Trivium – ikke helt ferdig med aggresjonen

Det var en periode det formelig haglet metallkonserter over Oslo by. Spesielt én helg var ekstra intens hvor man kunne velge og vrake i bra metall og tiden var knapp som den var, men da det dukket opp en mulighet for å få noen ord med Triviums gitarhelt Corey Beaulieu måtte vi jo selvfølgelig stoppe opp konsertkorsfaringen en liten halvtime for en ordveksling med han.

Tekst: Sven Olav Skulbørstad
Foto: Synne Nilsson, Arash Taheri

– Det har vært rundt 2 år siden sisteskiva «Silence In The Snow», har dere vært på turné siden?
– Vel, den kom ut i oktober 2015 så det er vel cirka et og et halvt år siden. Vi hadde et par måneders fri etter forrige turné i Statene, ellers har vi stort sett vært konstant på veien. Dette blir siste turné for den skiva også blir det ikke flere konserter før etter sommeren igjen.
– Har turnéen gått bra med billettsalg og mottakelse?
– Ja, det har vært bra. Det har vært skikkelig gøy å spille live igjen, og ettersom skiva har vært ute en stund så synger fansen like høyt på de nye sangene som de eldre. Det har vært en ordentlig bra syklus for oss og vi ser frem imot å starte på neste skive og gjøre det hele på nytt igjen.
– Noen planer på når den skiva kommer?
– Ikke sikker enda. Når vi blir ferdige med denne turnéen skal vi ha litt pause igjen som sagt, og så komme sammen for å legge planer angående låtskriving og studiotid. Vi har idéer, men vi har ikke fastsatt noe enda. Vanskelig å si før vi begynner å spille inn, men ettersom vi straks er ferdige er det det neste vi har i tankene. Det tar ikke latterlig lang tid før det kommer noe nytt, men vi kan ikke gi en eksakt tid da det hele ligger litt i lufta enn så lenge.

– Har dere en viss tanke om hvilken retning dere kommer til å gå eller har dere bare et blankt ark dere fyller ut etter hvert som dere skriver?
– Når vi har utgitt en skive og tilbragt et par år på veien i etterkant slenger vi alltid ut idéer litt frem og tilbake og diskuterer diverse konsepter vi kan gå for, hvordan låter vi vil ha, hvilke elementer vi kan bruke og så videre. Finner ut hva vi vil gjøre mer av og hvilken vei vi vil gå. Vi liker å holde detaljene litt for oss selv til å begynne med, for hvis man blir for åpen om hva man har tenkt vil folk alltid få sin egen oppfatning om hvordan de tror det kommer til å låte. Og hvis det da ikke låter som det de har innbilt seg er det alltids enkelte som vil fyre seg opp over det. Så vi sier ingenting, og når vi så har kommet så langt at vi slipper en låt lar vi musikken snakke for seg selv. Den klarer å presentere seg selv på en langt bedre måte enn hva vi ville gjort. Jeg vet at mange av våre fans er virkelig opphengt i vår sound og utålmodige på å finne ut av hva vår neste skive kommer til å låte som, men de får bare smøre seg med tålmodighet så lenge.
– Dere har gått fra screamo/metalcore til nesten ren heavy metal på «Silence In The Snow». Hvordan har fansen tatt stilforandringen?
– Det er så enkelt som at Matt (Heafy, vokalist) hadde skadet stemmen sin når vi spilte den inn så han klarte rett og slett å skrike. Det spilte åpenbart en stor rolle på hvilken retning skiva måtte ta. Så ville vi også gjøre noe mer tradisjonelt i samme stil som bandene vi vokste opp med, pluss at vi også er veldig opptatte av at vår neste skive låter litt annerledes enn den forrige. Vi vil alltid utvikle både vår stil og sound fra skive til skive, og da vil det alltid være enkelte som liker det med en gang, noen som overhodet ikke liker det, også har du de som avventer litt og bruker litt tid på å tilvenne seg den nye stilen. Når en skive har vært ute en 6-7 måneder så har man fått en oppfatning på skiva og gjort seg opp en mening. Denne var i sånn måte ikke noe forskjellig fra de andre, men du har nok en del av de som savner skrikedelen, helt klart. Det er jo det de er vant til å høre fra oss, den balansen mellom aggresjon og melodi. Denne gangen fokuserte vi mest på det melodiske og fengende, så hvis du leter etter det tunge og kjappe partiene med dobbel basstromme og skriking blir du skuffa. Og jeg vet om mange som så absolutt savner den delen av oss, men som ikke nødvendigvis hater skiva allikevel. Det er absolutt noe vi måtte gjøre som et slags springbrett til neste steg. Vi har nå fått ut det vi kan av melodi og catchy riff, og jeg ser for meg at når vi drar det inn i elementer fra tidligere skiver er vi på vei til noe meget bra. Vi kommer så absolutt ikke til å være kun melodiske på den neste.
– Så dere er ikke helt ferdig med aggresjonen da?
– Nei, som sagt så skadet Matt stemmen sin på måten han brukte sin skriketeknikk – da all turnévirksomhet virkelig begynte å tære på stemmen hans så han har rett og slett måtte lære seg en ny teknikk som han har brukt en del tid på å mestre. Han har faktisk brukt et par år på det nå ettersom det tar tid å lære en helt ny teknikk fra grunnen av. Så vi har kunnet ta tilbake en del av de gamle skrikelåtene hvor han gjør alle vokalene igjen, og jeg tror folk setter pris på at vi har tatt det tilbake de låtene vi har tidligere måttet droppe å spille av hensyn til stemmen hans.

