanskje nå på hvorfor i helvete Norway Rock Magazine skriver om denne souldama på piano. Hvis du derimot har sett henne på scenen, barbeint iført svarte tights, singlet, naglebelte og tatoveringer over begge armene som en garva bikerchick, mens hu leverer den råeste kvinnevokalen siden Janis Joplins glansdager over en heidundrende rocka versjon av Led Zeppelins «Whole Lotta Love», eller hennes egen «Am I The One», så vet du at Beth Hart sparker rumpe. Hardt. Det vet også en viss herr Slash, som tilbød henne jobben som vokalist i Slash’s Snakepit i 1996.
Tekst Geir Amundsen | Foto Ellen Palmeira
Vi møter en uforskammet frisk og opplagt Beth Hart i resepsjonen på Hotel Bristol hvor hun nipper til en appelsinjuice. Hun røyker som en skorstein og har et språk som kunne fått en bryggesjauer til å rødme, men det er mye av sjarmen med Hart. Ikke mange andre kvinnelige artister krydrer konsertene sine med uttrykk som «motherfuckers» , «kick ass» og «This is even better than fucking!». Hun er ekte vare, 100% seg selv, på godt og vondt. Det følgende er en svært så komprimert versjon av en meget intens samtale som stadig vekk sporet av til temaer om felles interesser, film, musikk og kaker.
– Velkommen tilbake til Norge! Det virker som om du har vært her konstant de siste 4-5 månedene, og kommer tilbake hit for en miniturné i oktober?
– Ja, jeg stortrives her, og gutta i bandet er helt gærne etter Norge!
– Så hva er det du liker med Norge?
– Det skjer noe spesielt når man plutselig får den spesielle forbindelsen med et publikum. De første par gangene vi var her og spilte på Rockefeller, så var det null respons, og vi tenkte «Faen heller, de liker oss ikke», men sånt skjer når man skal prøve å etablere seg i et nytt marked. Men så, for et par år siden, da vi også begynte å spille i Stavanger og Langesund, og tilbake til Oslo…det var som natt og dag! Plutselig var det en helt utrolig kjemi mellom band og et publikum som kunne låtene på rams og sang med av sine lungers kraft. Fuckin’ amazing!
– Her i Europa har du et stort og trofast publikum i Skandinavia og Nederland. Hvorfor tror du at akkurat disse områdene er så mottagelig for musikken din?
– Jeg lurte litt på det selv, men dette er jo ikke en annen planet med skapninger med totalt andre preferanser, det er bare folk med et annet språk! Jeg tror rett og slett at det skyldes at plateselskapene her har gjort en mye bedre jobb med promoteringen enn andre deler av Europa. Her har vi blitt booket inn på turneer, spilt mye konserter og TV-show, noe som hjelper veldig. For noen artister funker det sikkert fint med en hitsingel på radio, men for min del må det være live. Det er på konsertene at folk virkelig ser hva en artist dreier seg om. I USA kan du turnere i årevis uten å nå ut til alle på grunn av størrelsen, så der er radiospilling veldig viktig. Det er enklere i Europa, så jeg har vært veldig heldig med mottagelsen i Skandinavia.
– Du er særs respektert i musikerkretser, med tanke på alle de store navnene du har jobbet med opp gjennom årene. Hvordan kom du for eksempel i kontakt med Slash?
– Allerede i 1996 ble jeg kontaktet av Slash’s manager som fortalte at Slash var på utkikk etter en ny vokalist til sin Snakepit, og jeg ble invitert på en av solokonsertene hans for å se det an. Men jeg følte vel kanskje ikke helt at det var greia for meg, så det ble aldri noe av. Og mange år senere fikk jeg plutselig en mail fra han hvor han ville at vi skulle gjøre en låt sammen til soloskiva hans. Han sendte til og med utkastet til en låt over. Og jeg ble helt satt ut og trodde at han måtte ha sendt denne mailen feil, det kunne da vel umulig være meg han egentlig ville ha tak i.
– Når var dette?
