Pelagic Records
Etter å ha lest igjennom det som må være en av tidenes mest hårete bioer i forkant av gjennomlyttingen av Årabrots rykende ferske var det med økt forventing da den så absolutt bidro til å legge lista skyhøyt for opplevelsen, selv om jeg antar at den er skrevet med et aldri så lite glimt i øyet.
Allikevel var det umiddelbare førsteinntrykket mildt skuffende, for så forbanna fett var det vel strengt talt ikke og den stoneraktige åpneren «Carnival Of Love» er attpåtil litt kjedelig i sin noe ensformige form. Men etter hvert som låtene passerte øregangene én etter én begynte allikevel «Norwegian Gothic» å sette seg, og allerede på fjerdespor «The Lie» presenteres en tidlig favoritt på skiva. En råfrekk gjentakende synkope satte meg også ut såpass at jeg måtte jobbe litt for å finne takta, noe jeg liker godt, og med et meget fengende refreng i tillegg er vi i mål.
De krydrer albumet med noen lydklipp som bidrar til en mørk og ubehagelig stemning, og spesielt «The Voice» som introduserer albumets soleklare vinner «Hallucination» setter en gåsehud som ikke gir seg før vinneren er ferdigspilt fem minutter senere. Et aldeles nydelig og effektivt grep. Karin Park, som med fordel fint kunne tatt enda mer plass på «Norwegian Gothic», sin nydelige stemmeprakt kommer i tillegg til sin fulle rett her og jeg må stadig ha disse to på repeat noen ganger før jeg kommer meg videre.
Og videre skal vi, for Årabrot har spart det beste til andre halvdel der det ene sterke sporet avlaster det andre fra det dystopiske onde tvillingbroren til countrysporet «Hard Love» til den totalt forstyrrede avslutteren «The Moon Is Dead». Her gjør Årabrot ingen feil og løfter sluttkarakteren med et helt poeng alene.
Hvilket da ender på et meget respektabelt kast, for duoen serverer her et meget variert album fra øverste hylle og selv om «Norwegian Gothic» ikke lever helt opp til den nevnte lista bioen satte er den farlig nære. Og det er ikke så verst.
5/6 | Sven O. Skulbørstad
Utgivelsesdato 09.april 2021