Steven Wilson – Den moderne proggens gudfar

Da Steven Wilson i vinter gjorde en miniturné i Norge, fikk vi innpass i hans private gemakker et par timer før konserten i Konserthuset i Oslo. Og siden NRM gjorde et intervju med ham til vårt høstnummer i forbindelse med hans da nye utgivelse «To The Bone», er det denne gang stort sett fansen som har fått stille spørsmålene via en prog-side på Facebook. Klar, Steven?
 
Tekst: Geir Amundsen
Foto: Anne-Marie Forker
Takk til Progheads!
 
– Ingen kan komme og kalle deg for musikalsk ensidig. Du har gitt ut alt fra den særeste prog til den lystigste pop, og det gjenspeiler vel din egen musikksmak. Er det noe musikk som du er litt flau over å like – en ‘guilty pleasure’?
– Nei, jeg tror ikke det er noe slikt som guilty pleasures. Jeg snakker faktisk litt om dette på scenen før vi spiller en låt som heter «Permanating», fordi den låta er en glad, skamløs poplåt. Og jeg har alltid ment at en pur poplåt kan være et sofistikert kunstverk på lik linje med mer ‘seriøs’ musikk. Det er ikke lett å lage en glimrende poplåt. Og det er enkelte fraksjoner blant mine fans som har en litt nedlatende, hånlig holdning ovenfor en glad poplåt som «Permanating». Jeg vokste opp i et hus hvor min mor og min far spilte musikk av nær sagt alle sjangere, uten noen form for musikalsk snobberi eller selvbevissthet i det hele tatt. Jeg var 7-8 år gammel, men fikk høre mye ABBA og Pink Floyd, jeg fikk høre The Carpenters, Mike Oldfield og Donna Summer – og for meg var alt sammen magisk. Og det var flaks for min del, for jeg vokste opp uten å vite hva musikalsk snobberi var en gang. All musikk som jeg likte, definerte jeg som god musikk. Jeg ble først oppmerksom på snobberiet da jeg ble eldre, da det var meningen at du skulle alliere deg med en musikalsk allianse. Du skulle høre på enten heavy metal, eller på new wave, eller ska eller punk. Og jeg skjønte aldri det der, for jeg likte alt mulig! Så hele konseptet med en ‘guilty pleasure’, musikk du liker som du burde skjemmes over å like, eller ikke vil innrømme overfor andre mennesker at du liker… jeg anerkjenner ikke det, og det har jeg heller aldri lagt skjul på.
Av og til blir jeg intervjuet av f.eks et black metal-magasin, eller et prog-magasin, og de spør meg om hva jeg lytter på av musikk. Hvis jeg da svarer at jeg for tiden koser meg med «Glen Campbells Greatest Hits», eller ABBAs «The Visitors», så ser jeg at spontanreaksjonen ofte er latter, som om jeg hadde slått av en vits. Og da må jeg understreke at ‘Jeg spøker ikke, hvorfor ler du? Det er en knallbra skive!’. Og den reaksjonen forteller meg mer om intervjueren, enn det de prøver å finne ut om meg. Dette ble et veldig langt og intrikat svar på spørsmålet, men for meg et dette noe som er helt fundamentalt for måten folk tenker på musikk. Og ikke bare musikk, men hele livet, egentlig. Jeg skaper selv mine egne kriterier for hva jeg liker eller ikke liker, og alt utenfor den grensen er feil. Det virker kanskje litt trivielt å ta denne diskusjonen sentrert rundt popmusikk, for det er et spørsmål som strekker seg gjennom hele livet – politikk, religion… Din holdning til livet og til andre mennesker reflekteres nærmest i din holdning til popmusikk. Det er i hvert fall en pekepinn på hvor du står i større og viktigere spørsmål. Så ja, jeg kommer ut for den slags snobberi ganske ofte når jeg snakker om min musikk, og om musikk generelt. Og da er vi via lange omveier tilbake til ditt opprinnelige spørsmål om ‘guilty pleasures’. Og det synes jeg ikke at det skal være – enten er en låt magisk for deg, eller så er den ikke det. Og hvis den ikke er det, så bare la være å høre på den – ikke fortell andre mennesker at de tar feil fordi den samme låta er magisk for dem!
