Amerikanske Alter Bridge er en real suksesshistorie. Siden oppstarten i 2004 har levningene etter Creed levert storselgere av noen album på løpende bånd. I tillegg har vokalist og frontfigur Myles Kennedy samarbeidet med flere store artister parallelt og blant annet ingen ringere enn Slash. Gitarist Mark Tremonti har også hatt en karriere på si med sitt soloprosjekt Tremonti. Nå er amerikanerne aktuelle både med nytt album og Europa-turne og i den forbindelse fikk vi tatt en prat med ingen ringere enn Myles Kennedy.
Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Chuck Brueckmann
Livefotos: Anne-Marie Forker
– Alter Bridge starter snart sin turné, og dere kommer jo hit til Norge i november også. (Konserten på Sentrum Scene i Oslo er anmeldt her!) Du er vel en rimelig travel mann som vanlig.
– Jeg var det. Helt til verden stengte ned for et par år siden.
– Så du har det ikke så travelt om dagen?
– Jo, snart kommer jeg til å bli en travel mann, men det har vært en fin sommer. Det er nesten litt som stille før stormen. Vi gjorde ferdig albumet, og så gjorde jeg en soloturné i juni. Siden da har jeg roet det ned, da jeg visste at det neste året kommer til å bli hektisk og intenst. Jeg har lest mye og har slappet skikkelig av de siste månedene.
– Du pleier å ha mange jern i ilden og hvordan klarer du å roe ned og slappe av, sånn som nå etter å ha lagd ferdig det nye albumet og vært på turne med ditt eget prosjekt?
– Det tar vanligvis noen dager før jeg klarer å slappe av. Da jeg kommer hjem og går inn døra så vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre, så det er virkelig en prosess. Det er ikke sånn at jeg går av flyet og tenker at nå er jeg klar for å slappe av. Det blir litt som en båt uten kurs hvis du skjønner hva jeg mener. Det er alltid godt å ha en stø kurs og det er det fine med å være i studio eller turne. Du vet alltid hva du skal gjøre og hvor du skal. Kursen er staket opp og det jeg liker at det er litt sånn. Rutiner er godt å ha, men jeg har rutiner hjemme også bare så det er sagt, men det blir på en annen måte og det tar alltid litt tid før jeg klarer å lande etter en lang turne og mye reising.
– Du har vært en del av musikkindustrien i mange år nå og har opplevd stor suksess. Hvordan er det å være en kjent person? Har det forandret deg?
– Det er pussig, men broren min og jeg snakket om det for noen måneder siden. Jeg har vært heldig og har fått muligheten til å leve av det jeg elsker å gjøre. Jeg får lov til å lage musikk og dra på turné. Men i underholdningsindustrien er jeg ikke på A-lista over kjendiser. Jeg er ikke Brad Pitt eller Lady Gaga, jeg er ikke på det nivået. Jeg kan egentlig gå hvor som helst uten å bli gjenkjent, men innimellom blir jeg det. Men jeg synes det er flott for jeg tror ikke jeg hadde vært så god på det andre, altså det å være en super-kjendis. Det er liksom ikke helt meg. Jeg er en veldig privat person. Både min kone og jeg er veldig private. Så det er helt perfekt for min del å ikke være veldig kjent.
– Vel, mange vil vel kanskje si at du er relativt godt kjent både gjennom Alter Bridge som har solgt millioner av plater, turnert hele verden på store arenaer og at du har samarbeidet med store artister, men interessant at du har et litt annet perspektiv på det hele. Jeg intervjuet kameraten din Mark Tremonti for noen år siden og han sa egentlig nesten det samme. Altså rundt det å være kjendis, og at det var godt å ikke bli gjenkjent og leve et normalt liv utenfor scenen.
– Ja, det er godt å kunne leve et normalt liv på privaten. Vi er nok ganske like.
