Aeon Zen | Inveritas

Her fikk jeg virkelig noe å bryne øregangene med. Aeon Zen serverer på sitt femte album et realt progressivt festmåltid, ikke særlig lettfordøyelig men det smaker ganske godt. Aeon Zen er i hovedsak en engelskmann ved navn Rich Hinks, et navn noen forhåpentligvis vil dra kjensel på da han også spiller bass i et ganske så kjent canadisk band ved navn Annihilator. Men dette låter ganske så annerledes. Bandet ble dannet i 2008 av multinstrumentalisten, Hinks, og har mottatt strålende kritikker og lovord tidligere, og det er ikke uten grunn. «Inveritas» er nok en heseblesende men også riktig så atmosfærisk og hyggelig reise i det progressive landskapet. Det er melankolsk, det er brutalt og det er melodiøst. Her får du altså i både pose og sekk. Selvfølgelig er det også veldig teknisk, men det trenger du ikke være rakettforsker for å skjønne. Låtene er også varierte, noe som gir pusterom og en fin dynamikk gjennom hele skiva. Skal jeg trekke frem et par låter må det bli « The First and Only Line» og tittelsporet. To fremragende låter som virkelig representerer skiva på mesterlig vis.

Rent genremessig er det vanskelig å putte dette i bås, men liker du Dream Theater eller våre egne norske proghelter, Leprous, vil du sannsynligvis like dette. Og liker du ingen av de så er det likevel stor sjans for at du liker «Inveritas» forutsatt at du liker moderne progressiv metal, vel og merke…