– Hmmm…et års tid siden? Og jeg jobbet med låta mens jeg var på turné i Europa, kom tilbake til stanene og dro til studioet hvor han drev og jobbet. Og jeg satte meg ved pianoet og spilte det jeg hadde for han. Og han bare mumlet at «Dette høres da overhodet ikke ut som den låta jeg skreiv…», men han hadde selvsagt sendt meg en demo med bare gitar, trommer og bass, og jeg spilte den for han med bare vokal og piano.
– Var dette den «Mother Maria»-låten?
– Stemmer, vi jobbet litt mer med den og spilte den inn, men til slutt kom den ikke engang med på den jævla skiva!
– Den er vel med på Japan-utgaven eller på iTunes-versjonen, tror jeg…
– Ja, det stemmer nok, men jeg trodde han ikke likte sluttresultatet. Men så skjedde jordskjelvet på Haiti i januar og Slash ringte meg og sa at han ville bruke låta vår på veldedighetsskiva til inntekt for ofrene der, og det syntes jeg var helt knall! Mye bedre at den blir brukt til noe slikt enn at den drukner blant de store navnene på soloskiva hans! Og så ble det også stelt i stand en støttekonsert i mars på The Nokia Theatre i Los Angeles hvor vi gjorde noen låter sammen, og noen måneder senere stilte han opp som min gjest da jeg gjorde en støttekonsert for Womens AA Recovery på samme sted. Og nå skal vi snart spille sammen på et arrangement på The Whiskey på Sunset i LA. Jeg var på besøk hjemme hos han, helt rå kåk…skikkelig rockestjernehus.
– Ja, tviler ikke, jeg leste nylig biografien hans. Interessant…
– Ja? Den ga meg lyst til å feste! Jeg klarte ikke fortsette å lese mer enn de første kapitlene, jeg fikk bare trangen etter å komme meg ut og bli steinhøy! Fordi han fikk stoffmisbruket til å virke så glamorøst og vilt og gøy.
– Og så ble du historisk i 2003, da du ble den eneste vokalisten til dags dato som har koret for Ian Gillan på en Deep Purple-skive.
– Hva???
– Jepp.
– Kutt ut! Det ante jeg ikke!
– Hvordan kom det i stand?
– Etter at jeg hadde spilt inn «Leave The Light On»-skiva med produsent Michael Bradford, så fikk han tilbud om å gjøre «Bananas»-skiva til Deep Purple. Han ringte meg og fikk meg til studio for å gjøre vokal på en låt som heter «Haunted», men jeg traff aldri Purple-gutta den dagen, de var ikke i studio da. Men noen måneder senere spilte de i Los Angeles, og jeg ble invitert for å gjøre de samme koringene på konserten. Og da fikk jeg det for meg at jeg også burde ha et instrument på scenen, så jeg prøvde å spille tamburin samtidig, men endte vel opp med en venstrehånd med store blåmerker i ukesvis etterpå, haha! Jeg ante ikke hva jeg holdt på med!
– Du har også spilt inn en låt med Neal Schon fra Journey?
– Ja, han spilte inn en låt til en tributeskive til Les Paul, en blueslåt som heter «I Wanna Know You», som jeg ble bedt om å synge på, men jeg aner ikke hvordan den ble til slutt. Jeg tror ikke jeg har hørt den engang.
– Jeg har den på iPoden min her, vil du høre?
– Hey! Fett!!
– Og så gjorde du en hel turné i USA i 2006 som sangeren i bandet til en av de store gitarlegendene, Jeff Beck?
– Vel, det var ikke akkurat en hel turné, det var bare 6-7 konserter, og jeg sang bare på 4-5 låter hver kveld, men likevel, det var helt rått å stå på scenen med et slikt ikon som Beck!
– Og det var vel ikke akkurat klossmajorer bak dere heller? Vinnie Colaiuta (Frank Zappa, Sting, Megadeth) på trommer og Pino Palladino (The Who, David Gilmour, Peter Gabriel) på bass.
– Nei, utrolige folk. Vi spilte gamle låter fra Becks karriere som «You Shook Me» (som Zeppelin gjorde til allemannseie), «A Change Is Gonna Come», «I Ain’t Superstitious», «Morning Dew»… (Og for de av dere som hverken kjenner til Beck eller Beth; gå på Youtube nå og søk på «Jeff Beck Beth Hart» og bli slått i bakken av disse låtene. Det er en ordre.)
