Nederlandske Anneke van Giersbergen kan se tilbake på en 25 år lang karriere med en ryggsekk full av forskjellige opplevelser. Hun spilte i The Gathering i 12 år, før hun gikk solo under pseudonymet Agua de Annique i 2007, og grunnla bandet Vuur i 2016. I tillegg har hun jobbet med artister som Devin Townsend (på fem album) og Ayreon («Into The Electric Castle» og «01011001»). Nå er hennes siste utgivelse klar, kalt «The Darkest Skies Are the Brightest». Vi tok en prat med den kreative damen for å høre om hva hun har gjort siden sist vi pratet med henne, og hva framtiden bringer.
Tekst: Jan Egil Øverkil
Foto: Mark Uyl
– Hei, Anneke. Så trivelig å høre fra deg.
– Hei, takk det samme. Takk for at du tar deg tid til meg.
– Det er på høy tid, det er lenge siden sist.
– Ja, det er det. Når var sist jeg pratet med dere?
– Det var i 2013, tror jeg, men da var det ikke jeg som pratet med deg.
– Oj, det er såpass lenge siden ja.
– Jeg hadde håpet å få sett deg i Trondheim i mai (2020), men det skjedde jo aldri.
– Nei, uff. Det var en av turnéene jeg virkelig hadde sett fram til. Det føles som en million år siden jeg spilte i Norge, og jeg så virkelig fram til det. Jeg tror de blir flyttet, men man vet aldri. Jeg har ikke snakket med bookingagenten enda, så jeg vet ikke helt hva som skjer. Men jeg kommer tilbake til Norge, helt sikkert!
– Så bra! Denne turneen skulle være akustisk, og den nye skiva di er også ganske strippet. Er det tilfeldig, eller hadde du planlagt å roe gemyttene denne gangen?
– Hehe, nei egentlig var planen å lage ei mer heavy plate med Vuur, men så skjedde det så mye forskjellig, så jeg måtte sette meg ned å tenke meg godt om. Jeg planla ei metal-skive, men så ble alt jeg skrev melankolsk og mykt, og det ble mye akustisk gitar. I tillegg ble tekstene også melankolske, og passet ikke ei metal-plate i det hele tatt, så jeg måtte rett og slett lytte til kroppens krav om å lage ei nedstrippa og melankolsk plate. Så da ble det ei ny soloskive i stedet, nedpå og strippet.
– Så det var musikken som bestemte retningen på plata, ikke du?
– Haha, ja, så absolutt! I tillegg var det vanskelig å holde Vuur oppe og på veien. Jeg starta bandet fra grunnen, og hadde egentlig bare mitt eget navn å bære det på, noe som kostet meg enormt mye tid og energi. Plata gjorde det jo bra, og vi fikk kjempefine kritikker, så det burde vært mulig å få til en større turné enn vi gjorde, men sånn er det iblant. Jeg måtte rett og slett ta et skritt tilbake og komme meg opp igjen både mentalt og fysisk, i tillegg til økonomisk, så klart. Jeg måtte ta tiden til hjelp, og bare jobbe for meg sjøl ei stund.
– Er det forskjeller i måten du skriver på om du skriver for ei soloplate eller for andre prosjekter, som Vuur, for eksempel?
– Ja. Vel, egentlig er det forskjellig fra album til album, uansett hvem jeg skriver for. Vuur-plata skrev jeg sammen med produsenten og noen av bandmedlemmene. Jeg hadde en tanke om hvordan jeg ville at den skulle låte, men jeg kan ikke skrive sterke metal-riff, for så god er jeg ikke på gitar, om du forstår. Men når jeg skulle lage den nye plata, var jeg fast bestemt på å skrive musikken selv, så når tiden tillot det, dro jeg til et lite hus i skogen, ble der i en uke, og bare lagde musikken, skrev tekstene, og lagde demoer. Når tiden var moden, fikk jeg Gijs (Coolen, gitarist/ produsent) om å hjelpe meg å ferdigstille låtene før vi gikk i studio, så dette er helt klart en personlig innspilling for min del.
– Spennende. Tror du Vuur kommer til å jobbe sammen senere, når vi nå først er inne på temaet?
– Ja, det tror jeg så absolutt. Det bandet er babyen min, og jeg er utrolig stolt av plata, så jeg har absolutt lyst til å gjøre noe når jeg er ferdig med denne plata og den påfølgende turneen. Jeg har fokuset mitt der akkurat nå, men jeg kverner på ideer på metal-låter også, og de må jo få utløp på et eller annet vis, haha. På den annen side har jeg også flere ideer til låter som passer best på ei ny soloplate, så jeg er ikke sikker på hva som blir det neste skrittet.
– Nettopp. Og nå er du ute med din første soloplate siden 2013, kalt «The Darkest Skies Are the Brightest». (Anmeldt her!)
– Ja, enn det! Jeg gjør mange solokonserter, så sånn sett er det ikke noe nytt. I tillegg har jeg bidratt på flere samleplater som soloartist, så jeg er kjent i terrenget, men jeg har aldri laget et soloalbum som er så nakent som dette, men den passer veldig godt som bakteppe for en akustisk soloturné.
