At norsk black metal skapte overskrifter på nittitallet og ble allemannseie skulle være velkjent. At det i 1982 herjet et band i Tromsø som kalte musikken sin svartmetall og hadde opp-nedkors og dyreblod på scenen er ikke viet like mye oppmerksomhet. Gjennom den selvtitulerte samleplata (som anmeldes her!) er endelig året 666 eksisterte dokumentert på vinyl.
Tekst: Ronny Østli
Norgez Bank hadde bygget seg opp et godt navn i den norske punkscenen, men da bandet begynte å lefle med funk og new wave meldte bassist Alf Krogseth pass og forlot bandet, som ble oppløst kort tid etter.
– Jeg hadde jo vært hardcore Motörhead-fan siden debuten deres i 1977. Så oppdaget jeg Venoms «Black Metal». Den skiva gjorde et sterkt inntrykk. Samtidig likte jeg jo det som da ble kalt rårock, som AC/DC og ikke minst The Stooges. Jeg sluttet i banken i ren frustrasjon over retningen dette bandet tok. Jeg byttet ut bassen med gitar, fikk med meg trommeslageren Knut Nilsen derfra og vi kjørte i gang 666.
– 666 kjørte hardt på satanistsymboler, og på scenen var det opp-nedkors, dyreblod og mye pyro. Hvordan ble noe sånt tatt imot i Norge i 1982?
– Overraskende bra. I hvert fall etter en del konserter og ting begynte å sette seg. Vi hadde jo en sologitarist med en sceneskrekk fra en annen verden, så vi måtte jo helle i han en halvflaske vodka før vi fikk stablet han på scenen. Vi så videoen ”The 7th Date Of Hell – Live at Hammersmith Odeon” med Venom og de hadde jo et gedigent pyroshow. Så da tenkte vi som så, pokker heller, hvorfor ikke? En av våre beste konserter var under Festspillene i Harstad i 1983. Da hadde vi med egen pyrotekniker, og det gikk jo så langt at både brannvesen og politi rykket ut. For min del handlet det jo om å ta ut alt for alt det var verdt, og det endte jo med at jeg fikk sparken fra eget band. Spinal Tap anyone? Hehe.
– Ja, hva skjedde egentlig der?
– De andre ville bli mer flinkismetal, mer i Van Halen-gata. Jeg var mye rart, men noen virtuos på gitar var jeg ikke. Det er jo fascinerende siden jeg startet bandet, skrev låtene og hadde navnet. Men da kom jo også skadefryden da bandet imploderte kort tid etter.
– Det var uansett et hektisk år med mange konserter.
-Ja, vi spilte veldig mye ute, vi tok de konsertene vi kunne. Med Norgez Bank lærte jeg at den eneste måten å lære og spille på er å spille ute. Du kan stå på øvingslokalet til krampa tar deg, men det er når du spiller live du virkelig lærer.
– Bandet eksisterte kun et års tid. LP’en «666» består av tolv livespor, hvorav noen går igjen, så vi totalt teller åtte forskjellige låter. Er det kun dette som finnes av materiale?
– Nei, Dag Erik (Salsten, bandets daværende manager, og pådriver for denne utgivelsen. Journ. Anm.) sitter nok på noe mer, men det jo handler jo en del om kvalitet på materialet også. Noe er live og noe er fra øvingsstudioet, og det vi får her er det Dag Erik og selskapet i fellesskap har plukket ut. Det er stort sett Dag Erik som står bak dette, og jeg bare sitter i forundring og ser på alt som skjer. Av originalmateriale hadde vi vel ti-tolv låter, samt at vi kjørte et par covere som «Overdose» med AC/DC, og «Louie, Louie», som var tett opp til versjonen Motörhead kjørte. Det var hovedsakelig jeg som sto for låtene, men fikk noen inputs fra andregitaristen og bassisten.
– Søker man på bandet finner man tre live-CD’er utgitt rundt millenniumskiftet.
– Det er det også Dag Erik som står bak. De ble lagd i et veldig begrenset opplag, så dette er den første utgivelsen som kommer på et ordentlig plateselskap.
– 666 er representert i Håvard Rems bok «Innfødte Skrik». Her sier Alf tekstene stort sett dreide seg om øl og kvinnfolk. Jeg tør likevel påstå jeg hører litt av punkens kritiske røst i låtene.
– Et par av tekstene tok jeg med fra Norgez Bank, siden de ikke ble brukt der. Du kan si mye om 666, men samfunnskritiske var vi ikke. Det vi gjorde med satanistsymbolene hadde jo samme sjokkeffekten som at punkerne brukte hakekors. Jeg kan ikke prate for alle i bandet, men selv har jeg ikke et eneste religiøst bein i kroppen og for meg var dette ren image. Vi tok jo navnet black metal fra plata til Venom, men det har jo ingenting med å gjøre med det som kom senere. Det er jo to vidt forskjellige musikkstiler.
– Mayhem får jo kredibiliteten for å være først ute med black metal i Norge, samt å lede an satanismen i musikk her til lands. Føler du litt mangel på annerkjennelse rundt dette?
– Nei, jeg har ikke tenkt over det, jeg har ikke det behovet. Altså, når det kommer til hvem som var først så er jo dette noe helt annet enn det Mayhem startet. Vi kunne aldri drømt om å bruke liksminke. For meg er det Kiss. Men jeg finner det jo fascinerende at et amerikansk plateselskap i 2020 gir ut materiale vi holdt på med for nesten førti år siden, det føles nesten litt absurd.
