Beth Hart har gjennomgått en aldri så liten imagemetamorfose det siste året. Borte er den tatoverte, barbeinte, svartkledte rockeberta med naglebelter, og frem kommer den feminine soul/blues-sangerinnen med kjole og høye hæler. Og musikken har tatt en tilsvarende høyresving. Vi tok en prat med den stadig like entusiastiske og sprudlende dama over en middag på en sushirestaurant i hovedstaden.
Tekst : Geir Amundsen
Foto: Jeff Katz
Livefoto: Anne-Marie Forker
– Så velkommen tilbake til Norge – nok en gang. Jeg tror dette må være femte gang på snaue to år?
– Ja, det kan stemme. Vi ankom i går kveld, og skal være med på et TV-show («Ettermiddagen» på TV2) nå i kveld.
– Når er du tilbake for å gjøre konserter igjen?
– Til vinteren, jeg tror det er i februar. Da spiller vi på Rockefeller i Oslo, og en konsert i Stavanger.
– Og du er ute med ny skive nå i oktober – med tittelen «Bang Bang Boom Boom».
– Ja, den blir utgitt her i Skandinavia den 05.oktober, såvidt jeg kan huske.
– Nå har jeg foreløbig kun hørt første singel og tittelspor, men dette var jaggu en stilendring fra den Beth Hart vi kjenner fra før.
– En kraftig stilendring, ja!
– Var det bevisst?
– Absolutt!
– Hadde kanskje dette noe å gjøre med samarbeidet med Joe Bonamassa, på fjorårets skive «Don’t Explain»?
– Ja, det hadde mye med samarbeidet med Joe å gjøre. Før jeg begynte med det prosjektet, følte jeg litt at jeg hadde kjørt meg litt fast. Jeg var ganske lei av måten jeg skrev låter på, måten vi arrangerte de på. Jeg følte meg trygg innenfor min lille boble, men hadde ikke egentlig bevegd meg utenfor komfortsonen på lenge. Det funket i en årrekke, og jeg elsket det jeg holdt på med, men så kom vi til det punktet hvor jeg var rett og slett lei. Både av hva jeg hadde å melde tekstmessig og musikalsk. Og jeg innså at jeg var nødt til å utfordre meg selv for å fortsette, men jeg visste ikke hvordan. Jeg bare visste at jeg måtte gjøre noe annet. Så lagde jeg denne skiva («Don’t Explain») med Joe Bonamassa, med jazz og blues – litt bluesrock, men med soul. Og det var så moro for meg som sanger å lage en slik skive. Og da innspillingen var ferdig, tenkte komponisten i meg ‘Hei! Kanskje jeg skulle prøve å skrive musikk i den sjangeren, siden jeg elsker å synge slik!’ Og jeg elsker de låtene som vi valgte å spille inn våre versjoner av. Så jeg la lista høyt og begynte å utfordre meg selv musikalsk – på piano, på gitar, sangmessig og tekstmessig.
– Så på denne skiva er det altså dine låter, ikke coverlåter?
– Ja, alt er nykomponert materiale. Seks av dem har jeg skrevet alene, og de siste fem sammen med andre folk. Og hvis du hører på de låtene jeg skrev alene, er det tydelig at det er i den retningen jeg har beveget meg. Denne gang er jeg inspirert av musikk fra 1920-tallet, fra 30-tallet og 40-tallet. Og endel musikk fra tidlig 60-tall – det er det jeg har hørt på de siste årene, jeg var ikke fokusert på rocken denne gang. Jeg var i swing/jazz/blues-modus.
– Jeg har som sagt foreløbig kun hørt singelen «Bang Bang Boom Boom» – to ganger, og den er limt fast på hjernebarken min.
– Wow! Det lover bra!
– Men hadde jeg ikke kjent igjen stemmen din, ville jeg tippet at det var den nye singelen til Adele, eller kanskje den beste Amy Winehouse-låta jeg aldri har hørt før. Jeg ville aldri assosiert denne låta med Beth Hart.
– Jøss, det tar jeg som et veldig kompliment, jeg har hørt utrolig mye på Amy Winehouse de siste årene, hun hadde en unik stemme og uttrykksmåte, jeg elsker henne. Adele har jeg ikke noe særlig forhold til, de fleste av hennes låter blir litt for pop for min smak – men hennes tidlige låter og den massive låta fra den nye er mer soulpreget, og det liker jeg.
– «Rolling In The Deep»?
