I september 2022 utkom “The Edinburgh Suite”, det nye albumet til gitaristen og låtskriveren Anders Buaas, som har fått med seg virtuoser som bl.a. trommis Marco Minnemann og bassist Tony Franklin. Vi slo av en prat med Buaas om hans nye musikk, om å drive Larvik Guitar Festival, spille på den legendariske The Cavern Club i Liverpool, og om en episk whiskysmaking med Minnemann.
Tekst og foto: Anne-Marie Forker
Hva er det med Edinburgh som inspirerte deg til å skrive musikk om byen?
Edinburgh har blitt min favoritt-by og -reisemål etter mange turer dit. Det er en by hvor det skjer mye, samtidig som pulsen er lav og du lett kan finne ro også. Jeg blir aldri lei av å vandre i gatene der, gjerne med musikk på øret. Byens historie er så rik. En utømmelig kilde til inspirasjon. Når vi alle ble sittende inne i to år, så ga det meg en mulighet til å skrive mye ny musikk. Tankene vandret stadig til Edinburgh, og å reise dit var noe av det jeg savnet aller mest. Dermed ble det et album dedikert til gatene og historien til verdens vakreste by, Edinburgh.
Fortell oss om platecoveret.
De som kjenner Edinburgh godt, kjenner fort igjen monumentet som preger coveret. Det er «The Scott Monument», som er dedikert til forfatteren Sir Walter Scott fra Edinburgh. Han er kjent for bl.a. å ha skrevet klassikerne «Ivanhoe» og «Rob Roy». Monumentet er verdens største monument dedikert til en forfatter og det var det første jeg la merke til da jeg var kom til byen for aller første gang. Vinkelen på bildet er litt uvanlig, så det er ikke alle som kjenner det igjen på dette bildet. Jeg falt for det da det også minnet meg om en robot, gjerne en transformer eller noe slikt. Det var en fin link mellom Old Town og New Town, de to bydelene i Edinburgh. Et gammelt steinmonument som også kan oppfattes som moderne teknologi. Monumentet er plassert mellom de to bydelene, og min Edinburgh Suite har to deler oppkalt etter bydelene.
Hvordan var det å jobbe med Tony Franklin? Hvordan kom det i stand? Hva bidro han med?
Jeg oppdaget Tony Franklin da jeg kjøpte debutskiva til Blue Murder i 1989. Hovedårsaken til at jeg kjøpte skiva var selvsagt gitarist John Sykes, som jeg liker godt, men det som faktisk skilte seg mest ut på denne skiva var bruken av fretlessbass i et hardrockband. Veldig originalt og friskt. Tony Franklins bidrag på denne skiva gjorde han til en av mine favoritter når det kom til bassister. Senere sjekket jeg selvsagt ut The Firm skivene, hvor han først ble kjent. Her spilte han sammen med Jimmy Page og Paul Rodgers. Senere har han spilt som sessionbassist for en rekke storheter i studio og på scenen. Da jeg startet selve innspillingen av «The Edinburgh Suite», så hadde jeg først fått Marco Minnemann med på laget, siden jeg kjente han litt fra før. Det var jo flaks i uflaks for meg at alle satt hjemme i lockdown, slik at disse gutta var ledige for studio-oppdrag. Tony Franklin var den første jeg tenkte på som kunne passe til prosjektet, og han var tilgjengelig for oppdrag. Jeg kontaktet han og han svarte ja umiddelbart da han hørte at Marco skulle gjøre trommene. De to hadde ikke gjort noe sammen før, så det var spennende. Jeg må si at Tony leverte over all forventing på låtene mine. Han har så mye overskudd og kreativitet i linjene sine, samtidig som han ikke overspiller. Jeg la selvsagt inn noen partier hvor han kunne briljere som solist også. Det var naturlig. Tony er superproff og en svært positiv kraft som inspirerer de han jobber sammen med.
Og hva med Marco Minnemann?
Marco er jo velkjent som trommis for bl.a. Steven Wilson og Joe Satriani, men er kanskje mest kjent fra supertrioen The Aristocrats, hvor han spiller med Guthrie Govan og Bryan Beller. The Aristocrats har gjort tre konserter i Norge, og jeg har vært så heldig å være arrangør/promoter for disse konsertene. Første gang de spilte i Norge var i 2014 på Larvik Guitar Festival, og det ble en sen kveld i baren med gutta etterpå. Jeg hadde fått vite at Marco også var whisky-entusiast, så jeg tok med meg noen gode flasker på hotellet for sikkerhets skyld. Da baren stengte endte vi opp med whisky-smaking-session på rommet. Det ble en artig kveld! Så ble det jo to konserter til med The Aristocrats i Norge senere også. Jeg kontaktet Marco da jeg skulle starte innspillingen av skiva og han ville mer enn gjerne bidra. Det passet perfekt da han hadde satt opp full trommerigg og studio i stua hjemme for å kunne jobbe med prosjekter under lockdown. Han er vanligvis så opptatt med live-konserter at jeg nok aldri hadde fått ja på dette hvis det ikke var for den kjipe situasjonen vi alle var i. Prosessen var allikevel veldig inspirerende. Marco jobber raskt og han har en helt utrolig evne til å lære seg et komplisert arrangement på kort tid. Jeg sendte han en røff demo på en del, sammen med et enkelt notebilde som viste arrangementet. På grunn av tidsforskjellen til USA, så jobbet han med låta mens det var natt her, og da jeg våknet neste dag lå trommesporene i min innboks klare til gjennomlytting. Neste dag sende jeg en ny del til han, og våknet neste morgen til nye trommeopptak i min innboks. Disse ukene er noe av det mest inspirerende jeg har opplevd, da det skjedde så mye spennende hver eneste dag, og selv om forventningene ble høye etter hvert, så skuffet ikke Marco. Hvordan han klarte å tilføre så mye overskudd og kreativitet til et prosjekt han egentlig ikke var særlig involvert i, er vanskelig å forstå. Mindblowing! Jeg vil også trekker frem Christian M. Berg, som spiller marimba, vibrafon, xylofon og perkusjon på skiva. Han er i verdensklasse og spiller til daglig i Oslofilharmonien. Et veldig friskt og annerledes bidrag på låtene mine.
