Snakker man om melodiøs death metal er gjerne Arch Enemy det første man tenker på. Med årets plate «Deceivers» er det lite som vil endre dette. At det finnes overraskelser er gitarist og grunnlegger Michael Ammot og vokalist Alissa White-Gluz enige om, men målet var ikke mer avansert enn å lage et knippe gode Arch Enemy låter.
Tekst: Ronny Østli
Livefoto: Anne-Marie Forker
Jeg sjekker sjelden ut singler, men liker å sette meg ned med en hel plate og spille fra start til slutt. Dette gjelder også Arch Enemys tolvte plate «Deceiver». I løpet av det siste året har riktignok seks låter av platas elleve spor blitt sluppet, noe som inkluderer de tre første låtene på plata. «Handshake With Hell» starter og låta er bra den, men jeg vil kalle den en safe åpning. Dette er Arch Enemy slik vi kjenner dem. Så kommer «Deceiver, Deceiver» og jeg tenker, hva i all verden skjer her? Dette er jo skikkelig punka thrash metal. Og slik fortsetter egentlig plata å variere.
Michael: – Som du sier er det en veldig variert plate. Alt fra det melodiske folk vil kjenne igjen til kanskje litt nytt. Selv i enkeltlåter finnes det variasjoner og forskjellige stemninger. Det er nok ikke sånn at vi bestemte oss for å lage enn sintere, mer thrasha eller en annen type plate denne gangen. Vi prøvde bare helt enkelt å lage en god Arch Enemy plate. Vi er i Tyskland nå og gjør en del presse, og vi hører de fleste meninger om plata. At den er hardere, mykere, mørkere eller mer soft. Musikk er veldig individuelt.
At forsøket på å lage en god plate ble vellykket kan vi bekrefte i anmeldelsen. Gitarist og grunnlegger Michael Amott tar ordet, og er den som er mest snakkesalig gjennom intervjuet. Men med så mye forskjellige meninger om en plate må vel kanskje noe av dette virke litt overraskende på dere?
Michael: – De fleste virker tross alt som liker plata, og tilbakemeldingene er gode. Men om noe av det jeg hører er overraskende har jeg vel ikke tenkt noe over.
– I forrige utgave gjorde vi et intervju med Jacob Hansen fra Invocator, som har produsert denne plata. Kan hans bakgrunn og innvirkning være en årsak til at jeg tenker plata som mer thrasha?
Michael: – Nei, jeg tror ikke det. Jeg skrev jo med han på åttitallet selv. Han sendte meg Invocator-demoer og jeg sendte Carnage-demoer tilbake. Men jeg har aldri møtt hampersonlig før nå. Så det var virkelig moro. Herregud, det er jo over tretti år siden vi skrev med hverandre. Vi var selvsagt kjent med hans bakgrunn, men vi jobber ikke med produsenter for musikalske inputs. Det går mer på selve lydbildet.
– For tiden er min favoritt «In The Eye Of The Storm”. Her skal vi lenger tilbake i tid enn Invocator og Carnage, her tar dere meg tilbake til 1985 og klassisk hard rock.
Michael: – Ja, vi har fått mange tilbakemeldinger på akkurat den låta. Det er jo en midtempo sang med et veldig groove i verset, og jeg liker den kjempegodt selv også. Jeg tror det blir en fet livelåt. Den også. Alle låtene blir gode livelåter, hehe. Men denne blir jo veldig lett å henge seg på, med sin marsjerende rytme. Jeg er veldig spent på om det slår til som tenkt. Jeg liker i hvert fall låter med mye tammer, slik som det er på denne.
Temaet Covid-19 har blitt en gjenganger i mange intervjuer. Mange band har dratt nytte av nedstengingen med ekstra finpussing i studio, siden de ikke ønsker å slippe en skive altfor lenge før de kan turnere. Jeg føler for å ta frem dette spøkelset nok en gang siden det er fem år siden forrige plate, og det faktum at Arch Enemy, som i utgangspunktet er fra Gøteborg, har to amerikanske medlemmer.
Michael: – Skriveprosessen begynte som den alltid gjør, med instrumentale demoer vi sender til hverandre før disse arrangeres og finpusses. Deretter begynner vi med teksterog vokallinjer, og låtene finpusses nok en gang. Det er en ganske lang prosess før vi blir fornøyde. Og selv om utgangspunktet her tar lang tid, fikk vi jo enda litt mer tid denne gangen. Så ja, også vi gikk tilbake og flikket litt på innspillingene. Sånn sett var det en befrielse og endelig kunne levere fra seg plata til trykkeriet. Jeg føler vi likevel fikk en tilnærmet normal flyt på det hele. Alissa fikk muligheten til å fly til Europa i januar 2021, så vi kunne jobbe med vokalen i Danmark hos Jacob. Men det er klart, vi møtte jo utfordringer på vegen og måtte inngå en rekke kompromisser.