– Så hvordan kom din musikerkarriere i gang? Når startet du?
– Jeg startet med piano da jeg var rundt fire år, og gikk på LA School of Performing Arts og fikk klassisk utdannelse. Jeg begynte tidlig å lage egne sanger, men jeg begynte ikke å spille ute på klubber og barer før jeg var femten…
– Ikke FØR du var femten??? Da skulle du jo ikke kunne komme inn engang! Er ikke aldersgrensen for alkohol 21 i USA?
– Haha, joda. Egentlig! Men jeg ville ut, fremføre mine sanger, tjene penger, nå et publikum. Så da jeg i 1993 fikk muligheten til å bli med på StarSearch, (forløperen til Idol) så hoppet jeg på og vant på landsomspennende TV. For da var jeg jo allerede en dreven sceneartist og hadde et fortrinn foran de fleste andre.
– Og ikke minst en kraft i stemmen som alle andre bare kan drømme om… førte dette til platekontrakt?
– Nei! Tvert imot! Å vinne StarSearch var en ulempe i jakten på kontrakt, for det var skikkelig ukult! Man var liksom ikke ordentlig artist hvis man hadde deltatt der. Dagens American Idol-deltagere selger jo automatisk millioner av skiver!
– Men debutskiva di kom vel ut like etterpå?
– «Oceans of Soul»-skiva. Grusom. Selv om det står Beth Hart Band på coveret, så var det i praksis meg og min daværende manager, som også spilte piano. Jeg følte på meg allerede før vi begynte innspillingen, og like mye da vi var ferdige, at dette var helt feil, men ingen av oss hadde nok erfaring til å ta grep og rette det opp der og da. Så det ble helt skjærings, jeg splitta med både manageren og musikerne, og spilte rundt i LA på egen hånd. Og da traff jeg min nåværende manager, som jeg nå har holdt sammen med i 15 år.
– Og så kom «Immortal», i 1996?
– Og den skulle ha vært en sykt bra rockeskive. Det vi gjorde live på den tida, det låt så bra og så samspilt og så rocka, bandet var så sammensveisa…det var et skikkelig bandprosjekt. Men David Foster som var sjefen for plateselskapet (Atlantic), mente at vi heller burde låte mer kvinnelig pop/soulmusikk, men det var ikke jeg helt klar for da. Jeg ville rocke! Så nok en gang ble det kræsj i studio med produsenten, som prøvde å gjøre oss så radiovennlige som mulig. Så etter masse frustrasjon endte det med at jeg, en kjepphøy 24-åring, storma inn på kontoret til plateselskapsjefen og krevde å få gjøre neste skive på min måte, eller å bli løst fra kontrakten. Jeg nekta å bli glatta over av en eller annen fancy produsent som fjerna særpreget og lidenskapen fra musikken min.
– Og det førte til «Screaming For My Supper», i 1999.
– Jepp. Jeg elsker den skiva, det er på en måte min debutskive og den første som føltes riktig. Ikke alt på den er like fantastisk, men jeg ville gjøre det slik, jeg ville at den skulle låte akkurat slik der og da. Men dessverre for meg, så klarte jeg ikke å takle suksessen jeg fikk med «L.A.Song», og det raste utfor derifra.
– Med stoffmisbruk?
– Riktig. Jeg gikk helt under jorda, Atlantic droppa kontrakten min, jeg ble lagt inn på klinikk og prøvde å komme meg på rett kjøl igjen. Det tok noen år…huff! Og så kom jeg igang igjen i 2003 med «Leave The Light On». Nok en gang var jeg ikke helt fornøyd med produksjonen, den låter litt for glatt. Det er kanskje litt min egen skyld, jeg var ikke hissig nok på å si klart fra hvordan jeg ville ha det. Men den har endel nydelige låter, som tittellåta.
– Og så kom min favorittskive med deg, «Live At Paradiso», i 2005.
