– HEY, HOW YA DOIN, BUDDY!!?! HAHAHA!
– Jo takk, og takk for sist, akkurat nå er det ikke så fett – det er mørkt og kaldt, og den norske regjering har akkurat nå en pressekonferanse om at landet stenger ned, så det blir verken skjenking eller noen konserter her til lands på gudene vet hvor lenge.
– Faen, det er dritkjipe tider, altså, det kan knapt sies på noen annen måte. Jeg kan fortsatt ikke ta inn over meg hva som foregår med denne pandemien. Hvordan har Norge klart seg?
– Bedre enn de fleste andre land, egentlig, «bare» rundt tusen dødsfall. Og du da, hvordan har du personlig taklet dette?
– Det har utvilsomt vært slitsomt og utfordrende, men det har også tvunget meg til å gjøre noen viktige endringer i mitt liv, som jeg i lengre tid har hatt behov for å gjøre. Jeg har fornektet noen av dem, men vært klar over andre. Og de hadde jeg ikke tid til å hanskes med. Så tross at pandemien har vært en katastrofe, har den fått meg til å ta et langt blikk i speilet og gjøre endringer. Så det er jeg glad for. Livet er yin og yang, det negative fører ofte med seg noe positivt, og omvendt. Men jeg tror det kommer til å ta mange år før vi er tilbake der vi var, verden kommer til å ha et slags Posttraumatisk Syndrom av dette og måten styresmaktene har håndtert dette.
– Du rakk likevel å få gjort noen konserter i løpet av 2021. Hvordan ble den opplevelsen?
– Ja, vi hadde en flott opplevelse i august, hvor vi gjorde fem konserter på samme scene i Romania, og en fantastisk kveld i Sofia, Bulgaria. Og jeg elsker virkelig de to landene. Menneskene der har en så herlig utadvendt mentalitet, de minner meg faktisk litt om Mexico. Ekstremt familiebasert kultur. Mye varme, kyssing og klemming, de er åpne om sine følelser. Da føler jeg tillit og trygghet – og det føler jeg vanligvis ikke med folk, det er noe jeg sliter med. Så derfor var det en gave å få være så lenge i Romania – og Bulgaria! Og så var det jo utrolig godt å få se igjen gutta i bandet og crewet mitt! Bandet kom hjem til meg for en øving før Romania, og det å se de igjen var fantastisk, jeg begynte å gråte! De er som min familie, vet du. Og nå kom vi hjem fra England for noen uker siden, hvor vi gjorde fem konserter. Men det skulle jo egentlig ha vært en full turné i Storbritannia, og så Tyskland og Russland og Frankrike… men alt ble kansellert etter kun fem konserter i England. Likevel var det mitt aller beste opphold i England, for der blir jeg alltid veldig usikker – fordi det engelske publikummet er vanligvis veldig stille. Samme med det danske publikummet – de er veldig stille. Og når et publikum er stille, står jeg på scenen og tenker at de kjeder seg, bedømmer meg eller synes at jeg suger og de vil bare ut derifra. Slik var det ikke denne gang. For første gang følte jeg meg helt trygg på scenen der.
– Jeg så nylig på konserten din fra L’Olympia i Paris i mars 2020, halvannen uke før verden stengte ned. Og der var du midt ute i folkehavet og delte ut klemmer og kyss til høyre og venstre. Det virker surrealistisk i retrospekt.
– Jeg vet! Og for meg personlig er det en veldig viktig del av showet. Jeg gjør ofte det, går ut i salen og berører folk og klemmer de. Det gjør meg godt. Og så kom jeg hjem og leser om fullt utbrudd og nedstenging i over hele Europa, og jeg fikk jo panikk, så klart. Jeg ante jo ikke hva dette var for noe, man kan jo smitte andre selv om man er vaksinert og ikke engang vet at du selv er smittet, og alles immunforsvar reagerer ulikt. Så det fører med seg både paranoia, skam og skyldfølelse.
