Bente Smaavik har vært et musikknavn i Trondheim og Trøndelag siden slutten av 70-tallet. I dag er hun mer aktiv enn noensinne, med koring for både TNT og The Kids, i tillegg til å være aktiv med sin egen solokarriere. Singler kommer som perler på en snor, og snart kommer hun med plate, et dobbeltalbum, der ektemann og bassist Victor Cito Borge står for den andre halvdelen. Vi besøkte paret hjemme i Selbu, der de bor, og driver studioet Englagård.
Tekst: Jan Egil Øverkil
Foto: Arne Hauge, Kjell Solstad, Sven Erik Hagen
– Vi tenkte opprinnelig å prate med deg, Bente, men du og Victor er rimelig samkjørte i musikken, så det ville bli unaturlig å ikke inkorporere dere begge. Hvordan startet din musikalske karriere, Bente?
– Den startet på slutten av 70-tallet, i 1978 med Per Kleppe Og Skattesnyteran. Det var på høsten 1978, faktisk. Da var jeg 14 år, og medlem i det som var mitt første band.
– Hvordan endte du opp som vokalist?
– Jeg var på håndballtrening i Romolslia i Trondheim, og der var det et New Wave-band som het Per Kleppe og Skattesnyteran, som øvde. En dag var det en i bandet som spurte om det var noen som hadde lyst til å komme opp og synge. Dette var midt i «Grease»-tida, så til tross for at jeg var veldig sjenert, gikk jeg opp og sang noen linjer fra «Summer Nights». Bandet må ha likt det de hørte, for de ville ha meg med på «Trøndersk» (Mesterskap i rock, journ.anm.), og da var det gjort. Vokalisten i bandet slutta, og jeg tok over. Min første sceneopptreden var vel i januar 1979.
– Hvordan var den opplevelsen for ei jente på 14 år?
– Den var egentlig ganske skremmende, for disse punk-fansen, de spytta jo på meg! Det betydde visst at de likte oss, men det var jo ikke jeg klar over, haha. Bandet var jo eldre enn meg; kanskje 3-4 år eldre, noe som er ganske mye når du er 14 år. Det var først senere at de fortalte meg at publikum spytter på bandet når de liker musikken. Adresseavisens utsendte, Trygve Lundemo uttalte at ‘Bente Smaavik imponerte med sin brannsirene-vokal’. Jeg sang høyt, skjønner du. Ikke var jeg punker heller, jeg var jo ABBA-fan, hehe. Jeg ble med dem i rundt tre år, før turen gikk til danse- og rockeband.
– Hadde du drevet med musikk før du begynte i band?
– Jeg hadde jo sunget i kor, blant annet. Pluss at jeg sang mye foran platespilleren til mamma og pappa.
– Så det var musikk i huset?
– Å ja! Både mamma og pappa var veldig flinke til å synge. Pappa har sunget i Trønder-operaen, mens mamma hadde en duo i mange år. Vi er ikke skolerte noen av oss, men vi er en veldig musikalsk familie.
– Så ble det danseband, sier du. Four Jets er jo et kjent navn for den som hørte på musikk på 80-tallet.
– Ja, jeg var med de fra 1984 til 1987, og det var virkelig å komme til ryddigere forhold. Det var hotellovernattinger, plateinnspillinger og TV. Det er en periode jeg ikke ville vært foruten! For en gjeng det var å jobbe med, og flere av de har jeg jo kontakt med fremdeles. Vi feiret 50-årsjubileum i 2013. Vi spilte for 900 mennesker på Royal Garden, det var en svært sterk opplevelse, for det var jo så mange «Jets´ere» som har spilt i bandet som var der, og de som var gått bort, hang i en collage på veggen. Det var sterkt!
– Blonde On Blonde, som de fleste kanskje forbinder deg med, startet også på 80-tallet.