– Yes! Men jeg elsker Amy Winehouse, jeg forguder henne.
– «Bang Bang Boom Boom» minner meg stilmessig mye om Tom Waits-låta «Chocolate Jesus» fra «Don’t Explain».
– Ja! Gjør den? Så bra, det var noe slikt jeg siktet etter.
– Du fortalte meg sist gang at «My California» ble innspilt på en spesiell måte – med kun piano og vokal først, og så ble trommer, bass og gitar lagt på senere. Har du fortsatt med den formulaen?
– Nei, denne gangen er det meste innspilt simultant – så jeg spilte piano og sang sammen med bandet. Innspillingen tok seks dager totalt, så har vi mikset og lagt på litt orkester og storband på noen låter. Mye blåsere, en del kor, mye piano, det er en veldig pianodrevet skive, ikke gitardrevet. Selv om det er en del fantastisk gitarspill fra en kar som heter Randy Flowers (fra Meat Loafs band) som jeg ikke har jobbet med før.
– Du har et bunnsolid backingband som har vært med deg i en årrekke – de spilte ikke på din forrige utgivelse, «My California» fra 2010. Har de fått lov å bli med på innspillingen denne gangen da?
– Nei, denne gangen har jeg jobbet med produsent Kevin Shirley (Iron Maiden, Black Country Communion, Journey, Dream Theater, Europe osv osv) som har sine faste musikere som han liker å jobbe med – superdyktige folk som kan komme inn, høre på låta og spille den inn med litt improvisasjoner og impulsivitet. Og Joe Bonamassa spiller soloen på slutten av «There In Your Heart» – den er selvsagt fantastisk!
– Og du har omsider fått rotet deg til å spille inn «Ugliest House On The Block», som jeg har sett deg gjøre live 3-4 ganger!
– Omsider! Både den og «Everything Must Change» skrev jeg for rundt fire år siden, og de har dukket opp på konsertene mine i ny og ne siden. Men endelig passet de rett inn på skiva – det gjorde de ikke på «My California». Vi spilte inn seksten låter denne gang, fra et arsenal av trettiåtte ferdige låter – jeg skrev rundt femti låter, men trettiåtte av de var helt ferdige. Og de elleve beste endte altså til slutt opp på den skiva du nå holder i hendene.
– «Caught Out In The Rain» har du vel også gjort live tidligere?
– Ja, i fjor, jeg skrev den sammen med en fantastisk låtskriver og sanger fra Nashville ved navn James House. Vi har skrevet masse sammen de siste årene. Plateversjonen er veldig forskjellig fra hvordan jeg har spilt den live med bandet.
– Hvordan var det å samarbeide med Kevin Shirley, som må være en av de mest ettertraktede produsentene de siste ti årene?
– Han er helt fenomenal. Jeg har jobbet med en del dyktige produsenter opp gjennom årene, men Kevin… Han har ikke en standard oppskrift, han kjører ikke sin stil på alle artistene han jobber med. Han synes det er viktig å få akkurat den artisten til å fremstå på sitt aller beste. Han drar den beste prestasjonen mulig ut av hver enkelt. Og det er hva som gjør ham så utrolig bra – han prøver ikke å få deg til å høres ut slik han synes du burde låte. Han er der for å få deg til å fremstå på ditt beste – den du er. Og det tror jeg aldri jeg har opplevd før.
– Fra dette til Iron Maiden til Journey til Rush til Aerosmith…
– Ja, ikke sant!? Han kan gjøre hva som helst, stilen spiller ingen rolle.
– Du har fått en helt annen visuell fremtoning også nå – mer feminin og elegant. Hva skjedde med den garva, tatoverte rockeberta?
– Vel, som du ser på coveret er tatoveringene fortsatt synlige, haha! Men jeg ble lei av rockeutseendet. På konsertene vil jeg nok alltid inkludere litt rock’n’roll, men med tanke på å være såpass maskulin på scene…i min alder, jeg har bikka 40…jeg føler meg mer i synch med min egen femininitet nå enn noen gang før. Men det var ikke derfor jeg gikk i denne retningen. Det visuelle skal tross alt matche det musikalske, og jeg tenkte på disse americana pin-up-pikene fra 1940-tallet – som gutta hadde med seg bilder av når de dro i krigen og malte på flyene sine. Den stilen appellerte veldig til meg, og siden jeg hentet mye musikalsk inspirasjon fra 40-tallet, passet det egentlig helt perfekt. Og jeg tenkte at det må jo være festlig å kle meg som en pin-up på en fotosession! Jeg fikk frisøren og stylisten og fotografen med på det, og jeg er så stolt over resultatet! Jeg følte meg sexy, og festlig, og det matcher musikken. Og jeg bruker faktiske høye hæler på konsertene nå, for første gang noensinne.