   – Du blir jo oppfattet som proggens gudfar, med flere intrikate 20-minutters låter – griper du ofte deg selv i å digge enkle tregrepsband som AC/DC eller The Ramones?
– Jeg elsker AC/DC! Jeg responderer generelt veldig bra på musikk som har et sterkt særpreg, fremført av musikere som brenner for det de gjør. Det er mye musikk ute nå som lagd utifra perspektivet på å identifisere en demografisk målgruppe, og prøve å lage musikk som skal appellere til akkurat denne målgruppen. For meg blir det falskt. Men det er også mye musikk i alle sjangere som er ærlig, som stammer fra en naturlig impuls for å skape musikk, uansett om vi snakker om rock eller kompleks progressiv musikk. Så lenge det for min del føles oppriktig, så lenge jeg føler en sterk overbevisning, en egen personlighet i musikken, så er det en stor mulighet for at jeg vil like det. Så ja, AC/DC? Fantastisk, hva i all verden er det man kan mislike med dem?!?
 
– Du har tidligere jobbet med den norske artisten Anja Garbarek. Hvordan oppsto det samarbeidet?
– Ooh, det er lenge siden. Vi lagde en skive i 2000, som heter «Smiling & Waving». Vi ble introdusert for hverandre av plateselskapet – hun var på utkikk etter en produsent, mens jeg hadde lyst til å jobbe mer som produsent. På cirka samme tid jobbet jeg også med et annet skandinavisk band, et Extreme Metal-band fra Sverige ved navn Opeth, og jeg tenkte at Anjas musikk var den rake motsetning – hennes låter var veldig skjøre og vakre, men musikken var likevel både ambisiøs og eksperimentell. Så det slo meg at det ville være en interessant motvekt til den andre typen musikk jeg lagde med Opeth da. Jeg og Anja fant tonen, fordi – og dette går tilbake til ditt første spørsmål – fordi hun er en artist som ikke bryr seg om musikalske skillelinjer. Hun vet ikke hva det er engang! Det er interessant, men jeg føler at kvinnelige artister er mye flinkere til å ignorere musikalske skillelinjer enn menn. Menn er mye mer bevisste på – og hemmede av – at ‘Vi spiller heavy metal!’ eller ‘Vi spiller punk – eller hardcore!’. Tenk på artister som Kate Bush, eller Björk, Anja Garbarek, Bats For Lashes – de er alle kvinner, og de har tilsynelatende ikke noe begrep om musikalske begrensninger. Det elsker jeg – og jeg elsker å jobbe med kvinnelige artister av den grunn. Menn har en tendens til å være litt mer nerdete, og nekter å bevege seg utenfor den sjangeren de føler de hører hjemme i. I en kvinnes platesamling er det større sjanse for å finne både Frank Sinatra og Slayer, enn i en manns platesamling.
– Vi fikk inn et annet Norges-relatert spørsmål til deg. En av de eldste låtene til ditt sideprosjekt No-Man heter «Iris Murdoch Cut Me Up». Og den slutter med 30 sekunder av en norsk barnesang fra 50-tallet («Teddyen Min» med Lille Grethe.) Hvor i helvete kom det ifra?
– Aj! Haha! Det er lenge siden, rundt 25 år, men det var nok helt tilfeldig at det var akkurat den låta. Jeg eksperimenterte, og skrudde meg igjennom kortbølgeradioen for å finne en interessant sonisk avsporing å slutte låta med, og mellom all statisk støy dukket denne barnesangen opp. Jeg ante ikke hva det var, men syntes den låt litt surrealistisk i denne sammenhengen. Så det var altså helt vilkårlig, ikke noe mer spennende enn som så.
 
– I fjor snakket jeg med din Blackfield-partner Aviv Geffen, som utbasunerte sin kjærlighet til a-ha. Og han fortalte at du og han pleier å krangle om hva som er tidenes beste nordiske band, hvor du er ABBA-supporteren.
– Haha! Ja, la det være sagt at jeg er også veldig glad i a-ha! Men jeg anser ABBA som tidenes nest beste popgruppe, etter The Beatles, mens Aviv vil rangere både a-ha og Bee Gees over ABBA. Det er personlig smak og behag. Og det er en veldig manne-greie å ha dette behovet for å rangere alt mulig. Jeg og resten av bandet sitter stadig på turnebussen og argumenterer hva som er det beste og neste beste ditt eller datt. Fornøyelig tidsfordriv, for det finnes jo ingen fasit.