– Det var vel i 1988, etter jeg hadde spilt i et coverband som het BS On The Rocks. Vi spilte coverlåter, og reiste rundt i store deler av Trøndelag og spilte, pluss litt på Vestlandet og i Nord-Norge. Blonde On Blonde ble planlagt i 1987, og satt sammen i 1988. Kristin Håkonsdatter og jeg var vokalister, frem til hun slutta i 1990, og vi bytta navn til Perfect Crime. Vi holdt det gående til rundt 1993, da grungen kom og slo beina inn under oss, så resten av 90-tallet besto av bare duoer og trioer for vår del, haha! Vi hadde en liten reunion med Kristin både i 1997 og 2020, med en singel begge gangene, men foreløpig har vi ikke planlagt noe mer sammen.
– Blonde On Blonde er jo et band som satte både dere og deg på kartet både i Norge og England, og også i deler av Sør-Europa. Var bandet satt sammen av eksterne krefter, eller var det Kristin og du som startet bandet?
– Det var Kristin og jeg. Vi satt på Baronen & Baronessen, et utested i Trondheim 16. eller 17. mai 1987, og pratet over en drink ved flygelet der. Jeg hadde BS On The Rocks, og hun gikk under artistnavnet Chris Candy. Da bestemte vi oss for å synge sammen. Dermed var vi i gang, og faktisk var Da Vinci det første backingbandet vårt, for de var Kristins backingband den gangen. Deretter ble det noen av medlemmene fra BS On The Rocks, før vi begynte å plukke musikere. Vi endte opp med Willy Bendiksen (trommer), Steinar Eikum (bass), Jimmy Iversen (gitar) og Roger Gilton (keyboards). Vi hadde med oss en elendig demo til Steinar Fjeld i ABC Booking, den var så dårlig, den, hehe. Vi trodde aldri det kom til å bli noe av, men sannelig fikk vi kontrakt, og gikk rett ut på bar for å feire.
– Hvilken låt var det dere hadde med?
– Jeg tror kanskje det var «Sail Away», jeg. Eller kanskje «Miss You, Miss You», ei låt fra bandet Road, som Jimmy hadde laget. Deretter ble vi sendt til Montezuma studio i Stockholm, der vi spilte inn den første singelen vår. Vi hadde en halvgal manager den gangen, som var veldig fin når du spilte på lag med ham, men ikke om du fikk ham mot deg. Det har vært mye tull med ham, og er det enda, faktisk. Den første plata ble produsert av Tomas Siqveland, som spilte bass i Drama, så vi var i Larvik i en måned for å spille inn den plata. Den sendte oss inn hos både Sky Channel, TV Norge og NRK, så vi var jo med på det som fantes av musikkprogrammer og liknende, og vi spilte nærmest hele tida. Vi figurerte i alle disse ungdomsbladene, som Topp og Logo, og vi ble faktisk kåret til Norges mest sexy i Ungdommens Radioavis, og jeg vet ikke hva, haha! Men så ble Kristin veldig forelsket. I en svenske, så hun satset alt på ham, og reiste til Sverige. Da gjorde vi en tabbe; vi skiftet navn. Det skulle vi aldri ha gjort, for da måtte vi begynne helt på nytt igjen.
– Plata deres gjorde det vel ganske bra?
– Jada, den solgte tett oppunder 25000 eksemplarer, noe som hadde holdt til gull i dag, og faktisk den dag i dag, etter Facebook kom, har jeg pakket og sendt mange plater rundt om i verden. Folk sender meg meldinger og spør etter plater, og forteller om minner de har fra musikken vår. Jeg var ikke klar over hvor mye bandet har betydd for folk, det syns jeg er fint å tenke på.
– Så du sitter på platene enda?
– Ja, det er jeg som sitter på resten. Det var en radiostasjon på Ørlandet som ringte, og sa de hadde masse plater igjen, men de skulle legges ned, så de kunne ikke beholde de. Derfor har jeg en pen stabel med LP-er, som jeg tar med meg når jeg er ute og spiller.
– Men så sluttet Kristin, som du sier, og dere byttet navn til Perfect Crime, og da dukker det opp et par kjente navn i sfæren deres.