– Du bruker faktisk sko på scenen!?
– Ja, haha, jeg bruker sko! Kanskje uvant for deg som bare har sett RockeBeth, jeg trives best barbeint. Men jeg liker å gå i høyhælte sko, jeg føler meg som om jeg er en kvinne!?
– Haha, det har det aldri vært noen tvil om, du! Så hvor mange av disse låtene kommer du til å spille på konsertene som kommer?
– Minst halvparten, kanskje hele skiva en gang i blant. Men vi kommer også til å inkludere låter fra de andre skivene som vi vet folk liker å høre. Fra alle skivene.
– Helt tilbake til «Immortal»?
– Fra «Immortal», fra «Screaming For My Supper», fra «Leave The Light On», fra «My California», fra Joe Bonamassa-skiva – vi gjør sikkert et par coverlåter også. Og fra «37 Days» også, definitivt!
– Finnes det den ultimate Beth Hart-låta som er hugget i sten på setlista di til evig tid?
– «Delicious Surprise», den tror jeg at jeg har spilt på absolutt alle konserter siden jeg skrev den.
– Okei? Der hadde jeg forventa at du skulle svare «L.A.Song» eller «Leave The Light On» eller kanskje «Am I The One».
– Jeg vet! Men «Delicious Surprise» er fyllt med håp og glede og pågangsmot og tro. Jeg liker å enten starte konsertene alene på scenen med pianoet, eller gå rett på med bandet og noe som «Delicious». Den er veldig oppløftende. Jeg synes på ingen måte at det er min beste låt, men den må liksom være der et sted. Energien dens må være der.
– Sist gang vi snakket, nevnte du at du var redd for at «My California» skulle bli oppfattet som for myk og balladepreget…
– Ja, stemmer.
– …og at du derfor hadde Plan B klar, med å smelle til med en hardt rockende skive for å vise at du ikke var blitt helt puslete. Er det noe som noen gang vil se dagens lys?
– Tvilsomt. Dette sa jeg i den perioden hvor jeg begynte å bli lei, jeg var sugen på noe nytt uten å vite hva. Jeg hadde de rocka låtene ferdig skrevet, og var klar for å spille de inn om fansen ikke hadde likt «My California». Men pr idag har jeg liten interesse av å bli rocka igjen. Innspillinga av skiva med Bonamassa i fjor endret meg, etter den visste jeg i hvilken retning jeg ville gå. Så jeg måtte lære meg nye tenkemåter vokalmessig og nye kordprogresjoner – nå er jeg oppglødd over musikken igjen.
– Er det planer om flere skiver sammen med Joe Bonamassa? Dere har tydeligvis funnet tonen musikalsk – han spiller på din skive, og du synger på hans?
– Jeg synger ikke på hans siste skive, jeg bare korer på en låt. Men vi skal gjøre en ny skive, en «Don’t Explain 2» i slutten av januar.
– Jaha!? Blir det samme oppskriften, med nye versjoner av gamle låter?
– Vi driver og diskuterer låtvalgene nå, men det er en fantastisk Otis Redding låt som går ‘I’ve been loving you…’ – husker du den? Og «A Change Is Gonna Come» av Sam Cooke, elsker den låta. Og jeg er veldig gira på å gjøre den Ray Charles-låta ‘Hit the road Jack, and don’t you come back no more no more no more no more!’ – elsker den! Så vi går igjennom potensielle låter nå for å finne ut hva som kan funke.
– Når sover egentlig Joe Bonamassa? Han gir ut 3-4 skiver i året og turnerer når han ikke er i studio.
– Han sover aldri. Han bare spiller gitar. Hele tida. Han er utrolig.
– Jeg var på Notodden i fjor, da du spilte der samtidig med hans band Black Country Communion. Og da hadde jeg venta at han skulle komme på scenen og spille «Chocolate Jesus» med deg. Du spilte den jo, og han sto jo ved scenekanten og så på.
– Nei, han gjorde ikke det…
– Spurte du han?
– Nei, jeg ville ikke pushe han – han vet at han kunne hvis han ville.
– Så det var bare tilfeldig at dere begge var samtidig i Notodden, av alle plasser?