– Det får være nok covidprat, la oss gå over på noe mer hyggelig…
– Ja! Hvis det fortsatt finnes noe hyggelig her i verden, så kjør på! Nå! Kom igjen! Kjør på!
– Ny skive, det er da stas! Jeg må innrømme at selv om jeg har likt dine nyere skiver som «War In My Mind» og «Fire On The Floor», så har jeg savnet rockeberta Beth…
– Haha, hun lever!
– Ja, jeg trodde hun ble utryddet av den nye, glamorøse Beth rundt 2012. Og det var den tøffe rockeberta Beth jeg forelsket meg i for 15 år siden.
– Haha!
– Men er «A Tribute To Led Zeppelin» den nye Beth Hart-skiva, eller er det et prosjekt du har blitt bedt om å synge på?
– Godt spørsmål! Begge deler, egentlig. Dette er greia. Jeg var i studio og jobbet med «War In My Mind» (2019) med produsent Rob Cavallo (Green Day, Shinedown, Meat Loaf, Linkin Park m.m.). Vi holdt på med låten «Let It Grow» og spilte inn koret, og jeg var i kontrollrommet med Rob og tekniker Doug. Plutselig gir han meg en mikrofon og ber meg om å kjapt synge «Whole Lotta Love». ‘Bare ta på høretelefonene, det er bare en styrevokal til et orkester jeg holder på med’, sier han. Greit, sier jeg og synger den inn sånn helt på sparket. Jeg merker at Rob står og filmer meg, og etterpå ber han meg gjøre det en gang til. Så gjenopptar vi arbeidet med «War In My Mind», avslutter, turnerer, og jeg tenker ikke mer på den Zeppelin-låten.
– For uinnvidde må det skytes
inn at dette er en låt du har gjort utallige ganger på konserter dine. Også
sammen med Slash.
– Det stemmer, så akkurat den låten kjente jeg godt til. Men etter turnéen
kommer min manager David til meg og sier at Rob vil ha meg til å synge på en
hel skive med Led Zeppelin-låter. ‘Ikke aktuelt!’ svarer jeg kontant.
Hvorfor ikke, spør han. Og jeg svarer at for det første er jeg kvinne, og vil
ikke bli skutt ned av hardcore Zeppelin-fans. Og for det andre, de siste 14 år
har jeg gått på medisiner mot psykoser – og de fire årene før der var jeg inn
og ut av mentalinstitusjoner. Jeg ble feildiagnostisert som Bipolar 1 av en
psykiater som satte meg på sterke medisiner, noe jeg ikke innså før pandemien.
Denne medisinen undertrykker energien din, og jeg fikk den fordi de trodde jeg
var Bipolar 1. Min mor hadde Facetime med ham, og han diagnostiserte henne med
Bipolar 1. Etter hvert fant jeg ut at nesten alle hans pasienter fikk samme
diagnose av ham. Og da ble jeg rasende – svinet gjør dette for å tjene mest
mulig penger av pasientene sine! Jeg sparket ham, oppsøkte en traumespesialist,
som sa at jeg hadde en borderline-diagnose og kronisk PTSD (Posttraumatisk
stresslidelse). Jeg tilhørte ikke den kjemiske delen av sinnslidelser, som kan
behandles med medisiner. Dermed kunne jeg slutte med antipsykotiske piller for
første gang på 14 år. Så i stedet for å være undertrykket mentalt, kan jeg
omsider føle alt igjen. Jeg kan føle både det gode, men også traumene av all
dritten jeg gikk igjennom i oppveksten. Så jeg var veldig sint. Og så traff
pandemien, og jeg ble enda sintere. Og så slår politikken inn, og nå er jeg
rasende, for politikken i USA skremte meg mer enn covid.
– Og dermed var du i riktig humør for dette prosjektet?