– Men vi må snakke litt om det nye albumet deres også. («Pawns & Kings» er anmeldt her!) Jeg regner med at det er en omstendelig og krevende prosess. Hvor lang tid bruker dere i studio?
– Vanligvis bruker vi seks uker i studio og ytterligere to med miksing for å få det helt ferdig. Det er en relativt lang og omstendelig prosess, men jeg har hørt historier om andre band som bruker over ett år i studio. Men Mark og jeg liker å ha alt klart før vi går i studio. Det hjelper for å få fortgang i studio-prosessen. Hvis noen hadde sagt til oss at vi skulle sette oss i studio og skrive låter med en deadline for et ferdig album tror jeg vi begge hadde blitt fylt med angst. Vi liker å være forberedt og det er slik vi har jobbet sammen i alle årene og grunnen til at det har fungert så bra. Vi er begge like på det området og liker å ha alt klart før vi går inn i studio.
– Så man kan kanskje si at dere har et veldig profesjonelt samarbeid?
– Vi vet hva som fungerer for oss, men det kan hende at andre jobber bedre på den andre måten med at ingenting er planlagt på forhånd.
– Hvordan vil du selv beskrive det nye albumet deres?
– Da Mark og jeg startet prosessen så snakket vi på telefonen i forkant om at vi ikke ville ha et overprodusert album. Vi ville ikke ha et album med mange lag. Noe som vi forsåvidt gjorde på de foregående albumene. Riffene skal snakke for seg selv uten altfor mye effekter. Så jeg tenker at det nye albumet er mindre produsert hvis du skjønner. Jeg føler at vi ikke trengte det heller med låtmaterialet vi hadde. Det var sterkt nok til å ikke måtte legge på masse ekstra effekter. Vi følte rett og slett at skjelettet var sterkt nok til å bære albumet. Det har også gjort det til et litt annerledes album for oss. Det er kanskje også tidvis litt tyngre og mørkere enn før, men det er fortsatt Alter Bridge slik vi vil ha det og forhåpentligvis også slik fansen vil ha det. Litt annerledes, men i samme landskap som før.
– Og er det riktig å si at dere heller ikke har presset på dere for å lage et bestemt album kommersielt sett? Dere får gjøre som dere vil?
– Vi har vært veldig heldige der. Det var nok litt mer sånn i de tidlige årene at plateselskapet ville styre oss litt i en bestemt retning. Men siden den tredje plata har vi egentlig fått gjøre som vi vil. Vi har ikke en A&R person og vi har mer eller mindre fått gjøre som vi vil, og det er veldig bra. Jeg tror også at vi i bandet har en god forståelse av hva fansen forventer også, men når det er sagt så vil vi også lage plater for vår egen del. Så det er en slags balanse og vi er veldig strenge med oss selv. Vi er våre egne verste kritikere, og det presser oss.
– La oss gå litt tilbake i tid. Du har vært med helt siden oppstarten, men hva gjorde du før Alter Bridge, og har du samme bakgrunn som resten av bandet? Altså med tanke på musikk? Har du vokst opp med klassisk heavy metal i likhet med Mark?
– Interessant spørsmål. Hm, jeg hørte mye på metal i tenårene, men musikkinteressen startet først med Stevie Wonder, Elton John og The Beatles. Da jeg ble tenåring oppdaget jeg Judas Priest, Iron Maiden, Accept, Metallica og den typen musikk. Så ja jeg var definitivt inne i heavy metal ganske tidlig og vi har det til felles. Men i slutten av tenårene begynte jeg å studere og tok min grad i musikk innen jazz og brukte mye tid i den genren. Mark har de senere årene oppdaget klassiske amerikanske sangere som Frank Sinatra og andre klassiske croonere. Jeg var nok mer opptatt av Miles Davis og John Coltrane men det interessante er at både Mark og jeg har vært innom de ulike genrene, riktignok til ulike tidspunkter, men vi har stort sett hørt på det samme. Noe som har påvirket oss i stor grad og som vi har brukt når vi har skrevet låter.