– Jeg tror det, ja.
– Forresten! Jeg skulle hilse deg fra Steve Morse, gitaristen i Deep Purple.
– Jaha!? Herlige mannen! Når traff du han?
– I London i forrige uke. Du ble visst historisk i 2003 da du ble den første og eneste som til dags dato har sunget sammen med Ian Gillan på en Deep Purple-skive.
– Ja, stemmer! Jeg ante ikke det da, men har fått høre det i ettertid.
– Hvordan kom det i stand?
– Produsenten min på «Leave The Light On», Michael Bradford, dro rett fra jobben med min skive til innspillinga av deres «Bananas»-skive. Og han spilte dem noen av mine låter, og de syntes at min stemme ville passe bra på en av låtene deres. Så Mike ringte meg senere og ba meg komme i studio og legge koringer på en låt som heter «Haunted». Men jeg traff de aldri i studio. Noen måneder senere fikk jeg derimot sjansen til å stå på scenen med dem, på The Wiltern Theatre i Los Angeles, da turneen deres var innom California. Og det var utrolig kult!
– Mens vi er inne på dine rocka kjendisvenner, du har samarbeidet en del med Slash også?
– Ja, vi skrev en låt sammen for den første soloskiva hans, som dessverre kun kom med på iTunes-utgaven, og den japanske utgaven, tror jeg. Og så var den også med på veldedighetsskiva til inntekt for katastroferammede i Haiti for et par år siden. Så det var utrolig kult, synd den ikke kom med på skive – men han ringte meg i det minste personlig og fortalte meg det. Og slikt skjer nesten aldri i denne bransjen – vanligvis går alt via managementene. Og så har vi gjort noen gjesteopptredener på hverandres konserter.
– Og så har du turnert som vokalisten i bandet til Jeff Beck.
– Ja! Det var helt rått å stå på scenen med ham hver kveld, selv om jeg bare sang på 4-5 låter. Bare klassikere fra hans karriere, som «I Ain’t Superstitious», «Morning Dew», «You Shook Me»…
– Du er svært ofte i Norge, hvor du har et stort og trofast publikum. Hvorfor har du slått an så bra akkurat her, tror du?
– Det var Nederland som først tok meg inn i varmen, så spredte det seg til Danmark, og så til Norge og videre til Tyskland. Nå er det England og Frankrike som begynner å våkne, og Sverige er i ferd med å åpne seg. Det har vært en gradvis prosess og trappetrinn oppover de siste 8-9 årene. Så hvem vet hvorfor noen slår igjennom her eller der. I Danmark ble vi spilt masse på radio – det skjer aldri i Nederland, men det er likevel det største markedet vårt for konserter.
– Det hjelper selvsagt å turnere hyppig – det har kommet flere og flere folk på konsertene dine her til lands og.
– Ja, i begynnelsen spilte vi ikke på Rockefeller – vi spilte nede på John Dee. Den første plassen vi spilte på i Oslo, var faktisk Rock Bottom. Nede i en kjeller i Grensen.
– Jaha? Har du spilt på Rock Bottom?!
– To ganger, tror jeg!
– Når var det?
– På «Screaming For My Supper»-turneen – for tusen år siden.
– Når begynte du å spille utenfor Oslo?
– Jeg tror vi var i Bergen samme år. På Garage. Og så var vi i Stavanger året etterpå. Siden har vi prøvd å spille flere konserter i Norge for hvert besøk, for det er jo et såpass langstrakt land, alle kan ikke komme til Oslo. Og det er viktig å komme ut og møte publikummet sitt – TV-opptredener er flott, men ingenting slår den felles opplevelsen man har på en konsert. Spesielt for en artist som meg som ikke hadde en verdensomspennende platekontrakt.
– Hva handler tekstene på «Bang Bang Boom Boom» om?
– «Baddest Blues» handler om mine foreldres skilsmisse – sett fra min mors, og mitt perspektiv.
– Det skjedde da du var veldig ung?
– Ja, jeg var fem. Perioden i mitt liv da jeg var fire til seks var ganske forferdelig. Teksten handler om hvordan kjærlighet både kan få deg til å føle noe fantastisk, eller knuse deg fullstendig. Tittellåta er også en kjærlighetssang, men om to helt andre personligheter. Har du sett «Natural Born Killers»?
– Selvsagt.