– Hvordan ser du på fremtiden for Blackfield nå? (Og her kunne vi like gjerne spurt om fremtiden til hvilket som helst av sideprosjektene hans.) Tok du del i noen av konsertene på Blackfield-turneen som Aviv dro igang uten deg i fjor?
– Jeg gjorde tre låter med ham da han spilte i London i mai. Og jeg hjalp ham med den nyeste skiva («V»), mer enn på de to foregående Blackfield-skivene. Aviv skriver fantastiske låter, det har han alltid gjort. Konseptet med Blackfield var alltid å ta hans låter og la meg produsere og synge litt for å få disse låtene ut til et bredere og engelsktalende publikum. Flere av Blackfields låter han han gitt ut tidligere med hebraisk vokal! Og det føler jeg at vi lyktes med. Men for min del er tiden det står på – jeg har rett og slett ikke kapasitet til å både lage skiver og turnere med alle band og prosjekter jeg har vært involvert i de siste tyve år. Noe måtte vike. Jeg tok en avgjørelse på dette for rundt fem år siden. På et punkt, rundt 2010, at jeg holdt på med Blackfield, No-Man, Porcupine Tree, I.E.M., Bass Communion, jeg startet et band med Mikael fra Opeth som het Storm Corrosion… Og jeg innså at jeg kunne ikke holde på med alle prosjektene og gi dem den oppmerksomheten og innsatsen som kreves. Så jeg kuttet i praksis ut alt annet, og fokuserte på å være soloartist. Og det har jeg i store trekk holdt meg til – jeg har gjort noen sporadiske greier med Bass Communion, men det var alltid et rent studioprosjekt, og jeg hjalp med Blackfield. Men generelt bestemte jeg meg for at for å kunne lage glimrende skiver i stedet for bra skiver, så måtte jeg slutte med å spre meg selv så tynt. Jeg skrev låter for Blackfield, for Porcupine Tree, for No-Man… Jeg kan ikke lage virkelig fremragende skiver hvis jeg ikke har tid til å gi 100%.
– Nei, du skal jo ha tid til å skrive disse låtene også – du har tilsynelatende vært på turné eller i studio konstant dette årtusenet. Og du har brukt tid på å remixe haugevis av klassiske skiver for andre artister.
– Jo. men remixinga tar ikke så lang tid! Og derfor er det også det eneste jeg har gjort ved siden av solokarrieren de siste årene. Det tærer ikke på min kreative energi. Det er ikke komponering, det er ikke produsering, det er å ta noens eksisterende album, som allerede er fantastisk, og polere det litt. Rydde opp i det Sixtinske kapell, som jeg liker å kalle det. Og jeg kan gjøre det meste på min bærbare PC – det ser ikke så imponerende ut, men den laptopen der (peker) er mitt studio for tiden.
– Jøss! Jeg så for meg at du satt bunkret opp i et studio omgitt av enorme miksebord med hauger med gamle analoge mastertapes og jobbet natt og dag i ukesvis per album!
– Neida! Jeg gjør 80% på laptopen hvor som helst – på turnébussen, backstage eller hotellrommet, men den siste lille finishen må jeg gjøre i studioet mitt hjemme. Jeg kunne brukt laptopen til å skape musikk, spesielt siden jeg faktisk har et piano her på backstagen i dag, men jeg synes ikke det er spesielt inspirerende å skrive låter mens jeg er på turné. Der foretrekker jeg å gjøre de mer tekniske sidene av musikk, som remixing. Så det er de to tingene jeg har fokus på nå – solokarrieren og remixing.
– Det kom nylig en ny biografi på markedet – «Time Flies – The Story of Porcupine Tree»…
– Ikke lest. Ikke interessert. Dette er vel i hvert fall den tredje boka om meg eller noen av mine musikalske prosjekter. Jeg har ikke lest noen av de.
– Greit. Hva tenker du da om at noen kan skrive en bok om deg og din musikk uten ditt samtykke?
– Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg synes om det. Før eller siden kunne jeg kanskje tenke meg å skrive min egen bok, men det blir nok ikke en selvbiografi om mitt liv, for mitt liv er egentlig ganske kjedelig. ‘Vokste opp, var lykkelig, hadde fine foreldre og en fin barndom, oppdaget musikk, lagde skiver.’ Sånn, der har du hele min selvbiografi, veldig kjedelig! Men jeg tror kanskje det er en bok i meg hvor jeg kan skrive litt om det vi har snakket om den siste halvtimen! Jeg skulle gjerne lagd en bok om hva jeg tenker om musikalsk snobberi, om musikalske skillelinjer og begrensninger… det er noe som fortjener å bli analysert og snakket om. Det er så mange bøker om musikk på markedet, men det er oftest om klassiske album, og det er alltid de samme gamle skivene, med holdninga ‘Disse er fantastiske skiver, og disse suger’. Jeg skulle gjerne lagd en bok som gir et alternativt perspektiv på popmusikkens historie. Jeg skulle gjerne diskutert såkalt lowbrow music (Et uttrykk det er vanskelig å oversette, men musikk som ikke er så anerkjent, sofistikert og/eller kompleks – red.anm.) i et nytt lys, for det er mye fantastisk popmusikk der! For hver David Bowie – som er den kuleste artisten gjennom tidene – så finnes det et band som for eksempel The Rubettes, kjenner du til de?
– Vagt. Hørt navnet.
– Sjekk det ut, de var et cheesy 70-talls glamband, men de lagde noen helt fantastiske poplåter! Jeg elsker tanken på at det finnes både lowbrow og highbrow, men begge er like kapable til å skape magi med musikken sin. Og jeg er så lei av å lese hyllestene til de sammen gamle skivene; «Sgt Peppers», «Blonde On Blonde», første Stone Roses-skiva, «Nevermind» av Nirvana, «Dark Side Of The Moon», «Ziggy Stardust»… Greit! Vi har skjønt det nå! De er fantastiske skiver! Men det er så mange bøker om akkurat de skivene. Og det er det samme med progrock, det er de samme skivene som hylles gang på gang, i en sjanger hvor det er så ufattelig mange bra andre skiver. Nå har jeg snakket meg bort fra spørsmålet ditt igjen, men jo – en dag kunne jeg tenke meg å skrive en bok med mine tanker om musikk. Og der ville det nødvendigvis bli litt selvbiografi – jeg må komme inn på mine foreldre for å forklare hvorfor jeg har denne innstillingen til musikk. Og derfor distanserer jeg meg litt fra alle bokforespørsler jeg får. Svaret mitt er alltid at jeg ikke har noe imot at bøker skrives, men jeg kommer ikke til å ha noe med din bok å gjøre, fordi jeg kommer til å skrive min egen bok en dag.
 
– Hvordan velger du en setliste til konsertene dine nå som du har så vanvittig mye å velge fra? Du fokuserer på solomateriale og enkelte Porcupine Tree-låter, men du kunne jo også lett ha spilt egne låter fra Blackfield, No-Man eller Storm Corrosion om du så ville?
– Tja. Blackfield-låtene hører kanskje mer hjemme hos Aviv, og No-Man hører mer hjemme hos Tim Bowness, siden han synger de. Jeg har gjort Storm Corrosion-låter, jeg spilte «Drag Ropes» på forrige turné.
– Men det ville kanskje vært i overkant schizofrent å ha «Drag Ropes» og «Permanating» i samme set?
