Torsdag 11. januar, 2024
Det var duket for en dobbelt headliner på Sentrum Scene, nemlig Gloryhammer og Beast in Black som andre stopp på deres «Glory and the Beast»-turné, med Brothers of Metal som oppvarmingsband.
Først ut er det svenske bandet Brothers of Metal, med hele åtte vikingkrigere på scenen. Jeg hadde ingen kjennskap til bandet fra før utover å ha gjort litt forhåndsresearch på musikken, men det er liten tvil om at dette er skikkelig viking metal. De drar i gang kvelden med «The Death of the God of Light» og salen er med fra første øyeblikk. Brothers of Metal bergtar meg allerede fra første låt. Stemningen er på topp! Bandet, en fantastisk sammensatt gjeng, shower hele tiden og det er ikke et kjedelig øyeblikk under hele settet. Musikken er spot on, og jeg føler at jeg blir dratt inn i et vikingscenario hvor konserten egentlig foregår i et langhus hvor mjøden flyter fritt, stålet fra våpen som slår mot hverandre gir gjenklang i veggene, og det ligger en spenning i lufta i forkant av et kommende raid. Den herlige vokalen fra Ylva Eriksson blir kirsebæret på toppen som balanserer ut de røffe med-krigerne hennes helt perfekt, og det er deilig forfriskende med en kvinnelig vokal som ikke bare består av de lyseste tonene. Når Brothers of Metal kjører på med nyeste singel, «Berserkir», er det bare såvidt at ikke taket løfter seg av jubelen fra publikum og jeg lar meg rive med. Dette er kult! De avslutter settet sitt med «Yggdrasil» og «Defender of Valhalla», og med det er vi klare til å kjempe side om side til døden – i alle fall føles det sånn.
Dette var kanskje Brothers of Metals første konsert i Norge, men jeg håper de likte det de så og kommer tilbake. Det er hands down ett av de beste «oppvarmingsbandene» jeg har sett, og det er ingen tvil om at jeg kommer til å høre mye på Brothers of Metal fremover! 5/6
Mens scenen rigges om og gjøres klar for neste band ut, dukker plutselig selveste Tom Jones opp på scenen, riktignok i form av en pappfigur, og «Delilah» ljomer ut av høyttalerne. Jeg må innrømme at det føles litt malplassert med allsang til hr. Jones i pausen mellom to power metal-band, men herlighet, det er lite å si på stemning og humør.
Tiden er inne for første headliner, og det er britiske Gloryhammer. Overgangen fra vikinger til det glade 80-tall blir litt underlig for meg, men det er liten tvil om at det er mange Gloryhammer-fans blant publikum når bandet entrer scenen til et øredøvende brøl. De fyrer opp «Holy Flaming Hammer of Unholy Cosmic Frost» som første låt, etterfulgt av «Gloryhammer», og stemningen er helt fantastisk. Jeg mener, de stiller med et slott på scenen! På et tidspunkt dukker det til og med opp en goblin på scenen, som selvsagt får juling av Angus McFife og slukøret må trekke seg tilbake, gutta er utvilsomt gode på historiefortelling. Lysshowet er også veldig kult, og bidrar til å sette stemningen til hver sang.
Sozos Michael på vokal gjør en god jobb, men jeg syns lyden blir for grøtete og det er vanskelig å skjelne ord og hva som blir sagt og sunget. Jeg er usikker på om dette skyldes at jeg sitter foran på galleriet, eller om det er lydmannen som svikter. Kjipt er det uansett, for konsertopplevelsen blir deretter. Som fantasynerd liker jeg flere aspekter av Gloryhammer, som fortellingene og tekstene – noe Michael Berber, som Zargothrax, på keyboard bidrar til, men dessverre blir dette litt for masete for meg og jeg klarer ikke helt å leve meg inn i musikken. Likevel er det vanskelig å ikke klaske seg på låret i takt med låter som «Keeper of the Celestial Flame of Abernethy» og «Universe on Fire», så jeg koser meg likevel.
Siste låt ut er «The Unicorn Invasion of Dundee», og med det takker Gloryhammer for seg og lover at de kommer tilbake til Oslo. Selv om Gloryhammer ikke treffer meg personlig helt, så er det et band som bør oppleves live og hadde det ikke vært for at lyden gjorde det vanskelig å henge med på tekstene, så hadde terningkastet blitt fire. 3/6
Kveldens andre headliner, finske Beast in Black, inntar scenen og kjører i gang med «Blade Runner» som første låt. Det hersker liten tvil om at dette er bandet med flest fans i publikum, om jeg skal dømme ut fra responsen. Jeg lar meg raskt fascinere av Anton Kabanen og Kasperi Heikkinen på gitar, og Máté Molnár på bass, og synkroniteten deres. De bruker scenen godt, og det tar ikke lang tid før jeg har forsvunnet så langt inn i musikken at jeg glemmer hvor jeg er – og det er ganske godt gjort å få til med tanke på at jeg ikke har noen emosjonell tilknytning til dette bandet.
«Sweet True Lies» seiler kjapt inn som en av mine favorittsanger fra dette settet, og får trampeklapp fra det øvrige publikum. Det er tydelig at jeg ikke er den eneste som liker denne låta! Energinivået er høyt gjennom hete settet, og Beast in Black underholder hele veien. «Ghost In the Rain» er en nydelig ballade og et lite avbrekk fra tunge trommer og raskt tempo forøvrig, og det var på sin plass å ta frem lighteren… eller mobillommelykta da, for den yngre garde. Yannis Papadopolus har en vokal som flere ganger fikk meg til å lure på om det var en kvinnelig vokalist på scenen som jeg ikke hadde lagt merke til, spesielt i enkelte partier av nettopp «Ghost in the Rain» og «Blind and Frozen». Ellers briljerer Kabanen og Heikkinen med imponerende gitarsoloer, mens Atte Palokangas bidrar med trommene som setter selve prikken over i-en.
Beast in Black avslutter settet på totalt 15 låter med «One Night in Tokyo» som nest siste sang, tett etterfulgt av «End of the World». En ydmyk Yannis takker avslutningsvis fansen og de oppmøtte for støtten, og jeg tror det er trygt å si at de kommer tilbake til Norge før eller siden. Dessverre ble ikke lyden noe bedre utover kvelden, og også her ødela det noe for selve konsertopplevelsen. Dermed blir det som burde vært en femmer til en firer, og så håper jeg på muligheten til å få oppleve Beast in Black live på en annen scene med bedre lyd og fra første rad – det tror jeg hadde vært helt rått! 4/6
Tekst: Shamini Charlie Thevarajah
Foto: Geir Kihle Hanssen