– Det høres ut som det faller deg svært naturlig å skrive på denne måten. Det er et organisk album på mange måter, og klarheten i stemmen din skinner godt igjennom i denne typen musikk.
– Takk. Så hyggelig at du plukket opp den vibben, det er ei personlig plate med personlige tekster. Mye av det jeg følte da jeg skrev låtene skinner igjennom på hele plata, og jeg føler den er veldig gjennomsiktig på den biten, og det er jeg veldig fornøyd med.
– Med den åpenheten plata har, både på låtskrivinga og produksjonen, er det lett å bare sette seg ned og lukke øynene og nyte øyeblikket.
– Så fantastisk! Det er virkelig godt å høre!
– Så hva med tekstene? Du sier de er personlige. Hvordan ble de til?
– Alle er ikke like personlige, men det er noen som handler om kjærlighet og forhold. Jeg forsøker å formidle følelsene mine, men likevel være så poetisk som jeg kan, så lytteren kan se seg selv i sangene, og ikke meg. Det er en kunst som er vanskelig å beherske, men jeg føler jeg treffer ganske godt. Så har du tekstene som befinner seg litt mer på siden, så som «I Saw A Car» eller «Keep It Simple». Dette er låter som er litt annerledes både i tekst og atmosfære.
– Er det vanskelig å skrive personlige tekster, synes du?
– Ehm, nei, egentlig er det lettere å skrive personlige tekster, fordi du har historien i hodet og systemet ditt uansett, det er bare å finne de riktige ordene for å lage en god tekst. Ofte dukker ord eller setninger opp som inviterer til fine fraser i musikken. Noen ganger skriver teksten seg selv, mens andre ganger er det sanger som svirrer rundt i ukevis uten antydning til ideer om tekst, men plutselig dukker den opp like før du går i studio. Jeg er glad i tekstprosessen, den gir meg mye.
– Du har gitt ut to singler så langt; «Hurricane» og «My Promise». Hva kan du si om disse to låtene?
– Begge låtene handler egentlig om at du på et eller annet tidspunkt må reise deg og stå for det du tror på, i dette tilfellet for kjærligheten, og ditt livs kjærlighet. «Hurricane» har en enkel sound, og en lett groove, men teksten er mørkere, og den diskrepansen er noe som jeg føler gjør låten sterkere. Den handler om å kjempe for kjærligheten, noe som alltid er vanskelig. Herregud, nå høres jeg nesten ut som en hippie, haha. Men sånn er kjærligheten, ikke sant?
– Det er et tema alle kan kjenne seg igjen i.
– Absolutt! På et eller annet sted i tiden har nok de fleste måtte kjempe for kjærligheten, men alle har nok følt kjærlighet. I hvert fall håper jeg det. Jeg har det sånn når jeg lytter til musikk, og håper mine lyttere gjør det samme. Da har budskapet nådd fram.
– Det kan virke som om det gjør det. Du har en trofast tilhengerskare.
– Ja, det har jeg virkelig! Mens jeg holdt på med denne plata, og innså at den kom til å bli ganske annerledes enn metal-greiene jeg har gjort tidligere, var jeg spent på responsen, men den har vært overveldende etter de to første låtene. Men på den annen side er folk vant til at jeg ikke gjør de samme tingene hver gang, så de ble vel neppe overrasket, hehe. Jeg skriver det hjertet mitt befaler meg. Heldigvis har de meg gjøre det jeg vil, de gir meg alltid en sjanse til å bevise at jeg får til det jeg vil.
– Du har åpenbart flere enn ett bein å stå på. Er det noe du ikke har gjort, som du kunne tenkt deg å prøve?
– Egentlig ikke. Jeg har fått lov til å prøve så mye forskjellig, både av mine egne ting, og alle prosjektene jeg har blitt spurt om å bidra på, så jeg har vel egentlig aldri tenkt at det er noe jeg ikke har prøvd. Jeg tenker ikke «om fem år vil jeg ha prøvd å…». Jeg har ingen konkrete ønsker eller planer, men jeg håper karrieren min fortsetter, og at jeg får lov til å holde på med dette i framtiden.
– Du har vært med på mange prosjekter, så som med Devin Townshend og Ayreon. Hva syns du om å jobbe på denne måten? De fleste musikere spiller i et eller flere band, mens du har dine greier, men finner likevel tid til å bidra på mye ved siden av.
– På den ene siden syns jeg det er fantastisk, for det inspirerer meg til å lage ny musikk sjøl, men det er ikke sånn at jeg går lei av å ha den samme setlista i to år eller å holde meg i ett spor. På den annen side kan jeg tenke; «om jeg får til seks eller sju ting bra, hvor bra hadde det blitt om jeg holdt meg til ett eller to prosjekt?»
– Artig tanke. Som vi snakka om innledningsvis, så er det lenge siden vi prata med deg. For våre nye lesere, hva er historien din?