– Nei, synes du det? I kveld skal vi for eksempel spille gladlåta «Permanating», og rett etterpå spiller vi «Song Of I» fra den nye skiva, som er en utrolig mørk og tyngende låt. Men det vil gi mening når du ser det – det er ikke så motstridende som du kanskje tror! Jeg tror poenget er at hvis du har en sterk personlighet, så vil alt du gjør uansett høres ut som deg. Og på dette stadiet av min karriere, føler jeg at alt jeg gjør høres ut som meg – men det har definitivt ikke alltid vært sånn! For noen uker siden lagde jeg en ny låt som jeg følte var veldig annerledes, en helt ny side av meg, og jeg spilte demoen til noen venner, og alle sammen sa at ‘Joda, det er annerledes, men man hører jo fortsatt lett at det er Steven!’. Artister som Bowie og Zappa og Neil Young kunne jo gi ut hva som helst, de skiftet stil ustanselig, men du var likevel aldri i tvil om hvem du hørte på! Jeg håper at jeg selv snart er på det stadiet hvor jeg kan lage alle typer musikk, og det vil likevel fremstå som en del av samme helhet. Det tar kanskje tyve år å komme til det stadiet, jeg vet ikke. Men for å besvare spørsmålet ditt, så føler jeg ikke at jeg må finne låter som er i samme stil, det er nesten heller tvert imot. Jeg vil at showet skal føles som en reise gjennom ulike følelser og stilarter, så det er helt fint å ta en låt som «Permanating» rett før en låt som «Song Of I», og deretter en 20 år gammel låt. Det flyter bra, og publikums reaksjoner hittil har vært veldig positive. Alt føles som scener fra samme film. For å ta den analogien videre; hvis du går på kino for å se en film, så har du en scene hvor alle er glade, og så skjer det noe tragisk, og deretter er alle triste. Hvorfor skal ikke den samme konteksten gjelde på en konsert eller på en skive? Sånn er jo livet! Et enklere og kortere svar på spørsmålet ditt er: Jeg velger låter som jeg fortsatt er tent på å spille!
 – Hva skal forresten tittelen «Permanating» bety?
– Det er et ord jeg har funnet på selv. Se for deg at i mesteparten av livet ditt, så bare eksisterer du. Men det er øyeblikk av sterke, krystalliserte følelser, uansett om det er positive eller negative. Det er tanken på å permanentisere eller lagre et av de krystalliserte øyeblikkene av lykke eller glede i din bevissthet, slik at du kan få gjenoppleve det ved behov.
– Mange av dine hardcorefans er veldig glade i «Grace For Drowning» fra 2011, men den er ignorert på denne turneen. Hva tenker du om den skiva pr idag?
– Hva, spiller vi virkelig ingenting fra den? Hmmm…nei, du har kanskje rett i det. Det er ikke et bevisst valg i hvert fall. Jeg tror det skyldes at siden det var første gang jeg turnerte som soloartist, så spilte vi nesten hele skiva, og det gjorde vi veldig lenge, i rundt to år. Vi spilte «Index» på nesten alle konserter inntil ganske nylig, før jeg innså at den måtte få en pause. At vi ikke spiller noe fra «Grace…» nå, reflekterer i hvert fall ikke mine følelser for skiva, det er en skive jeg fortsatt er veldig stolt over!
– Så det er kanskje låtene fra den skiva du har spilt oftest som soloartist?
– Ja, for da vi turnerte i 2011/12, så ville jeg ikke inkludere noen eldre låter, dermed ble alt hentet fra «Grace For Drowning» og fra debutsoloskiva min «Insurgentes», som jeg aldri turnerte. Dermed er det logisk at vi ikke spiller noe derifra lenger.
– Du har vel vært i Norge på hver eneste soloturné?
– Jeg tror det, ja.
– Har du spilt andre steder enn i Oslo?
– Ja, vi spiller i Bergen i morgen, der har jeg vært minst to ganger før. Og så skal vi videre til Stavanger, for første gang. Det er pussig, men på denne turneen gjør vi én konsert i Finland, én i Danmark, én i Sverige – men tre i Norge.
– Fordi Norge er et så langspredt land! Rekker du noengang å få sett deg om i byene du besøker, eller er det bare busser, hoteller, lydsjekker og konserter uten stans?
– Jeg har ruslet mye rundt i Oslos gater, uten at jeg skal påberope meg å være lommekjent. Jeg prøver å få meg en spasertur hver dag, uansett hvor jeg er. Jeg plukker meg ut en destinasjon, som en park, en katedral eller en platebutikk, og går dit for meg selv.
 
– Det slo meg tidligere i dag at coveret på «To The Bone» har mange likhetstrekk med «Aladdin Sane» av mannen du nettopp kalte Tidenes Kuleste Artist, David Bowie. Var det tilsiktet?
– På en måte, ja. Jeg ville ikke at det skulle bli en pastisj av Bowies cover, men det er definitivt en liten hyllest til Den Store Mannen.
– Har du en favorittskive av ham?
– Vanskelig å si, men nesten alt han gjorde på 70-tallet er nærmest perfekt. Jeg elsker «Heroes» og «Low», favorittlåta er nok «Beauty And The Beast» fra «Heroes».


Opprinnelig publisert i Norway Rock Magazine #2/2018