– Du har en ganske spesiell og distinkt stemme. Når oppdaget du at du kunne synge og hvordan utviklet du stemmen din?
– Teknisk sett begynte jeg nok å studere sangteknikk og hvordan jeg skulle bruke stemmen før jeg var 27. Jeg hadde akkurat fått min første platekontrakt med Silver Management som også hadde Alice In Chains og Soundgarden i stallen sin. Og før jeg skulle gå i studio så sa en av personene i managementet at jeg burde ta noen noen timer med samme lærer som blant annet Chris Cornell hadde. Så jeg var veldig, veldig heldig som fikk den muligheten. Han het Ron Anderson og gikk bort for ca et år siden. Han lært meg bel canto-teknikken som er en gammel opera-teknikk, og den teknikken er vel en av grunnene til at vi har denne samtalen. Hadde jeg ikke studert det og lært den, så hadde jeg nok ikke vært artist lenger. Da hadde jeg sannsynligvis ødelagt stemmen min for lengst og ihvertfall med tanke på alderen min i dag. Jeg kan ikke skryte nok av den teknikken, den er fantastisk. Når det gjelder å oppdage at jeg kunne synge, så visste jeg det allerede da jeg var barn, men jeg hadde ingen interesse av det. Jeg var på en måte veggpryd og ville ikke være i sentrum eller frontfigur, så jeg startet med gitar. Men da jeg begynte å skrive mine egne låter i starten av tjueårene fant jeg ikke en vokalist, så da tenkte jeg at jeg måtte lære meg å gjøre det selv. Men jeg gjorde det egentlig ikke helt frivillig for jeg ville ikke være frontfigur. Fortsatt synes jeg det er litt vanskelig, men jeg har lært å tilpasse meg og bli relativt komfortabel med det.
– Så hvis jeg forstår deg rett nå så synes du fortsatt det er litt utfordrende å være frontfigur og i sentrum for oppmerksomheten?
– Det er ikke noe som faller meg helt naturlig. Jeg ser andre artister som er fantastiske på det området, du kan se at det er i blodet deres. Justin Hawkins i Darkness er et godt eksempel på det. Han er ment til å gjøre det, og er fabelaktig på det. Samme kan du si om Freddie Mercury. For min del så er jeg først og fremst låtskriver og musiker, og for å kunne fremføre det, så måtte jeg lære meg å ta på sceneartist-hatten når jeg må. Ikke misforstå meg for jeg nyter det, jeg liker å stå på scenen.
– Du tar på en måte på deg en annen hatt når du går på scenen, og tar den av når du er ferdig? Er det riktig å si?
– Absolutt, jeg kunne ikke gått med den hatten hele dagen. Det ville vært utmattende.
– Dere skal snart ut på turné. Er det noe du gleder deg til?
– Det gjør jeg. Det har gått snart tre år siden vi sist var ute på veien så vi ser virkelig frem til det. Bandene vi drar på turné med er vi fans av, og venner med, så det kommer til å bli gøy. Mammoth og Halestorm er fantastiske band. Det blir også gøy å starte i Europa og UK, det var her det hele startet, og dere omfavnet oss lenge før USA. Det tok sin tid før det løsnet i hjemlandet, men det har blitt bedre de siste årene. For oss er deres del av verden den delen som virkelig tok imot oss varmt, og vi føler oss veldig heldige for det var det som hjalp oss med å bygge en karriere.
– Hvordan vil du selv beskrive Alter Bridge? Jeg synes det er vanskelig å plassere dere genremessig, dere høres både old-school ut men samtidig veldig moderne. Mulig det er et dumt spørsmål, men har du noen tanker rundt det?