– Jeg har sunget siden jeg var lita jente. Jeg sto midt i rommet i familiesammenkomstene og danset og sang, og elsket å underholde. Sang og musikk har alltid vært en del av livet mitt. Etter skoletid jobbet jeg alltid med musikk, om det var å lytte eller skrive. Musikken er alltid der. Derfor ble det veldig naturlig for meg å jobbe med musikk da jeg ble voksen, så jeg holdt på med mye forskjellig fra ung alder, før jeg endte opp i The Gathering i 1994 eller 1995. Vi så verden sammen, og ga ut ni fantastiske album. Jeg er veldig stolt av den perioden av livet mitt. Etter hvert følte jeg at tiden var moden for å gå videre, så jeg bestemte meg for å prøve meg på en solokarriere, og har gjort det i tretten år nå, og med det kan jeg feire 25 år som profesjonell artist, som er veldig hyggelig.
– Ikke verst. Hva er planen framover?
– Det kommer noen flere singler før plata er ute, men jeg er usikker på hvor mange. Deretter håper jeg at det snart blir mulig å reise på turné. Det blir meg og en gitar, så det blir skikkelig nedstrippa. I tillegg skriver jeg enda, og planlegger en greie online.
– Jaså? Hva går det ut på?
– Det blir en konsert på en eller annen måte, men jeg planlegger noe litt mer spesielt, men det er på planstadiet enda.
– Spennende! I følge kalenderen din kommer du til Norge i starten av juli.
– Oj, det er jo ikke så lenge til! Det er tidligere enn jeg hadde håpet på. Jeg håper det skjer, vi krysser fingre! Normalt er det mye snø når jeg er i Norge, men ikke denne gangen, ser det ut til da, haha.
– Nei det får vi virkelig håpe! Når du nå kommer deg ut på veien, hvordan ser du for deg at konsertene utføres? Hvordan kommuniserer du med publikum når settinga blir så intim?
– Jeg har gjort mange sånne konserter, og trives veldig godt med det. Jeg kommer til å spille den nye plata, i tillegg til en del fra katalogen min, og kanskje noen coverlåter som jeg liker godt. I denne settinga har jeg en tendens til å prate ganske mye, og forteller noen historier og vitser litt. Det er nært å spille så lavmælt med publikum nesten i fanget, det er en veldig takknemlig måte å jobbe på. Selvfølgelig kan man gjøre det samme på store scener med et band i ryggen, men jeg elsker å spille for et sittende publikum som virkelig lytter til det som skjer på scenen. Jeg øver inn setlista nå, og jobber med konseptet, men det er bare i øvingsrommet, så jeg savner virkelig å spille for et publikum, og den energibobla et det gir.
– Jeg tror publikum savner det også.
– Jeg håper det. Folk har kjøpt masse billetter det siste året som ikke har blitt brukt. Jeg håper de kommer når vi endelig får lov til å reise rundt igjen.
– Det blir fantastisk! Det har vært et langt år. Det er hyggelig å høre at du har ny musikk på gang. Det betyr kanskje at det ikke blir så lenge før vi får enda et nytt album fra deg?
– Jeg håper det. Sånn som det ser ut nå, er det en veldig produktiv periode som ligger foran meg.
– Hva slags materiale er det du jobber med, ligger det i samme gate som «The Darkest Skies Are The Brightest»?
– Akkurat nå er det mer akustisk materiale jeg skriver, så jeg håper at det kan bli en oppfølger til denne plata, men man vet aldri, hehe.
– Nei, når du egentlig forsøkte å lage noe heavy denne gangen, og endte opp med noe nedskalert, så er det vel ikke godt å vite hva du finner på neste gang. Det er kanskje fint å overraske seg selv iblant også.
– Nettopp, haha! Men det føles veldig godt å jobbe på denne måten. Det beste kommer gjerne når man ikke følger reglene til punkt og prikke, både med tanke på hva plateselskapet eller fansen forventer. Jeg forsøker å koble meg fra mine egne forventninger også, for å gjøre skriveprosessen best mulig.
– Fikk du føringer fra plateselskapet på hvordan plata skulle være?
– Nei, de er like overrasket som meg på resultatet.
– Du fikk ikke motbør da du sendte de resultatet, men krav om å gjøre det som var planlagt?
– Nei, det er det som er fint med InsideOut. De kjenner meg, og støtter meg uansett hva jeg foretar meg. Om de lar meg være meg selv, får de en lykkelig Anneke, noe som er bra for alle parter.
– Tusen takk, Anneke, her er det mye gull. Har du noen andre hemmeligheter du ønsker å dele?
– Tusen takk, så hyggelig å høre. Du har fått med deg alt, ingen hemmeligheter her, hehe. Jeg håper virkelig jeg får lov til å komme til Skandinavia og Norge igjen snart, det føles som en million år siden jeg sist var hos dere. Det er på høy tid!
– Absolutt! Takk for at du tok deg tid til oss, vi sees snart.
– Det gjør vi, ha det fint så lenge!
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2021