Sylvaine | Nova

Seasons Of Mist

Hvor starter man å beskrive et album formelig bobler over av referanser fra alt fra Seigmen og Enya til sortmetall og folk? Vel, først og fremst at det aller meste er skapt og fremført av én person – nemlig Sylvaine selv. Det i seg selv er enormt imponerende av den norske damen – det at albumet i tillegg er meget, meget bra gjør ikke verket mindre imponerende.

En interaktiv pakke på sju spor gjorde at jeg til å begynne med trodde det var en EP som skulle sjekkes ut, men ved nærmere titt var det en avspillingstid på nærmere 50 minutter så her er det godt voksen lengde på flere av sporene. Og det liker jeg godt, såfremt komponist har det i seg å skape såpass lange verk under fanen “rock/metall” uten at det blir ensformig og kjedelig.

Og kjedelig blir det så visst ikke under de lengste sporene “Mono No Aware” og “Fortapt” som henholdsvis klokker inn på småpene 09.43 og 11.56 på tidtakeren, og disse står også igjen som to av de sterkeste låtene på albumet der man virkelig blir dratt inn i et univers man har lyst til å bli værende igjen i etter endt avspilling.

Universet blir man også umiddelbart omfavnet av under åpneren “Nova”, som stor sett består av en kaskade av vokaler fra Sylvaine selv – kun akkompagnert av rolige gitarer og strykere. En ubeskrivelig vakker sak, og hvis man ikke har kjennskap til artisten fra før (som undertegnede) er det umulig å tolke hvordan musikk som etterfølger og dermed pirrer nysgjerrigheten. For når hun drar til med sortmetall-vokalen på allerede nevnte “Mono, No Aware” var det så totalt uventet at det gikk kaldt nedover ryggen ved første lytt. Dette er et grep som blir brukt akkurat passe, og gjerne man minst forventer det. Resten av verket sender solide nikk til også allerede nevnte Seigmen og innehar en oppbygning av episke dimensjoner så ikke et sekund av spilletiden føles unødvendig. 

Men det aller, aller sterkeste sporet er den nydelige og vakre “Everything Must Come To An End” (forøvrig skivas tredje lengste spor, bare for å poengtere poenget mitt ytterligere). Utelukkende bestående av Sylvaines nydelige vokal akkompagnert av rolige gitarer og noen enormt bra arrangerte strykere gjør denne til en soleklar favoritt på et råsterkt album. En av de mer “normale” låtene, “Dissolution”, avslutter så albumet med stil.

Jeg kan ikke fatte annet enn at dette må være hennes absolutt beste album til nå, selv om jeg da ikke har kjennskap til de foregående (men det ender også forsyne meg her og nå), og jeg er helt sikker på at samtlige som kjenner til Sylvaine og er fans fra før kommer til å bli storveis fornøyde av “Nova”. Og hun vil nok høyst sannsynlig få enda flere følgere tipper jeg.

5,5/6 | Sven O. Skulbørstad

Utgivelsesdato 04.mars 2022