Alissa: – Det var jo så mye restriksjoner at man aldri visste hvem som kunne reise hvor og når. Da jeg fikk muligheten til å fly ble jeg værende i Sverige hele året. Jeg tok ikke sjansen på at en ny regel skulle komme og forulempe prosessen ytterligere.
Selve startskuddet på skriveprosessen foregikk i Mexico, hvor Michael og trommeslager Daniel Erlandsson leide seg et hus for å lage musikk.
Michael: – Vi finner det mer effektivt å skrive musikk langt vekk fra våre faste omgivelser. På denne måten blir man mer konsentrert, og man jobber mer effektivt enn om man har sine daglige gjøremål man må ta seg av innimellom. Selve lokasjonen er ikke så viktig, det kan gjerne være en hytte på fjellet i Norge. Men det var januar i Sverige, så det var veldig deilig å reise til et varmt sted.
– Ville skiva vært annerledes om den var skrevet i den skandinaviske fjellheimen?
Michael: – Nei, vi bringer våre mørke skandinaviske hjerter med oss uansett hvor vi reiser.
Skiva er som allerede nevnt variert, og som musiker vil man jo gjerne eksperimentere og prøve nye ting. Samtidig har dere en veldig stor fanbase som forventer melodiøs death metal. Er det vanskelig å balansere dette? Altså at man sette en grense for sin egen kreativitet?
Michael: – Nei, jeg synes ikke det. Jeg virkelig elsker Arch Enemy og har et sterkt ønske om å lage virkelig gode Arch Enemy låter. Vi har alle spilt i forskjellige band og prøvd mange stiler. Når det kommer til Arch Enemy er vi innforstått med hva som kreves. Det føles ikke påtvunget eller begrenset på noen som helst måte. Grunnlaget vil alltid være mine ideer, men alle kommer med sine innspill og signaturer. Det hender jo, i den instrumentale demofasen jeg nevnte, at en låt kan skille seg veldig ut og ikke høres ut som oss. Men så kommer Alissa med sin vokal og brikkene faller på plass, og det låter utvilsomt oss. Uansett om en ide er kan virke litt rar og eksperimentell høres den gjerne ut som Arch Enemy når alle har fått lagt på sine ting.
Jeg synes det er gøy hvordan dere bruker gitarsoloene til å balansere låtene. For eksempel er det ganske aggressiv solo i melodiske «Handshake With Hell», mens sinnathrasheren «Deceiver, Deceiver» har en mer melodisk solo.
Michael: – Absolutt. Jeg er en stor musikknerd og spesielt på gitarsiden har jeg fulgt hvordan låter bygges helt tilbake fra sekstitallet. Jeg har jo mine influenser. Og akkurat den type melodisk solo som du sikter til på «Deceiver, Deceiver» er vel blitt mitt varemerke. Jeg var kanskje den første som spilte slike melodiøse soloer i death metal. Nå vil jeg vel kanskje ikke kalle Arch Enemy death metal, selv om vi bygger på det utgangspunktet. Melodier oppå hard aggressiv metal er noe jeg fremdeles finner veldig interessant.
Tekstene blir fordelt mellom Michael og Alissa. Vokalisten overtar.
Alissa: – Vi skriver som regel halvparten hver. Så selv om jeg ender opp med å synge dem skriver jeg ikke alt selv. Det er ikke noe spesielt tema som går igjen på «Deceivers», hver låt har sin historie.
– Vi har vært innom restriksjonene. Flere band har fått utløp for denne frustrasjonen gjennom tekstene. Gjelder det deg også?
Alissa: – Ja, så absolutt. «House Of Mirrors» tar for seg dette. Et hjem er noe du skal komme tilbake til som en positiv ting. Hjem kjære hjem. Under pandemien ble man tvunget til å være hjemme, som et fengsel, og konseptet hjem fikk et negativt fortegn. I hvert fall ble det sånn for meg. Det handler ikke nødvendigvis bare om husets fire vegger, men om folk du omgås og erfaringer du danner deg. Nå fikk man jo ikke muligheten til å treffe folk og danne seg erfaringer med disse.«Exiled From Earth» er omklimakrisen,noe som er relevant og viktig. Så joda, verdensbildet har helt klart fått sin plass på «Deceivers».
