Amorphis + Soilwork + Jinjer + Nailed to Obscurity @ Rockefeller, Oslo

Onsdag 16.januar 2019

Hele fire band stod på plakaten denne relativt iskalde Oslo-kvelden. Det er som kjent dårlig med peisvarme inne på Rockefeller, men et så og si stappfullt lokale og en real dose metal burde få varmen i selv den mest frosne…

Nailed to Obscurity
Oppvarmingsband er ofte undervurdert. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger et oppvarmingsband har overrasket meg positivt, og så var også tilfellet med tyskerne i Nailed To Obscurity. Det låt ikke fantastisk, mye på grunn av lyden, men interessant. Deres forrige skive “King of Delusion” var et småspennende melodisk death/doom verk og bandets siste album “Black Frost” må definitivt sjekkes ut. Tyskerne har et lydbilde som ikke er lett å adaptere til scenen, men de lyktes godt med en helhjertet men kort opptreden som hadde fortjent bedre lyd enn en småvassen ullsokk. 3,5/6

Jinjer
Så var det ikke ukjente Jinjer sin tur til en kortvarig runde i ringen. Metalcore er overhodet ikke min greie, men når det er sagt så er det ingen tvil om at Jinjer er dyktige og profesjonelle til fingerspissene innen sin sjanger. Så lenge de holder seg unna de verste nu metal partiene sine så låter det slett ikke gærn’t. Det er heller ingen tvil om at bandet har en drivende karismatisk frontfigur i vokalist, Tatiana Shmailyuk. Likevel klarte heller ikke denne gangen bandet å skape det store engasjementet for min del, men deler av de fremmøtte så ut til å være storfornøyd med det kortet settet. Og er fansen fornøyd så er vel alt greit… 3/6

Soilwork
Endelig kom vi til deler av kveldens hovedrett. Svenske Soilwork har en rykende fersk skive ute og det knyttet seg en viss forventning til å få høre noen nye låter live. Det fikk vi, og undertegnede som aldri har vært noen stor fan av bandet, har på sett og vis blitt overbevist med deres nye album “Verkligheten” som viker noe fra tidligere skiver og sannsynligvis vil dele fansen i to. Låtene “Arrival” og “Spårfågel” fra nevnte album er beint ut to fantastiske låter som definitivt gjorde seg live. Det låt rett og slett kuler og krutt. Soilwork har mange år i manesjen og er et utrolig velsmurt maskineri, det både sees og høres. Bamsen Bjørn Strid har en formidabel stemme, ikke bare kraftfull men også full av melodiøsitet, og han behersker det meste stemmemessig. Noe de som har hørt The Night Flight Orchestra kan skrive under på. Lyden under Soilwork var godkjent, men kunne vært hakket bedre. Likevel ga ikke dette noen demper på begivenheten, og selv om jeg har sett Soilwork-fansen langt mer engasjert på tidligere konserter så var stemningen god. Svenskene gjorde ihvertfall det de skulle og litt til…   4/6

Amorphis
Endelig var det klart for Amorphis og hvis jeg noen gang skulle bli kidnappet og kneblet fast i en badstu, hadde jeg bedt til høyere makter om enten å bli reddet av de finske gutta eller i det minste fått en barmhjertig død til tonene av “Sky Is Mine”. Nok om det. Tomi Joutsen & Co var i form denne kvelden og leverte et formidabelt sett og opptreden. Nok en gang. Denne gjengen skuffer sjelden. Lyden var i mine ører hakket bedre enn på Soilwork, ikke helt optimal, men det låt grisefett fra der jeg stod, bortsett fra at trommene falt ut noen ganger.Ikke Jan Rechberger sin skyld, han leverte fjellstøtt. Settlista var det fint lite å utsette på annet enn at Amorphis har så mye gull å ta av at det er umulig å ikke savne en og annen låt, som en av mine favoritter “The Smoke”. Det er ingen hemmelighet at dette var “Queen of Time Tour” og ingen overraskelse at vi fikk servert flere låter fra deres siste album med samme tittel og det låt kanon det, men det var gamle gullkorn som “Silver Bride”, “Sky Is Mine”,”Hopeless Days” og selvfølgelig “House Of Sleep” som virkelig fikk opp stemningen. For ikke å snakke om “Black Winter Day”, en låt som skapt for nettopp, kalde vinterdager. Det er antagelig unødvendig å beskrive Amorphis som band, men for de som tragisk nok hverken har sett eller hørt bandet så bør de oppleves. De låter som ingen andre, og har et unikt særpreg. Kall det gjerne melodiøs death metal, men de er så mye mer. De krydrer låtene med småprogressive vendinger og folklore elementer, og det er bare å bøye seg i støvet for Santeri Kallio som står og tryller i bakgrunnen på keyboard. Og har han tidenes feteste “Keyboard Face” ? Sannsynligvis…

 

• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
•