Lørdag 7. oktober
Er det ett band i Norges kongerike jeg unner en neve laurbær, så er det ubendige Backstreet Girls, som ikke bare ufortrødent har holdt rock’n roll-fortet under skiftende årstider, men sågar opplever en ny vår når det gjelder musikalsk substans og interaksjon. I knapp forkant av denne konserten nådde jeg den erkjennelse at bandets ferske plate, «In Lust We Trust», til og med overgår de institusjonaliserte skivene deres fra tidlig i karrieren. Sagt med ord fra bunnen av trøndersk hjemmebrentdunk: Backstreet Girls, som 40-årsjubilerer til neste år, har aldri vært bedre. Aldri.
Inntil de formår å intonere konsertene sine med «Beef Chop Suicide», så legger jeg terningkast 6 på vent; dette er også det eneste negative man har å innmelde på en eksplosiv soaré i rockens tjeneste.
Det er stappfullt på Byscenen denne kvelden, og brede glis, øl-søl og allsang så langt øyne og ører kan bære. Lyden er balansert; det samme er den sceniske gestaltning fra et revitalisert bakgårdsjenteensemble. Nyrekruttene Gaute Vaag og pur unge Jonas Amazonas samspiller så forbasket tett at man skulle tro de hadde vokst opp sammen. Malcolm Young ville gitt tommelen opp. Bandets stjerner og veteraner har stålkontroll. Bjørn Müller inntar en ubesværet rolle, hvor alderen spiller på lag med fellesuttrykket. Han har aldri sunget tøffere. Primus motor, Petter Baarli, gir idretts-Norge reell utfordring hva angår akrobatikk; i tillegg spiller fyren elektrisk gitar, med sjel og divertissement (faktisk), med skarp intuisjon for øyeblikksmagi. Baarli tjener til en fantastisk påminnelse om hvorfor vi samler oss til rockekonsert fremfor å gå på bingo eller se orienteringsløp på tv.
Dagens Backstreet Girls danner en optimal balanse av stringens og løssluppenhet. Det er «tett, men løst» – Led Zeppelins ideal. Nå vet jeg ikke eksakt hvor bra Backstreet Girls har vært på øvrige konserter denne høsten, men jeg har aldri, noensinne, sett dem bedre. Og det gir mening, basert på plata de turnérer.
Låtmessig mangler som sagt «Beef Chop Suicide», med verdens beste rock’n roll-intonasjon på sikkert 20 år. Til gjengjeld får jeg jaggu «Speed Demon» – bandets egen «Let There Be Rock», og episke «Doomday Hell». Sistnevnte blir konsertens høydepunkt, i spann med «Boogie Woman» og kunne-vært-nasjonalsang «Awright, Awright, Awright».
Etter dyst er man mørbanket tilfreds. Jeg kjenner også på en følelse av poetisk rettferd. Måtte denne kvartettformasjonen av bandet vare – den bringer nyanser og dybde til rock’n roll-formularet. 5/6
Tekst: Geir Venom Larzen
Foto: Ingelin Klubben Berg