– Ja, det er utvilsomt den skiva jeg er mest stolt av selv. Endelig for første gang ga vi ut en skive som dokumenterte hvordan vi faktisk høres ut. Den var ikke pussa på og justert i noe jævla studio av en jævla produsent som ville tjene penger. Den er 100% live. For meg er det å være i studio som å være hos tannlegen, det er lett å knyte seg og alt du gjør blir forstørret og analysert og foreviget. Men på scenen er jeg i mitt rette element, og vi har en stor fest alle sammen, og man får øyeblikkelig respons og tilbakemelding når man gjør noe bra. Jeg husker at jeg satte meg ned og så på DVDen like etter at den var ferdig redigert. Normalt sett hører jeg bare på studioskivene mine èn gang etter at de er innspilt, og så ferdig med det, men denne skiva var bare «Right on!!!» Det føltes veldig bra og veldig riktig å gi ut den, og jeg syntes virkelig at vi hadde fanget essensen av en Beth Hart Band-konsert. Og derfor fortsatte vi samme prosessen med neste skive, «37 Days», med å spille live i studio. Det var bare rett inn, mange av låtene satt på første tagning, og vi var knallfornøyde.
– Og tittelen «37 Days» refererer til hvor lang tid det tok å spille inn skiva?
– OG mikse den ferdig! Men plateselskapet var ikke så fornøyde, de mente den var for rocka eller for bluesy, de ville ha flere ballader, men jeg sto på at dette er meg, dette er hva dere får.
– Den høres mye gladere ut enn de andre studioskivene.
– Gjør den? Mulig, interessant, men joda, jeg var lykkelig da, og singelen «Good As It Gets» er jo en gla’låt.
– Og så har du en ny skive på gang! Når kommer den og hva kan vi forvente oss?
– Vi er ferdige med innspillingen av vokal og piano, nå prøver vi oss litt frem med arrangementet av de andre instrumentene, for denne skiva gjøres på en helt annen måte enn de tidligere. Det var ikke min idé, det var produsenten min som også lagde «37 Days» med meg, og som var med på å skrive en låt som heter «Learning To Live» som ble en massiv hit i Danmark og som fikk karrieren min i gang der. Han ba meg lage en skive hvor jeg ikke skreik hele tida, men bare lage låter med tekster om personer som betyr noe for meg og skjebner jeg har blitt rørt av. Og jeg var først veldig skeptisk og trodde at isåfall kommer fansen til å tro at jeg har blitt helt soft og pysete.
– Og er du det?
– Haha! Jeg satte i gang, men kjørte også med en simultan plan B, og spilte inn en hardt rockende skive med resten av bandet med en annen produsent, slik at hvis den myke skiva blir en fiasko, så kan jeg kjapt komme med en hardrockskive og bevise at jeg ikke har blitt fullstendig puslete og sentimental! Men etter noen uker oppdaget jeg at dette faktisk fungerte veldig bra! Vi la ned grunnsporet med bare vokal og piano, og legger på trommer, bass og gitar etter behov i etterkant. Og dermed trenger jeg ikke lenger skrike så hardt og høyt bare for å bevise at jeg kan, noe jeg nesten automatisk gjør når jeg har trøkket fra et fullt band i ryggen. Jeg koste meg stort under innspillingen, men ja, dette er kanskje den mest avslappede og mykeste skiva jeg har gjort hitill. Og den tristeste. Det er låter på skiva hvor du tydelig kan høre at jeg faktisk gråter under innspillingen, for det er så mye følelse i dette for meg. Vi kunne kanskje spilt det inn på nytt igjen og fått helt feilfri vokal, men det er da så mye viktigere å frem ekte følelser i musikken enn å strebe etter perfeksjonismen. Her og der er det ikke helt reint, eller jeg kommer litt for seint inn, men det er EKTE! Og skal jeg først gjøre det ekte og by på meg selv, kan jeg likegodt ta den helt ut. Jeg er ikke noen jævla Beyoncé som kommer til å skuffe folk. Jeg vil bare gi ut denne skiva og se hva som skjer.
– Mange klarer da å gjennomskue plastikkartistene og setter dermed desto større pris på de ekte artistene med egne personlige låter som fremføres med ekte følelser.