Dere har akkurat reutgitt debutskiva «Ember To Inferno», er det noen spesiell anledning til tidspunktet?
– Det er noe vi har planlagt en stund, da den har vært umulig å få tak i de siste tre-fire årene og mange av våre fans har etterspurt den. Det er jo fullstendig Matt sitt prosjekt, han eier hele skiva – og det gjaldt å få utgivelsen til å passe mellom våre andre utgivelser så det ikke krasjet. Nå var en veldig fin tid, da «Silence In The Snow» ikke er brennhet lenger og vi ikke har en ny skive klar enda, så når vi hadde gjort oss ferdig med turnéen i Statene og skulle påbegynne Europaturnéen syntes vi timingen til å slippe den var perfekt. Vi har også slengt med litt ekstra godbiter i form demoversjoner, tidligere innspillinger av låter som ikke har vært utgitt enda, inkludert demoen som fikk oss signert som ikke er mulig å få tak i bortsett fra i meget dyre dommer på eBay. Våre største diehard-fans har selvfølgelig hørt om den, men de aller fleste har ikke fått tak i den, så her får man høre det som utviklet seg til «Ember To Inferno». Man får Matt mens han var kun 14 år, så det er kult for oss å vise oss frem fra den siden før vi ble anerkjente. Og nå når vi spiller låter fra den skiva føles det fresht igjen, og nyere fans som kanskje ikke har hørt den før nå kjenner plutselig låter de ikke ville ha hørt ellers.

