Ved snedig nok å kalle avskjedskonsertene verden over i 2010 for «Ending On A High Note-Tour», kom a-ha kritikerne i forkjøpet, og definerte selv at de ville gi seg på toppen. I september i år (2015) blir trioen gjenforent og feirer 30 år som band, på den gigantiske Rock In Rio-festivalen. Her på Maracana Stadion satte de verdensrekorden med rundt 200.000 tilskuere i 1991. I den forbindelse har den kyniske jævelen og naive musikkfantasten i meg et realt basketak.
Tekst: Stig Myhre
Foto: Anne-Marie Forker
For det er ikke godt å si om konserten vil innfri forventningene på en genuin måte, eller virke kalkulerende og dermed knuse hjertet til oppspilte a-ha-fans. Uavhengig av hva som skjer, kan vi alle glede oss over at nye og etterlengtede deluxe-versjoner av «Stay On These Roads», «East Of The Sun West Of The Moon» og «Memorial Beach», skal være tilgjengelige for folket i juni, og i denne artikkelen følger vi bandet fram til nettopp «Memorial Beach.» «Hunting High And Low», til tross for at en utvida versjon av a-ha-debuten kom vår vei i 2010, skal nå også gjøres tilgjengelig i utvida superdeluxe-edition, og slippes på vinyl sammen med «Scoundrel Days». «Rock In Rio»-konserten fra 1991, tidligere kun utgitt som «Live In South America» på video, dukker opp som bonusmateriale på den kommende nytgivelsen av «East Of The Sun, West Of The Moon».
Ingen kunne vel tro at outsiderne Waaktaar og Furuholmen en gang skulle fylle opp den største fotballstadioen i Brazil. Hvis du i denne stilartens storhetstid midt på syttitallet, var en innbitt pønker med tilholdssted i velferdsamfunnets rekkehus og høyblokker på Manglerud, bydelen i Oslo der Paul og Magne begge vokste opp i Havreveien, kunne du i verste fall risikere å møte to tilsynelatende skrullinger som tviholdt på hippieånden fra sekstitallet.
Opprinnelig hørte Paul og Magne også på tiårets store hardrockband. Selv om den progressive syttitalls-tungrocken helt sikkert ikke påvirka a-ha og forgjengeren Bridges i like stor grad som for eksempel The Doors, The Beatles og senere den engelske synthpopduoen Soft Cell, var det med band som Nazareth, Deep Purple og Focus at det startet. Samtidig med at Paul og Magne muret seg inne og øvde intenst på sine greier, satt Morten Harket, nok en outsider i sitt lokalmiljø, i nabokommunen Asker og lot seg også absolutt inspirere av hva syttitallets hardrockband hadde å by på, noe han fortalte oss om da vi gjorde et intervju mot slutten av nittitallet.
Morten: – Før Uriah Heep, hadde jeg ingen bevissthet om rock i det hele tatt, og hadde knapt hørt en elektrisk gitar. Det lå noe tannløst over tensingbakgrunnen min, som jeg ikke fikk tenning på. Det å ville spille selv oppsto ganske fort etter at jeg hørte Uriah Heep. Det spørs hvem du snakker med, men for folk rundt meg virket nok bandvirksomheten min ganske intens fra da av. Grunnet all staffasjen og teaterdelen som de utstrålte, mista jeg etter hvert sansen for heavybanda som var på vei opp. Teaterdelen av musikken, den som virket fascinerende da du var mindre, faller bort og når det elementet forsvinner, ramler mye annet i dragsuget, og du sitter igjen med de som er der på grunn av selve musikken, deriblant Uriah Heep. Uriah Heep-konserten i Oslo (Ekeberghallen 1976) ble mitt første møte med kjendiser, og opplevelsen av å stå i salen og vite at du skulle dit og se de i kjøtt og blod, framstod som en uvirkelig greie, altså. Byron var der, mens Gary Thain rakk å dø før jeg fikk sett han. Da var Heep det tøffeste bandet. Siden den gang, egentlig etter Thain var ute av bildet, ble det i grunnen danskebåten… Deep Purple virket mer primitive og derfor bedre; for meg trenger ikke en tekst å ha noe intellektuelt og dypt over seg. Purple er et annet band som vil bli stående igjen, og «Child In Time» blåste hull i Uriah Heep-greiene for meg. Da jeg hørte den sangen på radioen, ble jeg overbevist om at det var en Uriah Heep-låt, og brukte masse febrilsk energi på å søke etter den i platesamlingen. Da jeg oppdaget at det var et annet band, så raste en god del ting sammen, og jeg merket at Purple hadde en helt annen tyngde over seg. Få band hadde det dyret i seg som Zeppelin hadde, og de fokuserte ikke bare på tungrock heller. Det kan ikke ha vært enkelt å ha en fortid i det bandet der. Det blir som en strøm som det ikke går an å kjempe imot, folk vil jo at legenden skal få være legende. Ingen rører Led Zeppelin, heller ikke de selv og de gutta får ikke lov til å være tyve år