Da Bon Scott trakk sitt siste skeive flir i kompisens Alistair Kinnears røde Renault 5 utafor dennes bolig i Overhill Road i London natt til 19. februar 1980, trodde nok de aller fleste at motorveien til helvete med det var ferdigbygd også for bandets vedkommende. Men, brødrene Young hadde såvisst ingen planer om å la bandet gå heden, og det tok ikke mange ukene før en erstatter var på plass. I stedet for å finne en Bon-kopi, satset heller bandet på denne gang på hes, high-pitch rasperøst, tilhørende Brian Johnson (vel å merke etter at Slades Noddy Holder hadde avslått et tilbud) fra Newcastle og bandet Geordie, som hadde nytt en viss suksess med noen mindre hitsingler. Ettertida har vist at dette var et godt valg, som faktisk ble initiert av Scott sjøl etter å ha fortalt bandgutta om en Geordie-konsert han hadde vært på, og bandets kommersielle suksess tok nå helt av, mye på grunn av hva som snart skulle følge. Likevel er det nå ennå mange som mener at ’There can be only Bon!’ og kaller Johnson for ’Han derre nye vokkisen; Brian Ettellerannet’, selv etter fire tiårs massiv suksess – men dette er trolig mer av kjærlighet for Scott enn rein uvilje overfor Johnson.
På denne dag er det faktisk hele 40 år siden AC/DC gjenoppstod i det sorte, og det med både smell og klokkeklang. Etter en audition med Johnson i mars, inneholdende ”Whole Lotta Rosie” og «Nutbush City Limits”, dro hele bandet i april til Bahamas med produsent Robert John ”Mutt” Lange for å skape ny musikk. Lange kjørte bandet hardt, alt skulle være perfekt, og gutta viste sin klasse ved å ha alt ferdig innspilt i løpet av sju korte uker under relativt kummerlige forhold, både studio- og innkvarteringsmessig – og hvilke prestasjoner de leverer! Angus og Malcolm forteller til gangs hvorfor gitarskapet skal stå akkurat der, Cliff Williams briljerer i det skjulte med lekre bassganger, gjerne med harmoniske finurligheter på lur. Phil Rudd skyver det hele farmover med sin unike, halvskeive bass/skarp-timing, mens Johnson hyler av lungenes fulle kraft, på herligst mulig måte. Reint stilmessig er også skiva et vendepunkt; bandet sier nå et endelig farvel til den blues-grunnmuren som bygde de tidligere skivene, og det tuftes nå på et noe hardere, tyngre og mer kontant-rett-i-trynet rockesound, som en fortsettelse av forrige, også Lange-produserte, skive ”Highway To Hell”
Mange mener ”Back In Black” er ’verdens beste skive’, noe som naturligvis åpner for diskusjoner av det heftigere slaget. Med et totalsalg som klokker inn på småpene rundt 50 millioner enheter, kan det vel dog trygt hevdes at det ligger noe hold i påstanden – det er vel kun Jackos ”Thriller” som topper akkurat den. Låtmaterialet er fra øverste hylle, fra det blytunge tittelkuttet via sløye ”Let Me Put My Love into You” til kjappere numre som ”Shake a Leg” og ”Shoot to Thrill”, og alt funker som ti velpolerte, nyolja kuler. Omslaget ble holdt helt i sort, som en hyllest til Bon Scott. Bandet har videre i 40 år hevdet at ingen av Scotts etterlatte tekstlinjer ble benyttet, og like lenge har skepsisen herom rådd. Det er vanskelig å tro at andre enn Bon kan stå bak linjer som ”She told me to come, but I was already there”, men intet har noen gang blitt verken bevist eller innrømmet. Med Scott i live hadde neppe BiB antatt i nærheten av den formen den fikk – trolig hadde han satt foten ned og nekta å bevege seg enda lengre bort fra bluesen, og det alle da naturligvis lurer på er hvordan skiva hadde blitt med Dave Evans, for ’the original AC/DC sound’. Eller, kanskje ikke. Uansett; kakelys, ballonger og helvetesklokker på din dag, og gratulerer med 40 herlige år, du vidunderlige ”Back In Black”. Rock and Roll Still Ain’t Noise Pollution!
Wilfred Fruke