BMGWilliam DuVall har for lengst vunnet aksept som Layne Staleys arvtaker, og ”Rainier Fog” markerer Seattle-kvartettens tredje album etter gjenforeningen av 2005. Å tangere mørkskodd briljante ”The Devil Put Dinosaurs Here” er neppe et forlangende, men pinadø greier bandet nesten brasene. ”Rainier Fog” prolongerer forløperen i gemytt, struktur og tonalitet, med et par kjærkomne overraskelser. Jerry Cantrells idiom av dommedagsriff, metriske og modale kantringer, samt sangharmoniske attributter eleveres av et inspirert musikerlag, som rettmessig må kalles grungebastionens høvedsmenn. Attakkanslaget ”The One You Know” setter seg umiddelbart i respekt som gravitetisk tungvekter, armert med et grettent og vidunderlig dissonant gitaromkved. Låta vokser betydelig over tid, og havner faktisk blant skivas ypperste. De melodiske omkalfatringene illustrerer et av bandets sirligste karaktertrekk, og nu som King’s X er på hell, finnes knapt andre utøvere som så til de grader behersker slepen, ominøs vokalharmonikk.
Mens tittelsporet hefter for bredbeint kvalitetsgrunge, holder mektige ”Giant” og ”Drone” tempo i tømme. Særlig sistnevnte, en tilsynelatende stillestående kvasiblues, vinner terreng. Det samme gjør ”Fly”, harmonisk treffsikre ”Deaf Ears Blind Eyes”, ”Maybe” – hvis a capella-interemesso fryder frosne hjerter – og ugjestmilde ”So Far Under”. Cantrells emosjonelt poengterte sologitarinnsats skal dessuten roses. Aldri fremtrer dennes instrumentelle begunstigelse tydeligere enn i platas imposante avslutningshymne, ”All I Am”; et usedvanlig vevert, vakkert, dynamisk og symfonisk stykke, som bringer Alice In Chains’ inherente melodigehalt til nye høyder. Idet mesterverket faser ut, uten tillempet staffasje eller ad ornamentikkens veier, erkjenner man at grungekongene knapt har vært hvassere enn de er i inneværende dekade.
5/6 | Geir Larzen
Utgivelsesdato: 24.august
Vi har intervju med Jerry Cantrell her – og du kan jo gå i dybden med å også lese arkivintervju med Alice In Chains’ Mike Inez fra 2013!