Fredag 25.juni 2021
Da jeg ruslet ut fra Sons Of Apollo-konserten på Union Scene i Drammen tidlig i mars 2020 hadde jeg aldri drømt om at det skulle gå ett år, tre måneder og tre uker til neste gang. Og at forutsetningene skulle være helt endret. Men vi tidligere sto som sild i tønne, hoppet opp og ned med armene i været og klemte hverandre i pur entusiasme, er man nå tilvist et bord og en stol som man må sitte ved hele tiden, toalettbesøk unntatt. Og det er klart at det påvirker stemningen for både artister og publikum.
Sentrum Scene kunne tidligere klemme inn max 1700 stykker – på denne første av to utsolgte konserter med Audrey Horne var det tillatt 200. Men det skal deles ut ros til Sentrum for å ha gjennomført dette på en proff og hyggelig måte, klapp på skuldra til alle fra dørvakter til servitørene som løp i skytteltrafikk mellom baren og bordene for å servere drikke bestilt via telefonappen.
19.00 kom Bergens stolthet på scenen og møtte et sittende, men særdeles forventningsfullt publikum, hvor de fleste av oss var i samme situasjon med at det var over ett år siden forrige rockekonsert – og da teller vi ikke med livestreams! Mulig at det bare/også var gleden over å være tilbake i en konsertsal, men smilene satt nærmest klistret permanent på bortimot alle i lokalet, både publikum og band.
Audrey Horne skred til verket med pangåpningen «This Is War» og «Audrevolution» før frontmann Toschie sa noen ord og ønsket oss velkommen. Sa jeg frontmann? Egentlig er hele bandets frontrekke blikkfang og frontmenn, for dette er et band som ser ut til å kose seg på scenen og har det skikkelig gøy – og de poserer som klassiske rockehelter nærmest konstant, her står vi ikke i ro og spiller med blikket stivt festet på venstrehånda. De er en konsertfotografs drøm, og det er underholdende for publikum å se på, ikke bare høre. Gitaristene Arve Isdal og Thomas Tofthagen jobber godt på hver sin flanke, og bassist Espen Lien har jo blitt en karismatisk figur med sitt enorme skjegg og blanke isse.
Det er fortsatt vanskelig å ta inn over seg at dette er et band startet av musikere fra metalband som Enslaved, Gorgoroth og Sahg, for det er så på den andre siden av rockespekteret som man kan komme. Audrey er mye mer tuftet på den klassiske 70-talls hardrocken, og spesielt Thin Lizzy har satt sitt tydelige spor på bergenserne. Jeg vil anta at Audrey Horne uten store problemer på kort tid kunne byttet ut setlista og blitt Norges beste Thin Lizzy-tributeband. Eller som en kompis sa i går: «Hva skal man med Black Star Riders når vi har Audrey Horne?». Men som bandet vet, å bli sammenlignet med Thin Lizzy er bare et stort kompliment. Og de fremstår som en jovial gjeng med likandese karer.
Med to konserter samme kveld rekker man naturlig nok ikke noen maratonforestilling, så Audrey dundret igjennom en Best Of-parade med tretten låter på en time og ett kvarter. «Youngblood» og «Blackout» sto frem som høydepunkter, men det gjorde jammen avsluttende «Waiting For The Night», hvor bassist Lien tok på seg jobben med å tørrtrene med publikum på refreng-allsang før resten av bandet kicket inn – og allsang ble det. (Kan jeg få surmule littegrann over at de ikke spilte fantastiske «Threshold»? Takk.)
Det er vanskelig å gi et terningkast når forutsetningene for en konsert er totalt endret (jfr første avsnitt!), og det er nærmest umulig at det skal ta helt av når alle i publikum sitter på hver sin stol. Men god stemning, bandet leverte over forventning – og selv om de er ute av konserttrening, så var det ikke mye å pirke på i samspillet. Når det er sagt, så har jeg sett Audrey Horne enda mer på høgget, hvor det nærmest har kokt i salen – men det er flisespikkeri. Dette var så fett som det kunne blitt under omstendighetene, og jeg tror jeg snakker for samtlige i lokalet i går når jeg oppsummerer med mantraet «DÆVEN SÅ HERLIG å være tilbake på konsert igjen!!!» 5/6
Tekst: Geir Amundsen
Foto: Anne-Marie Forker