– Stemmer. Vi gjorde en jobb med Micky Moody og Bernie Marsden fra Whitesnake mens vi var i England for å spille inn den nye skiva, og fikk med oss Don Airey (Phenomena, Deep Purple) og Tony Platt, som har produsert blant andre AC/DC, og Bernie, selvfølgelig. Den gang var vi signert med EMI, men da vi kom hjem, var selskapet gått under, så vi endte opp med å måtte gjøre alt sjøl. Booking, promotering, absolutt alt! Vi kom oss inn hos Hallvard Flatland, husker jeg. På grunn av alt dette gikk lufta ut av oss, på en måte, noe som er forståelig, for man ønsker helst å drive med musikken, ikke businessen, ikke sant. Når det er sagt, så syns jeg produksjonen på Perfect Crime-skiva er mye bedre enn den på Blonde On Blonde-skiva. Det er mye mere trøkk i andreplata. Mye på grunn av at vi hadde riktige folk rundt oss på Perfect Crime-plata. Ikke noe vondt å si om Drama-gutta, men det er feil sjanger for oss. I tillegg skjedde det mye innad i bandet også, så det ble noen utskiftinger som også bidro til ustabilitet. Men vi hadde mange spillejobber, og hadde med oss Bernie på to turnéer i Norge, blant annet. Senere ble det jo barn, men jeg fortsatte med musikken. Blant annet en duo jeg hadde med Bård Svendsen. Vi spilte sammen fram til han gikk bort på nyttårsaften 2019, men vi hadde en femårs-periode der vi spilte mye, i perioden 1998-2003. Pluss at jeg ga ut tre låter på en EP som het «Mature», før jeg spilte med et band som het Hammers Harem. Så, i 2010, satte jeg sammen mitt eget band, der vi brukte navnet mitt. Der spilte Jan Holberg bass, og han var i ferd med å spille inn soloplate, der blant andre Gulli Briem og Eythor Gunnarson (Mezzoforte) og Joe Lynn Turner var med. Det første til to turnéer, i 2011 og 2013. Midt oppi det kom samleplata mi i 2012, med et utvalg av låter fra hele karrieren min fram til da. Så ble det korjobbing med TNT, der jeg møtte Victor. Det å kore, som jeg gjorde for første gang med Holberg, har på mange måter åpnet en ny dør for meg. Jeg har alltid stått i front på scenen og tatt ansvaret sjøl, så det var deilig å bare stå i bakgrunnen og la andre styre skuta. Pluss at jeg har fått oppleve veldig mye på den måten.
– Da passer det kanskje bra at vi skifter litt tema, og tar en prat med mannen du nærmest møtte på scenen, for Victor sitter også her, og du har også en historie som strekker seg over flere tiår.
– Skal vi bare ta det fra start da, kanskje?
– Ja, kan vi ikke bare gjøre det?
– Det starta da jeg var åtte år gammel, og fikk en kassegitar av moder´n, og klipte av to strenger med én gang, for jeg skulle bli bassist! Jeg starta tidlig med å legge merke til bassistene, og da spesielt John Entwistle (The Who), før jeg oppdaga Phil Lynott (Thin Lizzy), som var, og er, et stort forbilde. Deretter gikk det litt slag i slag, og jeg oppdaga Rush som 10-åring, da jeg kjøpte «Fly By Night», og da hadde jeg kjøpt en bass av naboen for 25 spenn, hehe. Jeg begynte med turnering tidlig også, vi var faktisk på skoleturné rundt om i landet, noe som virkelig ga vann på mølla. I tillegg bodde en av, i mine øyne, verdens beste bassister i ei blokk like ved. En mann ved navn Jørun