– Korrekt. Så jeg ringte Rob og ba ham sende meg originalversjonene av alle de
aktuelle Led Zeppelin-låtene, som jeg ikke hadde. Jeg kjente kun til «Black
Dog», og «Babe I’m Gonna Leave You» som jeg hørte mye på da jeg var ung.
– Har du noe forhold til klassisk 70-talls tungrock?
– Ja, jeg har jo hørt mye av det under oppveksten. Jeg husker at jeg la merke til «Black Dog» fordi naboen vår pleide å spille den veldig høyt, og den var så annerledes all annen musikk. Og min bror var stor fan av både Zeppelin og Black Sabbath, så det var jo ikke til å unngå at jeg også fikk høre mye av det. Jeg var sikkert i begynnelsen av 30-årene da bandet mitt foreslo at jeg burde lære meg «Whole Lotta Love» og Humble Pies «I Don’t Need No Doctor» med tanke på konserter. Og de er jo begge med på DVD’en. («Live At Paradiso», 2005) Jeg hatet «Stairway To Heaven», for den har alltid minnet meg om min søster Sharon som døde (av AIDS da Beth var 23), jeg har aldri klart å høre på den, jeg hater faenmeg den jævla sangen. Så jo, jeg var i et forferdelig humør, og hadde også min mor boende hos meg i seks måneder, noe som ga meg lyst til å hoppe utfor ei bru, inntil jeg fikk kasta henne ut. Så begynte jeg å lytte på Zeppelin-låtene. Men det interessante med Robs prosjekt var at det var opprinnelig ment å være enkeltstående Zeppelin-låter fremført utelukkende av et 80 manns orkester. Det var opprinnelig blitt initiert for et annet prosjekt, som ikke ble noe av. Og da han jobbet med meg på «War…»-skiva, fikk han idéen om å la meg synge låtene. Jeg ba ham sende meg både Zeppelins originalversjoner og hans nye orkestrerte versjoner. Vi hadde jo god tid, for hele verden var nedstengt, så jeg tok meg god tid til å lytte og lære, både av originalene og arrangementene. Jeg har et hjemmestudio som funker bra til komponering og hjemmebruk. Men en dag kommer en varebil med leveranser, og min mann Scott setter i gang med å omgjøre hjemmestudioet mitt til et fullt funksjonelt innspillingsstudio. Og der er jeg med Rob på Zoom på en skjerm i hans studio, og lydtekniker Doug, på en annen skjerm i hans studio. Vi gikk igjennom 2-3 Zeppelin-låter og fikk spilt inn min vokal på disse, og så hørte jeg ikke noe fra Rob og Doug på noen måneder. Så tok vi en ny runde med 2-3 Zep-låter til, og de blir stille i noen måneder. Slik fortsatte det, det tok vel rundt ett år før vi var ferdige med innspillingene.
– Og da snakker vi om kun de ni låtene på skiva?
– Nei, vi gjorde mange flere enn de! Rob er såpass genial at han ville være sikker på at alt som kom med på skiva var gnistrende! Hvis en låt bare var 99%, så kom den ikke med. Men så kommer vi til Rob Cavallos genialitet! Han er forresten den beste produsenten jeg noen gang har hatt, og jeg har vært heldig å få jobbe med mange sykt flinke produsenter! Men denne jævelen er helt hinsides briljant! Han ringer meg og sier at ‘Jeg har bestemt meg for å putte orkesteret bakerst i miksen, og få bandet lenger frem.’ Matt Laug (Alanis Morrissette, Alice Cooper, Slash’s Snakepit) spiller bare trommer på en av låtene, men det er en trommis til der, som jeg akkurat spilte inn to musikkvideoer med. Og da jeg møtte ham der for første gang, sa jeg til ham ‘Jeg vet ikke hva du heter, og ikke vil jeg vite det heller, for i mitt hode heter du bare Bad Motherfucker. Er det greit om jeg bare kaller deg Bad Motherfucker?’. HAHAHA! Han lo godt og sa at kanskje han burde få navnet sitt offisielt omregistrert til Bad Motherfucker. Og jeg sa ‘Kult, for neste gang trafikkpolitiet stopper deg og ber om å få se førerkortet ditt, så må de si ‘Excuse me, mister Motherfucker.’!’. (Hysterisk latter i 30 sekunder…) Men uansett, han bare drepte den skiva, han spilte dritten ut av de låtene, fy faen for en fantastisk trommis! (Vi snakker her om Dorian Crozier som har spilt med alle fra Joe Cocker til Miley Cyrus.) Og det må sies at jeg elsker Vinnie Colaiuta, jeg elsker min egen trommis Bill Ransom, han er helt rå, det er så mange fantastiske trommiser der ute – men mann, den fyren der er stjerna på denne Zeppelin-skiva!
