Styx @ Sentrum Scene, Oslo

Torsdag 06.juni 2019

Chicago-bandet Styx har vært trofaste slitere på “classic rock” eller AOR (Album Oriented Rock)-scenen i 47 år, og deres blanding av melodisk progressiv rock, ispedd elementer av tungrock, pop, musikal og rockeopera har hele tiden hatt en solid fanskare, ikke minst i USA, men også internasjonalt. De har turnert mer eller mindre kontinuerlig siden slutten av nittitallet, og til tross for noen nye fremstøt på platefronten, har konsertene mest handlet om å cashe inn på klassikerne som brakte store summer til bandkasse på sytti-og åttitallet.

Konserten på Sentrum scene var en del av en kort europaturne, og det var første gang siden 1981 de befant seg i Norge. Det var helt klart at en solid andel av kveldens publikum hadde sett dem i Drammenshallen og vokste opp mens de slet ut platerillene på “Paradise Theatre” og “Grand Illusion”, men det var også en overraskende stor kontingent som knapt var født da denne gjengen sist var på høyden, og de så ut til å kose seg like mye som veteranene.

Siden forrige gang devar her har medlemmer kommet og gått. Gitarist og vokalist James “JY” Young har vært med siden starten, og gitarist og vokalist Tommy Shaw ble med i 1975, og de to bidrar fortsatt i vesentlig grad til å formidle de klassiske gitartrøkket og de gjennomførte vokalharmoniene som bandet er kjent for. De andre medlemmene er ikke akkurat for nykommere å regne selv om de har hatt kortere fartstid: Vokalist og keyboardist Lawrence Gowan har i over tyve år tatt seg av den delen av vokalen som ble fremført av Dennis DeYoung, trommeslager Todd Sucherman har hengt med siden 1996, og bassist Ricky Phillips er “skårungen” i den forstand at han “kun” har vært med siden 2003. De skulle i løpet av kvelden vise seg å være et turneband som fremsto som en samspilt enhet som formidlet klassikerne på jevnt over veldig bra vis. At vi også fikk en liten gjesteopptreden av originalbassist Chuck Panazzo, var hyggelig, for han sliter seriøst med helsa og er sjelden å se på scenen med bandet.

Showet åpnet med “Gone Gone Gone,” fra sisteskiva “Mission”, og Phillips i klassisk rockepositur fikk stemningen kjapt opp i på en mer eller mindre fullsatt Sentrum. Styx er proffer, så de vet at et par kjappe låter på rappen er en enkel måte å få temperaturen opp hos publikum, så neste låt ut var “Blue Collar Man”. Deretter skred kvelden fremover med sanger som enhver Styx-konsert med respekt for seg selv bare MÅ ha med, slik som den monumentale “Grand Illusion”, klassikeren “Lady”, “Come sail away”, og “Too Much Time on My Hands”. Det er alltidmorsomt å høre rutinerte musikere som får vanskelig ting til å høres lett ut, men personlig gikk jeg ørlittegrann lei av unødvendig mye hylende gitarer og litt skrikete vokal. Dette var egentlig ganske typisk for fremføringen av mange av klassikerne (som utgjorde brorparten av settet), og det fjernet litt av den dynamikken jeg har lært meg å like på disse låtene. For eksempel ble “Grand Illusion” akkurat litt for tung på labben til at den satt festet i fanhjertet mitt.

”Mr. Roboto” splittet publikummet litt. Noen ga den varm mottakelse, mens andre var litt mer “meeh”. Denne låta, og albumet den er hentet fra “Kilroy Was Here”, skapte stor splid innad i bandet, så undertegnede syntes det var morsomt at de valgte å ta den inn igjen til tross for at den ganske sikkert minner Shaw, Panazzo og Young om mer stormfulle tider. Ellers ga JY klassikeren “Miss America” en skikkelig rockebehandling, Gowan sang så fint, så fint på “Lady,” mens trommis Sucherman fikk vist hvilken dyktig trommeslager han er. Keyboardsoloer og gitarsoloer fikk også plass, og ble fremført med mye show. Det er alltid morsomt med underholdning for alle penga, men personlig opplevde jeg det kanskje som litt tilgjort jovialt og “dag på jobben”-aktig for en jordnær nordmann. Noen liker alle klisjeene med å prøve seg på norsk, takke for oppmøtet, publikummet på Sentrum er det beste og spesielle, men personlig synes jeg det blir litt kunstig, og det hadde holdt med gode fremføringer i lange baner.

Som sagt var det et proft band som sto på scenen. Keyboardist Gowan traff for det aller meste de velkjente DeYoung-linjene, mens Shaw sin stemme fortsatt hadde overraskende mye trøkk og dynamikk igjen til tross for litt aldersslitasje. Selv om man kan merke at han ikke var helt i nærheten av det det har vært, må man si seg litt imponert at han klarer å levere en versjon av klassikeren “Crystal Ball” som var nesten noteperfekt. Man kan mistenke at han fikk litt autotunehjelp på boks, men det satte i alle fall fyr på publikum.

Med utgivelsen av “The Mission” i 2017 i ryggen, måtte de også finne plass til noen bidrag fra denne skiva også. Selv om låtene ble fremført med samme glød og intensitet som klassikerne, tente det ikke på langt nær publikum så mye, og flere enn undertegnede fant veien til baren eller toalettet da disse låtene meldte sin ankomst.

Alt i alt var dette proft og godt innøvd show, fremført av et dyktig lag som ga jernet. Samtidig tok jeg meg i å flere ganger oppleve det som litt sterilt og “som en dag på (den proffe showbiz) jobben”, slik noen gamle travere i bransjen fort kan henfalle til. Jeg synes også det ble litt vel mye tungrock til tider, Når man går på en Styx-konsert skjønner jeg at man må forvente solide doser med bombastisk trøkk, men det hadde ikke skadet om de hadde turt å roe det enda litt mer ned der de hadde muligheten. Men i det store og det hele ganske så trivelig å se et av barndommens “helte-band”, og skulle Styx dukke opp på en scene nær deg, ville jeg så absolutt anbefale å ta turen. 4,5/6

Tekst: Trond Gjellum
Foto: Geir Kihle Hanssen