eldre. Selve kultvesenet sitter ikke i hver enkelt medlem, men befinner seg i det vesenet som bandet var. Hvis du tenker på hvordan det hadde vært hvis Jimi Hendrix befant seg her nå, så tror jeg faktisk han hadde vært en av de som takla det. Jimmy Page har spilt en betydelig rolle, og er helt sikkert ikke dårligere enn han var den gang. Da jeg ble kjent med han, virket han helt på høyde, hadde de rette innstillingene og prøvde ikke å lene seg på gamle bragder i det hele tatt. Når jeg da fikk god anledning til å prate med fyren og til å lese ting i miljøet rundt han, var det ganske provoserende å se hva han sleit med, rett og slett. Han hadde bare lyst til å spille, var helt potent, og om det så skjedde nede på puben, ønsket han bare å spille og så skal han liksom ikke få lov til det…
Magne Furuholmen på tangenter og gitarist/vokalist Pål Waaktaar hadde for lengst lagt den utprega hardrocken bak seg, og starta Bridges i 1978. De befant seg nå, uavhengig av hva som foregikk ellers i verden, på en slags permanent Woodstock-festival, avdeling Manglerud. Musikken hørtes i alle fall alt annet enn norsk ut. Pål og Magne gikk muligens glipp av de beste festene, men einstøing-mentaliteten, minst fire, fem intense øvinger hver uke og store drømmer, fikk sitt kreative utløp på den eneste Bridges-LPen «Fakkeltog» (kan per i dag høres på YouTube). Å være hippier midt i pønken, lar seg jo ikke forene med tanke på spillejobber. En god pønklåt skulle helst ikke vare mer enn 3 minutter, som var omtrent like lenge som åpningspartiet til en hvilken som helst Bridges-låt. Bandet kunne bruke 20 ideer bare på åpningspartiet, og laget storslåtte greier med alt det innebærer på godt og vondt, av sang, diktopplesning, The Doors-referanser, fuglekvittring, bjeffe-lyder, litt intern dialog i bandet og andre elementer som utgjorde deres psykedeliske skrangleorkester. Tilløp til storhet kom fram i form av enkelte tekstlinjer som senere dukket opp i «This Alone Is Love» (fra «Stay On These Roads»-albumet). Som du skjønner, virket ikke Norge å være på kartet for Manglerud-bandet. For en tid tilbake gjorde vi dog et noe tilbakeskuende intervju med Hr. Paul Waaktaar-Savoy, og han fremhevet deres antagelig mest legendariske spillejobb i hjembyen.
Paul: – Vi hadde en jævlig bra konsert med Kjøtt (med Raga Rockers’ Michael Krohn på trommer) i Dovrehallen. Der var vi liksom nesten hippe og tøffe, men i og med at vi kjørte på med sånne lange «The End»-inspirerte The Doors-greier, kunne de ikke helt tillate seg å like oss. Samtidig kunne de ikke bare le av oss heller, mimrer Paul, og i følge sagnet hører det også med til historien at pønkerne danset vals etter Bridges-låtene.
Paul: – Etter hvert gikk vi lei av Bridges-stilen og skiftet navn til Poem. Vi begynte å høre om synthezeisere og beveget oss i retning av pop-musikken, og spilte inn en uutgitt plate. Derfra tok vi senere med oss en del materiale, blant annet halvparten av «Scoundrel Days»–låta og «We`re Looking For The Whales», videre til a-ha og reiste til London etter innspillingen av Poem-LPen.
Som et studium av denne perioden (nå selvsagt med Morten Harket på vokal), før alt eksploderte med debutalbumet «Hunting High And Low», kan boken «Så Blåser Det På Jorden», skrevet av Håkon Harket og Henning Kramer Dahl, anbefales på det sterkeste. Til tross for at en bror og nær venn av trioen kanskje ikke er de mest objektive personene i verden, framstår historien deres veldig autentisk, og der en vanlig journalist neppe ville fått nevneverdig bevegelsesfrihet, fikk de være flue på veggen over alt. Å lese om «stuen, dassens storebror» er som sådan et av høydepunktene. «Hunting High And Low» sitt musikalske ettermæle drukner litt i all statistikken om antall solgte album, og singelen som ble nummer en i USA. Siden Magnes innsats bak tangentene kan ta en stor del av æren for at deres vidunderlige synth-pop ble introdusert til de store massene, virker det desto mer pussig at Furuholmen aldri har fått skikkelig cred som den store keyboardisten han er. Med tanke på den universelle melankolien, som nesten alltid lå i bånn i a-ha, kan man godt forstå at de ikke ønsker å bli husket for den ikke helt representative «Take On Me». (Akkurat som REM garantert ikke ønsker å bli husket for «Shiny Happy People».) Hver gang utenlandske artister framfører noen strofer av «Take On Me» i Norge, er det lett å bli kynisk og tenke «Ja, ja, i morgen spiller de noen strofer av «The Final Countdown» i Stockholm».