– For noen dager slapp Helloween sin nye video «Best Time», hvor du bidrar som skuespiller. Altså ikke som gjestevokalist. Aner jeg en ny gryende karriere?
Alissa: – Tja, jeg vil vel ikke akkurat kalle det skuespill. Hele mitt bidrag er filmet foran en greenscreen. Det var absolutt ingenting der, ingen bil eller noe som helst. Jeg hadde virkelig ingen anelse om hva dette skulle bli. Jeg var i området da de laget videoen, og de spurte for moro skyld om jeg ikke kunne bli med i videoen. Liveopptakene av bandet er faktisk fra en turnè de gjorde med Arch Enemy i 2018, så det er en link der. Som skuespiller skulle jeg nok klare å spille langt bedre enn det der, haha.
– Arch Enemys turné, som også innebærer Oslo, har vært utsatt et par år, men i oktober er ny dato satt. Da kommer dere med Behemoth og ditt gamle band, Carcass.
Michael: – Vi er fremdeles gode kompiser. Jeg stakk faktisk på konserten deres i California forrige uke. Det blir veldig gøy å ha de med på den kommende turnéen. Jobbene vi gjorde i statene var motiverende og ga oss en ny energi, så nå ser vi frem til sommerfestivalene og den kommende Europaturnéen i høst. Ved siden av bandene du nevner er det to til, og er kanskje den største turnéen vi har gjort, så det blir veldig gøy.
– Jeg husker jeg synes det virket stort at en svenske spilte i et engelsk band tidlig på 90-tallet, tross for at vi snakker undergrunnsmetal. Norge hadde jo enda ikke utmerket seg på metallens verdenskart. Hvor starter deres kjennskap til norsk metal?
Michael: – Haha, det der var jammen en lei nøtt. Jeg skrev jo med Metalion og snappet opp mye musikk gjennom Slayer Mag, som mange gjorde på den tiden. Men Norge var jo veldig på black metal-bølgen, og der var ikke helt jeg. Jeg hadde staket ut min egen musikalske kurs. Så for meg blir svaret klassisk hardrock med TNT og Ronni Le Tekrø.
Alissa: – Emperor. De hørte jeg mye på. Jeg liker mye black metal, problemet er at jeg ikke husker noen låttitler jeg kan nevne. Jeg husker alt av tekster, det er tross alt jobben min, men låttitler er jeg dårlig på, hehe. Det er ikke all produksjon jeg liker, men stemningen og soundet i black metal kan jeg like.
Etter hvert har en rekke gitarister fått seg en signaturmodell. Michael har ikke bare en modell, men en hel serie.
Michael: – Jeg hadde en signaturmodell hos et annet selskap tidligere, men da jeg ble en del av teamet til Dean i 2008 ønsket jeg å videreutvikle modellen jeg hadde fra tidligere. Det er jo en drøm som blir til virkelighet og kunne få denne muligheten, og jeg har vært involvert i hele prosessen på alle modellene. Utgangspunktet er flying V, men vi har utarbeideten egen variant av denneklassiske gitaren. Det er blitt noen modeller i løpet av årene, men noen er i begrenset opplag. De som er aktuelle nå er Tinman og Burgundy White, som jeg begge bruker i videoer fra nye skiva. Slike ting var jo noe man slett ikke forventet da man startet å spille gitar.
Gitarene som selges er nøyaktig like de Michael bruker selv.
Michael: – Eneste unntaket er budgetmodellen Splatter X. Den har ikke mine signaturmikrofoner. De gangene dere ser meg spille på den, så er det en USA custom utgave. De bygget også en custom utgave av Tinman til meg, men den synes jeg er altfor tung, så der bruker jeg koreautgaven som er den samme folk kan kjøpe. Splatter X er vel den gitaren jeg ser mest på nett der jeg blir tagget. Selv om prisen ikke er så høy er det en god gitar, kanskje tusen ganger bedre enn min første gitar, tilbake på 1800-tallet, haha. På den tiden fantes det ikke kvalitet til rimelig pris. Industrien var ikke der. Gitarer til nybegynnere var langt i fra kule eller gode å spille på, men det var sånn jeg begynte. Skyblue tror jeg den het og var en stratocaster kopi. Fingrene blødde, haha.
– Men det ble kanskje noen klassiske Carnage innspillinger med denne?
Michael: – Nei, da hadde jeg avansert. Da hadde jeg en hvit Kramer Baretta.
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2022