– Den type mennesker. Bonnie & Clyde. De som er villig til å elske farlig. Jeg er litt sånn selv – jeg elsker å elske, men jeg tar den nok helt ut over kanten noen ganger.
– Inspirerte «Natural Born Killers» videoen til «Bang Bang Boom Boom» også?
– Ja! I videoen er jeg en utpresser, som møter offeret mitt i ørkenen med en diger livvakt for å selge ham de kompromitterende bildene. Den var kjempegøy å lage! Så har vi «Better Man». Før jeg traff min ektemann Scott, som også er min turnemanager, hadde jeg en serie svært usunne forhold, med masse alkohol og stoffer og fysisk mishandling. Men ikke med ham – han har bare vært helt utrolig god for meg på alle sett og vis. Så låta handler over min glede over å ha endelig funnet meg en bedre man. «Caught Out In The Rain» handler om hvor vanskelig de kan være å komme seg ut av et av de dårlige, men avhengighetsskapende forholdene. «Thru The Window Of My Mind» går mer på den indre mentale striden – og ironien om at i den vanskeligste kampen i ditt liv er også vinduet over til den største tilfredsstillelsen og gleden. «With You Everyday» er tilbake til forholdet mellom meg og Scott. «Spirit Of God» handler om en episode som jeg aldri vil glemme. Da jeg var fem-seks år pleide vi være på et samfunnshus, hvor andre etasje ble leid ut som selskapslokaler. Vanligvis sto det tomt, så jeg pleide løpe opp dit for å spille på det pianoet som sto der. En dag løp jeg opp trappa og hørte et skrik og banking der inne fra. Lettere småskremt åpnet jeg døra, og der står et svart baptist kor, med en svettende predikant som hopper opp og ned. Min første rock’n’roll-opplevelse var å se et gospelkor, hvor alle var fullstendig oppslukt av det de holdt på med! Predikanten fikk øye på meg og skreik ‘Lille hvite pike! Kjenner du Herren?!’ Jeg trakk usikkert på skuldrende, han skreik ‘Vil du ta imot Jesus!?‘ og jeg sa ‘Hvis det er det dere holder på med, så.’ Og de inviterte meg inn og jeg sang med av full hals.
– Litt som den kirkescena med James Brown i «Blues Brothers»?
– Haha, ja, akkurat!
– ‘Have you seen the light!!!’
– Hahaha! Min bror fortalte at de begynte å lete etter meg, og gikk opp dit jeg vanligvis var, og så meg stå der helt entusiastisk i et kor. Så det var min første opplevelse av å se folk tilbe sin gud på en gledesstrålende måte. Jeg hadde vært i kirken før, men det var en traurig, messende prest som fortalte om alt som var slemt eller forbudt.
«Swing My Thing Back Around» er om å endre innstillingen. Av og til får jeg depresjoner, og låser meg inne hjemme og vil ikke dra noen steder. Jeg blir sittende inne og vente på at livet skal banke på og servere meg noe godt som gjør livet bra igjen. Men så innser jeg etterhvert at hvis ting skal endre seg, må jeg komme meg ut og ta i et tak sjøl.
«There In Your Heart» er ganske sterk. Den handler om hvordan Gud lar meg vite at han elsker meg uansett hvor føkka opp jeg er. Men den kan også handle om Scott, eller om min søster Sharon, som var narkoman og døde av AIDS da jeg var tolv. Om at uansett, så er de der i mitt hjerte.
Og «Ugliest House On The Block» kjenner du jo til!
– Ja, i liveversjonen ihvertfall.
– Den handler om huset vårt i Silver Lake, hvor alle husene i nabolaget rundt er velholdte og fine. Huset vårt er ei rønne, men jeg elsker det, for jeg har så gode minner derifra. Og til slutt «Everything Must Change». Du husker jeg fortalte deg om da jeg kom ut ifra psykiatrisk for noen år siden og begynte på medisiner? Da jeg først ble innlagt, tenkte jeg at ‘Nå skal vi få masse dop og tabletter av legene, det blir en stor fest’! Men etterhvert når medisinene begynte å virke, så jeg at dette var virkelig lidende mennesker, som inspirerte meg til å skrive en låt som sier at dette går over, alt vil forandre seg! Dessverre endrer de gode tingene i livet seg, men det gjør de vonde tingene også. Sånn er livet. Hold ut, så vil det snu seg.
Sånn, der har du den lyriske dybdeanalysen av hele skiva på tre minutter, haha!
Først publisert i Desibel Musikkmagasin i september 2012