Bøgeberg, som spilte i Flax og Road, før han plutselig var bassisten til a-ha, verdens største band. Det var jo inspirerende nok i seg selv. Deretter ble det forskjellige band, og jeg har virkelig vært heldig, for jeg endte alltid opp i band som hadde kommet lengre enn meg, så jeg lærte noe nytt hele tida, og måtte alltid jobbe og øve for å heve nivået mitt. Jeg husker nesten ikke navnene på flere av de bandene, men da jeg begynte i et band som het Sweet Pain, en trio uten gitar, faktisk. Da steg nivået litt igjen, og vi spilte blant annet på Rockefeller. Vi spilte support for Uriah Heep, for eksempel. Så, på slutten av 80 eller begynnelsen av 90-tallet, ble det B Flat, som senere ble til Babel Fish, de gjorde det jo veldig bra, men det var for poppa for meg, så da begynte jeg i Misslead, med Tove Kure, som senere var i TinDrum. Vi spilte litt rundt i Norge, Sverige og Russland, før vi gikk fra hverandre, og da ble det Jack In The Box. Det bandet er jeg veldig glad for at jeg var i. Jeg er veldig stolt av albumet «Stigma», vi fikk mange fine jobber etter det. Men så slutta vokalisten, og vi gikk over til å bli et mer pop/rockeband, og bytta navn til Autopulver. Merkelig nok hadde vi det største publikumet vårt i BeNeLux-landene. Vi hadde faktisk leiligheter i Antwerpen og Amsterdam. Vi opplevde mye på den tida altså; vi turnerte med Manic Street Preachers og Portishead, for eksempel. Sett bort fra TNT, så er nok Autopulver det største jeg har vært med på. Utrolig dyktige musikere hele gjengen. Så, mens jeg var i Autopulver, ble jeg clinicbassist for Ampeg, og reiste med de til NAMM, England, Sverige og Norge blant annet. Vi hadde med Billy Sheehan på en runde også, i Oslo, Bergen og Trondheim, husker jeg. Pluss en runde langs Route 66, faktisk. I tillegg var jeg med på produktutvikling, blant annet en rør DI-boks. Mens jeg jobbet med Ampeg, ble det TNT.
– Hvordan gikk det til?
– Vel, jeg ble oppringt av turnélederen til TNT, Pønke-Mona, eller Mona Halvorsen, som hun heter, som ba meg bli med på audition til TNT på TV2. Jeg var jo på tur med Ampeg, så det fikk jeg ikke til, men etter hvert ringte hun igjen, og fortalte at Ronni ville at jeg skulle prøve, og da var det bare tre mann igjen til å konkurrere om plassen. Vi var igjennom tre låter; «Seven Seas», «10.000 Lovers (In One)» og én til. Jeg fikk jo jobben da, og hadde, som min flaks tilsier, fire dager på å lære meg 19 låter, og da var jo helvete i gang da, hehe. Det gikk jo bra, men det er jo begrenset hva man klarer å lære seg på fire dager. Neste dag var det festival, og der gikk det litt bedre. Deretter ble det veldig mange jobber, før vi havna i Madrid, der det ble live-DVD og plate. Jeg trodde vi spilte mange jobber den gangen, men da Tony Mills kom inn tok det helt av. Vi hadde aldri spilt så mange jobber som etter han kom inn. Vi bodde jo mer i Nightliner-bussen enn vi var hjemme. Så sluttet jeg, for da følte jeg at det var greit, men så ringte Tony Harnell, og ba meg bli med på én siste runde, noe jeg sa ja til. 2014 ble et fantastisk år, med Japan, Sweden Rock, Tyskland, England og hele greia.
– “Intuition”s 25-årsjubileumsturné?