– Hvilke andre musikere er med på skiva?
– På bass har vi Chris Chaney, en av vår tids store bassister (Jane’s Addiction, Joe Satriani, Rob Zombie, Slash m.fl.) og verdens herligste ydmyke spirituelle fyr, han er som en bror for meg, jeg kunne bitt ham i kinnet hele dagen. Og Rob er med i en musikkvideo for første gang i sitt liv, og på gitar har vi Tim Pierce, som det ikke går an å si noe om, han har spilt med ALLE (Jepp! Phil Collins, Bon Jovi, Rod Stewart, Celine Dion, Alanis Morrissette, Bruce Springsteen, Shinedown, Meat Loaf, Tina Turner, Michael Jackson osv) og er så sykt talentfull – og verdens mest ydmyke mann! Så det var verdens mest fantastiske mennesker. Rob var veldig tålmodig med meg, han visste jeg var veldig redd for å gjøre dette – og det sies jo at når man er redd, tar man på seg en maske av sinne. Jeg var sint fordi jeg var redd, og omvendt. Og nå hadde jeg ikke lenger medisinene som dempet meg. Så det var rart, og det var veldig forløsende å gjøre Zeppelin-låtene.
– Hvordan forberedte du deg?
– Jeg hørte på Led Zeppelins originale innspillinger hvert våkne minutt. Jeg gikk med øretelefoner og hørte på disse låtene om og om og om og om og om igjen. Og jeg forelsket meg spesielt i «No Quarter» – den bare sparket meg rett i magen, jeg tenkte at Herregud, jeg har ikke hørt dette før! Men det gir mening, for John Paul Jones var ikke bare bassist, han var også keyboardist – mens jeg spiller keyboard, men også bass. Der har du sammenhengen. Jeg kunne virkelig relatere meg til mørket i hans korder og lyder og musikalske veivalg. Og en annen ting som traff meg, er at jeg er jo gift med en viking! I hele den låten forteller Plant en historie om vikinger og deres krigføring. Og så har vi «Dancing Days», en låt som jeg kun hadde hørt tidligere med Stone Temple Pilots da jeg var ung. De har covret den (på «Encomium – A Tribute To Led Zeppelin», 1995), så jeg kjente kun til Scott Weilands vokaltolkning av den låten. Så da vi skulle spille inn «Dancing Days», gjorde jeg et bevisst valg på at jeg skulle la meg inspirere av Scott på versene, og av James Brown på refrengene. Og alt annet skulle være mer Plant – og det var viktig for meg. Og da jeg fikk høre at vi skulle gjøre en medley av «Dancing Days» og «When The Levee Breaks» fikk jeg øyeblikkelig en tremeters ståpikk! «Levee..» er jo en gammal blueslåt, helt i min gate, endelig var jeg totalt på hjemmebane! Jeg var supergira, en låt jeg overhodet ikke var redd for å gi meg i kast med!
– Hvilken av låtene var vanskeligst for deg da, vokalt sett?
