Pelagic Records
Den mest treffende albumtittelen i denne omgang med titler som “Poyekhali” og “Karakoram II” under vingene – og det også ganske obskur musikk norske Astrosaur bedriver, nemlig en instrumental form for progmetall. Eller “flinkisrock” som vi pønksa kalte det i gamle dager. For det er rimelig imponerende instrument-tekke på gjengen, det er det ingen tvil om.
Og det er i tillegg et knippe interessante låter på “Obscuroscope” med ganske så lang spilletid, noe seks spor på 42 minutter kan vise til. Andre spor ut, nevnte “Karakoram II” byr for eksempel på knappe åtte minutter med noen vendinger ikke en gang Snåsamannen kan forutse. Partier som ikke burde passe ihop syr gjengen sammen som om det var det enkleste i verden, og det er rett og slett imponerende.
Det er ikke lett å komponere instrumental musikk i genren rock, men som Hedvig Mollestad Trio (den eneste andre instrumentalgjengen jeg kommer på i farta) vil man ikke miste et sekund av de lange sporene – og det er alltid et godt tegn. Spesielt når høydepunktene på sulamitten faktisk er de to lengste sporene, nemlig “White Stone” med sine 9 minutter og avslutteren “Homewards”, som bygger seg opp over sju minutter til en episk pangavslutning på “Obscuroscope”.
Folk som liker å jobbe for musikken og som undertegnede setter pris på egenart kan trygt gå til innkjøp av albumet, og jeg tør tippe at de låter enda fetere live.
5/6 | Sven O. Skulbørstad
Utgivelsesdato 27.september 2019