– Nettopp. Så hvis folk ikke liker dette, så har jeg i hvert fall gjort mitt ytterste og levert noe jeg kan stå inne for 100%.
– Du spilte en del låter fra den kommende skiva på vårturneen her i Norge.
– Ja, vi gjorde vel to eller tre som jeg husker.
– Jeg la spesielt merke til en som heter «Sister Heroine» som tydeligvis er viktig for deg…hva handler den om?
– Åh Gud, spilte vi den også her?? Jo, den handler om søsteren min, som døde for noen år siden, og familien som prøver å takle dødsfallet. Søsteren min var familiens svarte får, som stadig rotet seg bort i trøbbel, men hun var også den snilleste og godhjerta av oss, som lyttet til det du sa og gjorde alt for å hjelpe deg. Vi visste lenge at hun kom til å dø på et eller annet tidspunkt, for hun hadde AIDS og drev med narkotika, så vi gikk nesten bare og ventet på det.
– Når var dette?
– Hun fikk HIV-diagnosen da hun var 22, jeg var 12, og døde da hun var 33. Hennes dødsfall endret mitt liv, det skjedde ikke slik jeg trodde, enda det nesten var en lettelse da hun forlot oss. Men «Sister Heroin» har en dobbelbetydning, siden heroin uttales som heroine (heltinne på norsk). For hun var også på mange måter en heltinne og forbilde for meg, trass sine mørke sider.
– Jeg tror dette er en av hovedgrunnene til at du har så mange dedikerte fans; at du har svært personlige, selvutleverende tekster. På scenen fremstår du som en veldig sterk, tøff og selvstendig person, men du er heller ikke redd for å vise frem dine mange svake og mørke sider. Og akkurat det gjør deg bare enda sterkere og tøffere. (Her blir Hart helt satt ut, presser begge hendene foran munnen og blir blank i øynene. Ekte vare.)
– Oh my God!! Det er noe av det fineste noen noensinne har sagt til meg! Nå fikk du meg til å gråte, takk takk!
– Og så har du en tendens til å få ellers heterofile kvinner til å bli lesbiske når du er i nærheten. På konserten jeg så med deg på Rockefeller i april var det usedvanlig mye damer med armene rundt hverandre. Og jeg kjenner flere ellers så hetero damer som gjerne skulle gjort et unntak for deg. Hva kommer det av, tror du? (Her tok det litt tid med hiksting og latter før hun klarte svare.)
– Jeg aner ikke, jeg tror kanskje lesbiske jenter liker kvinner som er sterke og vitale på scenen, det er sikkert tiltrekkende for noen som selv må jobbe for å være sterke og klare seg i en verden som fortsatt er svært skeptisk, tidvis fiendtlig, mot folk som er skeive. Pussig at du skulle nevne det, for nylig ble jeg møtt backstage av en homofil fyr som fortalte meg at han var stor fan av meg, og jeg ble først litt perpleks og tenkte at «Jøss, jeg har faktisk nådd frem dit også!«, men syntes selvsagt at det var knallbra. Og han fortalte meg at han ble så rørt av min låt «Like You (And Everyone Else)» som han følte virkelig fortalte hans historie, om folk som var bedritne mot han på grunn av legninga hans. Og det var veldig godt å høre. Virkelig.
– Hvem er dine forbilder musikalsk og vokalmessig?
– Vokalmessig er det først og fremst Etta James, uten tvil.
– Du ble ikke tilfeldigvis født den natta Janis Joplin døde? For du har virkelig ivaretatt hennes ånd!
– Haha, nei hun døde over ett år før jeg ble født.
– I Los Angeles det også. (Neppe tilfeldig!) Hvem ellers?
– Tori Amos er en fantastisk artist, Fiona Apple, Joni Mitchell, Carole King, Billie Holiday var en utrolig sanger, Otis Redding, Nina Simone, Josephine Baker…jeg kunne fortsatt å ramse opp fantastiske artister!
– Takk for praten, vi ses i oktober! Stavanger, Bergen, Oslo og Kopervik, dere får besøk!
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2010