– Vi har forsåvidt alltid gjort det som faller naturlig for oss og vi har aldri jaget noen trend. I det lange løp så føler jeg at det har fungert. Du henter inspirasjon fra alle mulige forskjellige steder og så lager du din egen soniske-potpurri. Så når jeg ser tilbake så kan jeg se at alle de forskjellige genrene og inspirasjonene vi har brukt har fungert sammen. Det betyr mye for meg at du sier det, for det er kombinasjonene av det vi hørte på da vi vokste opp og det vi har prøvd å skape selv som har blitt soundet vårt. Vi har hele tiden prøvd å skape noe nytt, samtidig som vi har blitt påvirket av gamle helter.
– Hvis du skulle nevne en musiker som har betydd mye for deg som låtskriver og artist, hvem vil du trekke fram da?
– Det er noen få, og for meg så er det Chris Whitley. Han har vært en massiv inspirasjon for meg. Spesielt den første soloplata hans. Han var fantastisk. Jeff Buckley er nummer to. Det er vel de to som har inspirert meg mest.
– Jeff Buckley er jo en legende, men Chris Whitley kjenner jeg ikke til annet enn at jeg har hørt navnet i en eller annen sammenheng. Hvem var han?
– Han var som sagt fantastisk, og du burde virkelig sjekke ut den første soloplata hans hvis du liker nedstrippet og dønn ærlig musikk. Plata ble spilt inn i låven hos faren hans med enkelt utstyr, og det låter helt utrolig. Det er en av mine absolutte favorittplater gjennom tidene. En fantastisk vakker plate.
– Jeg mener å erindre at han var i samme musikalske landskap og tidsepoke som Elliott Smith, Jeff Buckley og Tom McRae. Stemmer det?
– Ja, det stemmer nok, men han befant seg mer i blues-landskapet enn i indie rock. Ikke bare var han inspirert av blues, men også Thelonious Monk og jazz. Så det var denne utrolige kombinasjonen som skapte magien. Det er faktisk litt frustrerende for meg at han ikke er mer kjent for det burde han vært. Han var rett og slett brilliant. Det samme kan sies om Jeff Buckley. Han hadde en helt spesiell stemme. Helt naturlig kraftfull uten å skrike eller dra på for mye. Og jeg glemmer aldri den gangen jeg så han opptre på et lite teater i mai 1995. Det forandret livet mitt, det var magisk.
– Høres ut som om Chris Whitley definitivt er verdt å sjekke ut. Takk for tipset og mulig leserne våre også ble nysgjerrige nå. Men nå er dessverre tida vår i ferd med å renne ut her, men avslutningsvis må vi kanskje snakke litt mer om det nye albumet. Hvordan var det å gå i studio igjen og ble dere påvirket av covid-situasjonen?
– Det var på en måte enklere enn med soloplata mi og Slash-albumet for da vi skulle gå i studio så hadde verden åpnet igjen. Vi hadde ikke så mange hindringer. Dessuten hadde vi forberedt oss godt i forkant, men det har vi forsåvidt gjort med hvert album. Vi er vant med å jobbe med låt-skisser fra hver vår kant og så samarbeide i studio om å få det fiks ferdig.
– Men hvordan opplevde du selv situasjonen under lockdown? Var det utfordrende å holde motet oppe?
– Jeg var veldig fokusert på å bruke tiden fornuftig og stod opp til samme tid hver dag og jobbet her i studioet mitt. På mange måter så var det med på å holde meg mentalt frisk. Jeg hadde venner som nesten mistet forstanden, men for min egen del var jeg heldig som fikk mye tid til å lage musikk. Jeg kunne bruke all min tid i studio og hadde det faktisk helt topp her. Men ja, jeg kan skjønne at mange syntes det var en utfordrende tid. Men som sagt så fikk jeg et avbrekk fra turnering og andre ting som gjorde at jeg virkelig fikk brukt studioet mitt, og jeg er sjeleglad for at jeg hadde noe å gå til.
Først publisert i Norway Rock Magazine #5/2022