Paul: – Først mot slutten begynte kritikerne å akseptere det vi gjorde. Før gikk det i «Nei, her er det ikke noen hit som blir like stor som «Take On Me».» Tidligere hata jeg de første platene og avfeide de som sukkertøy/tyggegummiproduksjoner. Nå i ettertid er jeg fornøyd med at alle platene står for seg selv, og at vi ikke prøvde å skrive fem «Take On Me»- LPer på rad.
«Scoundrel Days», den viktige og mer musikalsk søkende oppfølger-skiva, ble lansert i 1986. I tillegg til kjente toner, fikk vi høre den coole, udefinerbare og eksentriske «valsen» «October». Magne og Pauls samarbeid på «Manhattan Skyline», med den enorme kontrasten mellom et blendende, neddempet vers og et ekstra kraftfullt rocka refreng, utløste Lennon/Mccartney-potensialet deres en gang for alle. «Stay On These Roads» fra 1988 har ikke det beste ettermælet av de tre første utgivelsene. Ble det en trad synthpop-LP for mye? Musikalske «lettvektere» av typen «Touchy» og «You Are The One» forblir kontrovesielle for mange fans. Om ikke «Stay On These Roads» markerte en vesentlig progresjon, hadde virkelig saker og ting skjedd på «East Of The Sun, West Of The Moon» i 1990. I motsetning til den noe mer ufarlige og «presentable» trioen som viste seg fram på «Stay On These Roads»-omslaget, så spesielt Magne Furuholmen, med kunsterskjegg av dimensjoner og et trist drag over ansiktet på det nye svart/hvitt-coveret (med en litt «The Joshua Tree» -feeling over seg), ut som Jim Morrison i «La Woman»-perioden i 1971. Musikalsk lå vel den største forskjellen i at synthpopen hadde blitt lagt på hylla. Nå var det organiske instrumenter som gjaldt. «Early Morning» er så Doors-inspirert i uttrykket, at den kunne egentlig ha vært en Bridges-låt. «Live In South»-DVDen, som altså skal følge med den kommende deluxeversjonen, ble spilt inn på denne «East Of The Sun, West Of The Moon»-turnéen.
Paul: – I Brasil var jeg litt skjelven og bekymret over å ikke gjøre en bra nok jobb, og at ingen skulle se deg på siste rad. For å nå alle sammen, må du være over the top og nesten bli en annen person. Du prøver liksom å være Mick Jagger, og det er ikke alltid like lett. Heldigvis hadde vi et usedvanlig takknemlig publikum da. Omtrent hver låt du spiller har vært en 10 på topp-hit, og vi ga ut langt flere sanger via single-formatet der enn i Europa. Vanligvis er «Scoundrel Days» mer enn credlåt, mens der nede er den nummer én, samt en streit allsang-låt. Videoen «Live In South America» som Lauren (Savoy) produserte, låter knallbra og representerer kanskje a-ha på sitt beste live.
«Memorial Beach», utgitt i 1993, ble det siste vi hørte fra den kanten før a-ha ble oppløst, eller «tok en pause» som varte til «Minor Earth Mayor Sky» forelå i 2000. Noen av «Memorial Beach»-låtenes sterkere virkemidler; dramatisk tyngde i kombinasjon med vare melodier, gjenspeilte til tider et blytungt, kompromissløst album, og et a-ha for viderekommende. Som en 8 minutter lang og fascinerende vandring/sørgemarsj gjennom spøkelsesbyen som en gang var ens hjem, skilte «Cold As Stone» seg ut som et meget imponerende kunstrockepos. Albumet hadde også plass til to sterkt personlige hjertebarn for Paul og Magne. Furuholmen besegla sin livskrise i «Lamb To The Slaughter». Paul anser på sin side «Angel In The Snow» for å være den første sangen til han og Laurens kommende band, Savoy.
– «Angel In The Snow» ble skrevet som en bryllupspresang til Lauren (hans kone). Der spilte jeg alle instrumentene, sang på den første versjonen og laget en demo. Siden sangen ble såpass personlig, skulle den forbli mellom oss to. Men noen fikk høre om den, og Warner sa at dette kunne ha vært en singel, og da var det ikke snakk om å lansere en låt hvor det ikke var vokalisten som sang. Jeg ville ikke ødelegge for låta heller.
Langt flere enn Sondre Lerche forguder «Locust», og man kan ennå lure på hvordan Waaktaar Savoy kom opp med det mystiske/ nifse gitarsoundet. Den majestetiske førstesingelen, «Dark Is The Night», kunne minne om U2-sangen «Bad» fra «The Unforgettable Fire»-albumet, og kanskje var «Beautiful Day», med sine mye omtalte «The Sun Always Shine On Tv»-aktige fraser, U2s «hevn»?
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2015