Torsdag 17.oktober 2019
En kveld jeg personlig har ventet i tjue år på var omsider her da Archive endelig bestemte seg for å ilegge Tigerstaden en visitt for første gang noensinne, og forventningene var på vei til å blåse seg ut av alle proporsjoner. Forventninger Rockefeller selv ikke akkurat bidro til å dempe da de kunne love «en helt vill produksjon» på sin Facebook-side noen få timer før konsertstart.
Det ble også advart om tidlig konsertstart, og riktig nok – allerede 20:00 blank ble lyset dempet og en merkelig støyete form for intro rallet over anlegget. Denne varte og rakk og var nok mer ment som en stemningsbygger enn en adrenalininnsprøyter som undertegnede er vant til, og fungerte meget godt i den forstand. Produksjonen lot vente på seg, men etter en tilsynelatende uendelig lang stund kom bandet etterhvert på scenen og sparket igang selve Låta jeg oppdaget de med for en femtedel århundre siden (jeg skylder for øvrig både radioprogrammet Karate og Platekompaniet en stor takk for akkurat det), og hverken gåsehud eller tårer lot vente på seg. Men som den forsiktige pessimisten jeg er ble jeg samtidig litt skeptisk for om resten av kvelden skulle bli en aldri så liten nedtur da det store smellet ble avfyrt såpass tidlig.
Det var imidlertid overhodet ingen grunn til skepsis, for i løpet av de snaue to og en halv time showet varte gikk det kast i kast fra høydepunkt til høydepunkt og ikke et eneste sekund føltes overflødig. Lyden var fantastisk, bandet om mulig enda bedre – og blikkfangerne var multiinstrumentalistene som vekslet mellom strengeinstrumenter, slagverk, keyboards og ikke minst – vokal.
Satan for noen vokalister! Maria Q kom og gikk litt underveis i konserten og leverte englerøst på aller høyeste nivå da hun var på scenen, Dave Pen likeså – men på en vesentlig mer maskulin måte. Men kveldens stjerne var utvilsomt Pollard Berrier. Guds fred for en stemme! På et av kveldens mange høydepunkt «Wiped Out» vrengte mennesket praktisk talt ut registeret sitt over oss tilstede med en sårhet og innlevelse jeg sjeldent har hørt maken til. «My Angel – my love» – mer gåsehud, flere tårer. Og alle de nevnte dro til med klokkeklar trestemt til tider som om det var den naturligste ting i verden.
Lysshowet, som var av den virkelig majestetiske sorten sto i perfekt stil til de magiske tonene som ble presentert og trollbandt publikum fra start til slutt, bortsett fra noen skravlende kaklehøns som febrilsk prøvde å ødelegge magien. Men ikke en gang det la mer enn en lett irriterende demper på opplevelsen, selv om det nå bør være mer enn bra nok fra skravleveldet som insisterer på å betale gode penger for et kaffeslabberas.
Dette var rett og slett årets mektigste musikalske opplevelse, og det i sterk konkurranse med blant andre The Savage Rose, og kan oppsummeres med to ord: Magisk og episk. For de som kun har forhold til skivene kan jeg trygt skrive under på at det er en vesentlig mer rocka gjeng som står på scenen. De figurerer jo under electronica-labelen til vanlig, men det var ikke mye forhåndsprogrammert vi fikk presentert – kun små krydderbiter her og der. Resten kan jeg sverge på ble spilt live – servert med en leksjon i musikalsk perfeksjon.
Det ble kledelig nok ikke ytret mye fra scenen mellom låtene før takketalen som introduserte siste låt for kvelden. Vanligvis setter jeg pris på en interaksjon mellom band og publikum, men akkurat i kveld var det veldig fint at den tiden ble brukt til musikk.
Showet holdt det Rockefeller lovet og vel så det, og bandet var enda bedre enn forventet – det kan rett og slett ikke gjøres bedre. Det var helt klart vel verdt tjue års ventetid, men det bør ikke gå tjue år til neste gang. Tusen, tusen takk.
6/6 | Sven O. Skulbørstad
Foto: Anne-Marie Forker