Du driver Larvik Guitar Festival. Få høre noen høydepunkter og historier fra den gjennom årene, da!
Festivalen startet i 2010, hvor vi gjorde en lørdag med noen konserter og workshops. Ronni LeTekrø var trekkplaster, og jeg spilte også selv på den første festivalen. Vi spilte et par låter sammen, og et av høydepunktene var faktisk lydprøvene denne dagen. Ronni LeTekrø var «on fire» og det var så utrolig morro å få spille med han. Selve konserten ble også bra, men lydprøven denne dagen var helt spesiell og helt elektrisk.
Senere har festivalen gradvis blitt større og vi har hatt storheter som Steve Vai, Al DiMeola, Marty Friedman, Paul Gilbert, Robben Ford, The Aristocrats, The Yardbirds, Vinnie Moore + mange fler på besøk i Larvik. Noe av det jeg husker aller best er da lydmikseren sviktet under lydprøvene til Al DiMeola. Vi måtte skaffe ny mikser på kort varsel på en søndag. Ikke lett, men vi fikk det til, gjorde ny lydprøve og fikk satt i gang konserten kun en time etter skjema. Da var jeg svett… Ellers vil jeg nevne verdens hyggeligste gitarist Andy Timmons, som spilte på festivalen samme år. Han takket nei til artistmat på hotellet, og ville heller spiste burger sammen med publikum på festivalen, fordi han skulle ha med seg alle artistene som spilte. På grunn av forsinkelsen med konserten til Al DiMeola, så rakk han nesten ikke flyet videre, fordi han bare måtte se denne konserten. Han var dedikert til gitaren og gitarmusikk, for å si det pent.
Du går stadig tur i Bøkeskogen mens du lytter til musikk. Hva er det som trekker deg dit gang på gang?
Tidligere spilte jeg med Paul DiAnno (ex-Iron Maiden) og Tim Ripper Owens (ex-Judas Priest) som turnegitarist i Europa. Etter mange år med ryggsmerter, som stadig ble værre, så måtte jeg trekke meg fra denne drømmejobben. Det var utrolig kjipt, men det førte også til at jeg begynte å skrive egen musikk, som ikke krevde at jeg måtte spille stående, eller reise og turnere på samme måte. Noe av det som holder ryggsmertene i sjakk er daglige turer i skogen, og Bøkeskogen er en perle i Norge og i Larvik. Et utrolig vakkert sted som inspirerer og gir overskudd i hverdagen. Jeg går 30-40 minutter hver dag og hører meg igjennom et album på min «Daily Walk». Dette legges ut hver dag på min IG, for de som vil følge med. J
Hva jobber du med for tiden?
Jeg har alltid massevis av opptak av ideer liggende på min telefon som jeg går til når jeg skriver. Akkurat nå har jeg ikke noe nytt konsept i sikte, selv om jeg har mange ideer. Jeg skrev en del låter i vinter sammen med en kjent sanger/gitarist fra Liverpool som heter Paul Kappa. Han har spilt to-tre konserter på The Cavern Club hver uke de siste 20 årene og er et råskinn av en artist. Han har gjestet gitarfestivalen flere år og det var her vi ble kjent. I juni var jeg en uke i Liverpool for å jobbe med låter, og var med på to gjesteopptredener på Cavern, samt at vi fikk spille en av låtene våre på BBC radio. På Cavern fremførte vi et par Beatles-låter også selvsagt. Veldig stas å stå på denne legendariske scenen.
Ellers går det meste av tiden min nå til å forberede tre konserter i slutten av november, hvor vi skal fremføre hele «The Witches of Finnmark» trilogien min, sammen med fortellinger av historiker og forfatter Rune Blix Hagen, som har skrevet flere bøker om hekseprosessene i Finnmark. Dette vil bli fremført i Larvik, Arendal og Oslo. Bare å møte opp!
Hvem ville du aller helst ha samarbeidet med, om du fikk sjansen?
En av mine aller største helter er Mike Oldfield, så det er vel øverst på lista.
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2022