Dere ser ut til å ha en greie med trommiser, hva kommer det av?
– Trommiser er rare, haha. Du har band som har mer eller mindre fast line-up igjennom karrieren, så har du band som for eksempel bytter bassister eller gitarister i hytt og pine. Vi har rett og slett pådratt oss et slags trommis-virus hvor vi har blitt satt i vanskelige situasjoner når vedkommende brått bestemmer seg for å gi seg midt i en turné, og i stedet for å kansellere konserter har vi heller gått igjennom ild for å finne en erstatning på rekordtid. Nødløsningen pleier å være trommeteknikeren, for han kan jo stort sett spille og kjenner låtene og settet etter å ha hørt det kveld etter kveld. Det var et lite sikkerhetsnett for oss for å slippe å kansellere. Så gjelder det å finne en fast erstatter, og hver gang vi har gitt folk muligheten og det er opp til den og levere, og flere ganger har de kommet til kort – om det gjelder ren øving eller prestasjonene live. Vi lever jo oppå hverandre store deler av året, så det er viktig at man går bra overens personlig og. Det gjelder å ha troa på at neste mann er den rette, og vi har blitt skuffa på et eller annet punkt flere ganger. Men nå håper vi med han vi spiller med på denne turnéen (Alex Bent journ.anm.) at det kan vare. Vi har blitt tipset om han ved flere anledninger, men det passet aldri før nå. Vi kjenner flere som har anbefalt han etter å ha jobbet med han og spilt inn med han, og nå passet det plutselig for både oss og han. Så vi møttes for en jam som funket meget bra fra første stund, og tok han med på tur som hittil har fungert meget bra. Det er rimelig viktig at trommisen i et band som oss er selvsikker og vet hva han skal spille, han er jo på mange måter midtpunktet i et metallband, så når denne turnéen er ferdig får vi bare se hva som skjer. Vi prøver å ikke fortelle for mye her heller, for flere ganger har vi presentert en ny mann som fast trommis hvor han brått slutter, og fansen setter ikke pris på sånt. Så vi vet ikke hundre prosent hvem som spiller for oss i fremtiden, men vi er veldig fornøyd med hvordan ting har fungert med han under turnéen.

– Dere er jo et rimelig produktivt band med sju album siden 2003, er det fortsatt lett for dere å finne inspirasjon til å skrive ny musikk?
– Ja, så absolutt. Vi skriver konstant hele tiden, og selv rett etter et album er ferdig innspilt fortsetter det å poppe ut riff og idéer. Pluss at vi har tre stykker som skriver i bandet, så hvis det er en som sliter litt er det alltids andre som har flyten og skriver masse og da kan man heller bidra med det de holder på med hvis man har litt sperre. På alle skivene siden «Ascendancy» har vi flere demoversjoner av låter som aldri ble med på selve skiva, så vi har en liten bank av låtmateriale liggende som vi går igjennom fra tid til annen og henter ut det vi synes fortsatt holder mål.
– Albumåpneren «Snøfall» er skrevet av vår egen Ihsahn, hvordan kom det seg til?
– Matt er en lidenskapelig fan av Emperor, og ble introdusert til en som jobber i Candlelight da vedkommende kom på et par konserter for noen år siden. Han visste at Matt elsker black metal og hadde med seg en liten bunke vinyler fra Candlelight som han ga ham. Igjennom han kom Matt i kontakt med Ihsahn via mail tror jeg, og det endte faktisk med at han dro opp til den lille bygda i Norge han bor på (Notodden, journ.anm.) og bodde der mens vi hadde et par dager fri fra turnéen. Så de ble gode venner og har holdt kontakten siden, og da vi enda ikke hadde kommet på en intro på «Silence In The Snow» fikk han den idéen om å høre med Ihsahn om han ikke kunne komponere den. Det var han meget interessert i, så Matt sendte over tittelsporet og ba han lage en sak rundt det melodiske temaet i låta med en liste over komponister for å gi et hint om stil. Da vi så fikk høre førsteutkastet, selv om det ikke var helt ferdig og han hadde flere ting han skulle legge på, ble vi helt blåst bort. Han virkelig naila jobben, så du skal ikke se bort ifra at han kanskje dukker opp på neste skive og.
– Dette har du vel på en måte svart på, men hvem skriver det meste av musikken og tekstene?
– For det meste på de fleste skivene er det Matt som gjør aller mest, men på den siste jobbet han og Paolo (Gregoletto, bass) mye sammen med melodiene og vokallinjene. På «Shogun» bidro jeg med et par tekster, men stort sett er det deres felt. Jeg er ikke så mye ord-mann egentlig. De to utveksler idéer frem og tilbake og er tekstbrigaden i bandet.

– Helt til slutt; Dere begynner så absolutt å bli et langtlevende band. Ser du for deg at dere kommer til å holde på like lenge som for eksempel Iron Maiden og Metallica?
– Så lenge folk vil høre på oss, så absolutt. Jeg vil ikke gjøre noe annet, så fortsetter folk å dukke opp på konsertene våre og høre på musikken vår kommer vi til å fortsette å holde på.

Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2017