– Ja, stemmer det. På den turnéen stemte alt! Alt var planlagt til minste detalj, så det var en fryd å reise rundt på den turnéen, jeg liker at ting er ryddig. Så var den turnéen over, så da sluttet Harnell, og da sluttet jeg og. Deretter ble det en pause, men så ringte Harnell igjen! Men da sa jeg nei, nå var det bra. Deretter tok det to-tre dager, så ringte Åge (Sten Nilsen), og sa at Ammunition trengte ny bassist. Eller; først var det Nordic Beast. Og da var vi i gang med øving igjen da, men denne gangen var det litt lettere, ettersom det var coverlåter, og da mange låter jeg hadde vokst opp med. «Ace Of Spades» for eksempel, og flere Europe-låter, så det var en kjempeopplevelse. Moro å spille med Mikkey Dee, John Norum og Mic Michaeli og Åge, altså, det kunne jeg tenkt meg å gjøre igjen om det hadde bydd seg en mulighet, men det skal vel godt gjøres, for Europe har jo blitt svære igjen, og Mikkey er jo i Scorpions. Deretter ble det Ammunition, for de fikk ikke tak i bassisten sin, og hadde en gig i Sveits, så da var det bare å hive seg rundt da, og lære seg nye låter igjen. Vi øvde på et rom på Gardermoen før vi dro. Vi skulle ha en lang soundcheck, så vi skulle få god tid før gigen, men det skar seg selvfølgelig, for det ble jo forsinkelser på fly og så videre. Men giggen gikk faktisk ganske bra, så siden den gang har jeg vært i Ammunition. Så kom Covid-19, og Bente og jeg begynte å tenke på hva vi skulle gjøre. Hun skulle lage soloplate, og jeg tenkte egentlig bare å gjøre noe eget, for det hadde jeg hatt lyst til lenge. Jeg er jo rockebassist, men har også en stor forkjærlighet for bassister som Stanley Clarke og Bootsy Collins, og har hatt lyst til gjøre noe i den gata. Nå er den snart klar, men jeg tror noen av låtene blir bytta ut, jeg har ikke helt bestemt meg enda.
– Så du har egne låter, mens Bente har coverlåter. Hvor mange singler har du gitt ut så langt, Bente?
– Så langt har jeg gitt ut fire låter; «A World Without Heroes» (KISS), «Before The Dawn» (Judas Priest), «Angels Falling To Close To The Ground» (Willie Nelson), og «Ace Of Spades» (Motörhead). Neste låt ut blir ei Thin Lizzy-låt; nemlig «Dancing In The Moonlight», og denne blir litt spesiell; det blir kun bass, vokal og kor.
– Du har virkelig lagt hodet på huggestabben med de arrangementene du har valgt. Alt er lagt nedpå, du har endret taktarter, og virkelig gjort låtene til dine egne.
– Det er jo meningsløst å gjøre låtene likedan som originalene, så derfor ville jeg gjøre de helt annerledes. Likevel må jeg vise artistene respekt, og det gjør jeg virkelig, for dette er jo låter jeg har vokst opp med, som jeg virkelig har hørt på! Som «Ace Of Spades», for eksempel, det var den første låta vi spilte inn, og der er jeg jo virkelig langt unna originalen. Willy Bendiksen kjente Lemmy, og fortalte at han likte ABBA, The Beatles og Jerry Lee Lewis, blant annet. Willy mente at Lemmy hadde digga versjonen min, det var deilig å høre.
– Er alle låtene klare, sånn at du vet hvordan de ender opp? Kommer det flere låter som er såpass endret, som for eksempel «Ace Of Spades»?
– I utgangspunktet er de klare, men det er et par låter som fortsatt henger litt der ute, som jeg ikke er helt sikker på hvordan jeg skal angripe. Jeg er jo stor ABBA-fan, og har jo tenkt å gjøre en av deres låter, men jeg vil ikke ta «Mamma Mia» eller noen av de største, kanskje jeg ender opp med å gjøre «Tiger» for eksempel? Så blir det ei Rush-låt, for gjennom Victor har jeg blitt veldig glad i de også, så «Different Strings» blir med på plata også, og klassisk Whitesnake, så klart, «Child Of Babylon».
– Plata di har fått tittelen «Side Orders», Bente. Hva med din halvpart, Victor, har den fått noen tittel?
– Nei, det har jeg ikke tenkt på en gang.
– Bente: Det må du kanskje gjøre snart, Victor. Så spørs det om vi må ha en overtittel, ettersom det blir en dobbel-LP der vi har én LP hver, men vi kan ikke kalle den «Double Fantasy», for den har jo John Lennon og Yoko Ono allerede brukt. Noe finner vi nok på, før plata kommer i 2022.
– Det blir spennende å følge dere videre framover. Tusen takk for praten, og lykke til med prosjektene.
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2021