– Det jeg sleit mest med, var utvilsomt «The Crunge». Den var utrolig vanskelig for meg å lære meg. Jeg skjønte den bare ikke. Jeg sa til Rob; ‘Mann, den låten går bare ikke inn, hvor mye syre var de på da de skrev den? Taktartene endrer seg og vrir seg konstant, trommisen spiller aldri det samme mønsteret to ganger på rad. Jeg tar den ikke!’. Men så litt senere spurte jeg ham, ‘Rob, var Led Zeppelin inspirert av helvetes James Brown?’. Så jeg gikk på nett og forsket litt, og det viste seg at, ja, de var kjempefans, og «The Crunge» var deres hyllest til James Brown! Og da jeg innså det, var det bare ‘All right!’. Endelig hadde jeg en knagg å henge den låten på. Men jeg måtte virkelig studere den nøye, og det er vel nesten ingen andre låter jeg har måtte jobbe så mye med for å få til å sitte. Den eneste jeg har slitt mer med, var en Ella Fitzgerald-låt som heter «Lullaby Of The Leaves». Den brukte jeg ett år på å få de helt riktige fraseringene på. Men den låten er ett av de flotteste musikkstykkene som noensinne er laget. Da vi omsider hadde «The Crunge» i boks på ett vis, følte jeg meg sikker på at Rob kom aldri til å ta den med på skiva – men det gjorde han, den er faktisk en av hans favoritter. Jeg fikk litt PTSD av å prøve lære meg den, det var ikke få ganger jeg bannet og skreik i frustrasjon over den helvetes låten!
– Mange av tekstene til Plant hadde aldri passert i det 21. århundre, det er mye «girl, squeeze my lemon till the juice runs down my leg, watch your honey drip, I wanna be your back door man, gonna give you every inch of my love, woman»…hvordan forholdt du deg til det?
– Du, jeg er biseksuell, så det var overhodet ikke noe problem, haha! Så selv om jeg elsker min mann, og jeg synes generelt at menn er de mest sexy skapninger i verden, så kan man ikke underslå det faktum at kvinner er vandrende kunstverk. Deres kurver, deres former, deres mykhet, deres sinne – alle de interessante elementene ved kvinner og deres ekstremiteter. Deres følelser og utseende… Samtidig var det veldig viktig for meg å respektere tekstene. Men det var tilfeller hvor jeg ikke kunne relatere meg til en tekst, som i «Babe I’m Gonna Leave You». Du kan høre at jeg sier ikke ‘woman’ der, jeg sier ‘lover’. Jeg synger ‘I ain’t joking lover, I’m gonna leave you’., Så jeg refererer til den mannlige delen av parforholdet, men jeg følte det ble for respektløst å si ‘man’ i stedet for ‘woman’. Det er eneste gang på hele denne skiva at jeg har gjort det om slik at jeg synger til en mann, ellers er alt slik det ble skrevet. Ikke bare av respekt for dem, men også for meg selv, for dette er ikke min historie.
– I en hypotetisk covidfri verden, er dette en skive som du ville ha turnert for å promotere? Konserter med hovedsakelig Led Zeppelin-låter?