– Jo, men at det gis ut mye som har ligget i skuffene i årevis er jo ikke et ukjent fenomen. Så det er kanskje mer merkelig at det ikke har kommet før.
– Dag Erik har hatt mye kontakt med Nuclear War Now, og de har hatt en rimelig hektisk schedule. Aldri så galt at det ikke er godt for noe, så fikk vi Covid-19. Da ble det tid til å gjøre dette prosjektet. Jeg har sett en del av utgivelsene og de tar ikke lett på det, det er forseggjort og seriøse greier. I tillegg til en vanlig vinylutgave kommer jo denne i en diehardversjon på rød vinyl med tøymerke. Plakat følger med i begge utgavene. Jeg har også sett at det kommer t-skjorter. Selskapet er så fascinert over at dette trolig er de første sataniske tekstene på norsk, og har derfor valgt å bruke deler av «Lucifer» på ryggen av skjorta.
– Om det som senere ble kjent som black metal var noe helt annet, vil jeg jo tro at det opprørske med sjangeren fenget en gammel punker?
– Jeg likte jo det at det etablerte ble vettskremt. Rocken skal være litt farlig hvis den skal ha noe for seg. Tidlig Turboneger og Anal Babes, det var jo litt farlig rock. Men så kom det til det punktet at ting gikk over stokk og stein innen black metal-miljøet. Når de i tillegg etablerte en egen hjemmesnekret politikk som var en blanding av åsatru og nasjonalsosialisme så meldte jeg meg helt ut. Jeg lurte på om de var litt sprøyte hakka gærne, noe det også viste seg at enkelte var. Jeg finnes som sagt ikke religiøs, men jeg kunne aldri drømme om å brenne ned et såpass fantastisk byggverk som en stavkirke er. Og drapene tenkte jeg var dødsstøtet for bevegelsen. Men så kom jo band som Dimmu Borgir og utviklet dette i en mer symfonisk retning og ble mer behagelig å høre på lydmessig. Og utvikling må det være, ellers dør det bare ut.
– I januar 2012 spilte 666 sin første av flere gjenforeningskonserter. Disse konsertene har vært uten Alf Krogseth.
– Det var et arrangement som het Når De Døde Våkner, hvor en del gamle punkband hadde gjenforening. Jeg spilte med Norgez Bank den kvelden. Jeg sluttet jo midt i en øving i sin tid, så for meg var det en måte å ta et verdig farvel med bandet på. Når det kommer til 666 så følte jeg at det var noe jeg allerede var ferdig med. Ikke at det er noen bitterhet rundt det. Av den originale besetningen er det kun bassisten og trommeslageren igjen. Dette er skikkelig Spinal Tap, men vokalisten kom inn etter at vi hadde holdt på en stund. Til da sang bassisten, og da vi fikk inn en vokalist ble bassisten sur og sluttet, hehe.
– I høst får vi til og med en ny utgivelse fra 666.
– Ja, dagens konstellasjon har spilt inn to låter som slippes som singel via FuckingNorthpole Records. Dette er mine låter og jeg har ikke hatt noe med dette å gjøre annet enn å melde inn låtene til Tono. Jeg er som sagt ferdig med dette, og går sjelden hvis de spiller konserter her i byen.
– Det skal sies at dagens 666 er uten imaget og sceneshowet fra førti år tilbake. Hvordan står det ellers til med musikkinteressen til Krogseth?
– Jeg følger jo med, selv om det ikke er på samme nivå som for tjue år siden. Jeg jobbet ti år i platebutikk, og tok med meg noen uvaner derfra som gjør at jeg oppdager ny musikk. Der jobbet jeg med Egon Holstad som er musikkskribent og en god venn, og jeg får mange gode tips av han. Ellers er jo youtube et fint sted å sjekke ut nye ting. Jeg sjekket nylig ut et band som heter The Dead South. Det er mer bluegrass og kanskje ikke noe jeg ville hatt en hel LP med, med noen låter er ålreit å høre på. Ellers liker jeg godt Luke Haines. Nye plata sammen med Peter Buck fra REM virker veldig lovende. Siste The Wildhearts er også veldig bra, så jeg har ganske variert smak. Når det derimot kommer til band som Muse og Coldplay må jeg si nei takk.
– Hva med punk?
– Det blir så klart aldri feil med øl og punkrock. Jeg synes likevel mye låter litt for krampaktig, da det for meg er låtene som betyr noe. Du kan ha imaget og alt som skal til, men du kommer ingen vei uten låtene. Bare se på The Ramones. For noen fantastiske låter. Australske Amyl And The Sniffers er jævlig tøff punkrock med ei utrolig rå dame som synger. Det er vel det siste kicket jeg hadde. Utover det er det ikke mye som virkelig har rørt meg.
– Selv om 666 er et avsluttet kapittel i din bok, så sitter vi og snakker om en flott vinyl med låter du skrev for nesten førti år siden. At det finnes interesse for dette må jo gjøre inntrykk?
– Det er jo med en viss forbauselse jeg ser på dette. Om ikke stolthet er det rette ordet så tenker jeg jo at vi må ha gjort noe riktig, at vi var inne på noe. Dette er jo ikke noe jeg tar avstand fra, jeg står hundre prosent inne for alt vi gjorde. Noe annet ville jo bare vært trist. Vi planlegger å gjøre en liten greie på Backbeat her i Tromsø, som er eneste platebutikken her i byen. Sånne ting kommer jeg jo til å være med på.
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2020