– Hver gang jeg gir ut ny skive, så endrer vi på settlisten nesten hver kveld. Bandet mitt kan alle låtene fra alle skivene mine, inkludert de jeg gjorde med Joe Bonamassa. De kan også låtene som ikke er på noen skive, de som aldri heller var ment for studio, men som jeg av og til spiller på konserter. Og jeg kan høre en ny låt av en ny artist, og si til bandet ‘Lær dere denne, så spiller vi den på denne turnéen – inntil jeg blir lei den.’. Men vi stokker om på settlista hver kveld, og det er det en grunn til. Det er viktig for meg at vi som utøvende artister ikke låser oss fast i et mønster. For når vi har låst oss til noe, så er det ikke lenger følelsesmessig. Det er ikke lenger skremmende. Derfor vil jeg holde oss alle litt småredde for hva som kommer, litt på tå hev, så vi aldri helt vet nøyaktig hva som kommer. Vi kan alle låtene – men vi kan de ikke som en del av et mønster. Og av samme grunn liker jeg å endre litt på arrangementene. Jeg vil at vi alle skal lære og utvikle oss, vi skal stole mer på våre følelser enn på hvordan vi husker låten. Så når vi skal gjøre konserter i 2022 etter at Zeppelin-skiva er ute, så kommer vi nok til å spille to eller tre låter fra den hver kveld, kanskje mer, i tillegg til låter fra mine tidligere skiver. Men vi kommer til å bytte om på dette fra konsert til konsert. Etter hvert finner vi ut hvilke land som liker hva. Det er noe av det jeg liker best med å turnere – ulike land foretrekker ulike låter fra katalogen min. Det er jo et ganske vidt spekter fra rock og blues til jazz og soul. Enkelte land liker enkelte aspekter mer enn andre. I løpet av en turné lærer jeg hvilke land som foretrekker hva. Så til fremtidige besøk i det landet vet jeg da hvilke låter jeg bør spille for det publikummet. Men der må jeg også dra frem sosiale medier – for et fantastisk verktøy for en turnerende artist! Der kan jeg lage en post og spørre hvilke låter de vil høre, og da arrangerer alltid noen en avstemming, og så får jeg kjapt svar på hvilke av mine låter som folk i den byen eller det landet aller helst vil høre. Og det er noe jeg koser meg med. Min jobb som artist er å sørge for at de som kjøper billetter til konsertene mine får maksimalt ut av kvelden sin. Det er tross alt de som betaler meg for å spille for dem.
– Er det noen låter som du spiller ofte her i Norge, og som du sjelden spiller andre steder?
– Norge ser ut til å være spesielt glad i «Learning To Live», på lik linje med Danmark. En annen ting jeg har lagt merke til med Norge, er at der kan jeg rocke på med de hardeste låtene mine. Det må jeg være litt forsiktig med i Danmark, for der spiller vi vanligvis i teatre foran et sittende publikum, der må vi variere mer. Om vi spiller en stor klubb eller en hall der, med stående publikum, så går det ofte lettere. Men generelt må jeg ofte spille mer av de triste balladene mine i Danmark, mens jeg i Norge har fans som helst vil høre det mer rocka og bluespregede låtene mine. I hvert fall de på min egen alder og eldre – de litt yngre vil gjerne høre balladene og soul-låtene.
– Når kan vi forvente å se deg på en scene i Norge igjen?
– Mann, der må jeg bare be deg om å gå ned på dine knær og be for alle de turnerende artistene, vi gjør ikke annet enn å håpe og be om at vi snart kan turnere som normalt igjen. Det er jo dette vi elsker å gjøre! Det er trist for alle, jeg savner virkelig publikum. Turnering er ikke bare å spille konserter foran et publikum, det er også en ære å få lov til å være i forskjellige kulturer. Man får et innblikk i hvordan ulike kulturer ser på livet og hvordan man lever. Og all den forskjellige maten! Og man får reise og være sammen med bandet ditt, og det er familien din som du ikke ser med mindre du turnerer. Og ikke minst rammer dette mange av oss tungt finansielt. Hvis vi ikke turnerer, får vi ikke inntekt. Da kan vi ikke betale huslånene våre eller brødfø våre barn engang! Så det er tøffe tider. Jeg håper ikke at vi er nødt til å satse på flokkimmunitet, men her i USA kan det lett skje, siden så mange er livredde for å ta vaksinen. Og da kan det fort ta opptil tre år. Vi må bare alle be om at det ikke blir nødvendig. Jeg vil ut igjen så fort som mulig!
Tekst: Geir Amundsen
Foto: Roxanne de Roode
Livefotos: Anne-Marie Forker
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2022