Steve Vai | Inviolate

Mascot Records

Steve Vai behøver ingen videre introduksjon. Mannen som ga oss låter som «Yankee Rose», «For The Love Of God» (sukk!), «The Audience Is Listening» og «Bad Horsie» slutter aldri å forundre og begeistre oss. Men hva kan vi forvente oss av Steve Vai anno 2022?

Grensesprengende gitarspill, for å ta det viktigste først. Og sjuke gitarkonstruksjoner, for allerede på åpningssporet «Teeth Of The Hydra» møter vi et trehodet (og trekroppet, for den saks skyld) monster med det passende navnet «Hydra»; en gitar Hoshino (firmaet bak Ibanez gitarer) har bygd for vår helt. Den ser nesten ut som noe doktor Frankenstein kunne bygd, og den låter nesten likedan, og selvfølgelig noe vi bare kan forvente fra en gitarist av Steve Vais størrelse. Det er kreativt og småfrekt, og låter umiskjennelig Steve Vai. Låta kan oppleves som en intro for plata, men fyller sine drøye 5 minutter med glans. Gitarens nederste kropp er en bass, fretless på de to mørkeste strengene, med en herlig slidende effekt. Han kunne selvfølgelig brukt en enkel fretless-bass, men han er da Steve Vai, for pokker! Da forventer vi litt småsære detaljer fra tid til annen.

«Little Pretty» er en småfunky blues-greie, med små detaljer som kan minne om salige Stevie Ray Vaughan, men like fullt med alt vi forbinder med Steve Vai. Låta la han ut på sin YouTube-kanal, der han spiller til backingtracket i studioet sitt. Et gjenkjennbart element er måten han staver akkordene på, så vi forstår raskt hvem vi lytter til. B-delen er et aldeles nydelig melodisk tema som jeg måtte høre flere ganger bare fordi.

«Candlepower» kan heller ikke gå ukommentert, for samspillet med Terry Bozzio på trommer er fascinerende. Bozzio er kjent for å bruke trommesettet på en mer melodisk måte enn de fleste, så også her. Han bruker sine små splasher og bell-cymbaler sammen med Vais overtoner på fortreffelig vis, og er Bozzio på alle vis. Vais særegne måte å bende strengene er også fremtredende.

På «Apollo In Color» befinner vi oss i grenseland til Zappa, med monstertrommis Vinnie Colaiuta og svenske Henrik Linder (Dirty Loops) på bass. Det grenser til tider mot det atonale, men de holder seg innafor grensa, og vi sitter lett hoderystende tilbake, for de byr på musikalitet greit over snittet. Beveger vi oss videre til «Avalancha», befinner vi oss plutselig i metallens verden, med 7-strengs (minst!) gitar, og dubbla kaggar. Ingen skal påstå at Steve Vai er ensporet, i hvert fall.

«Knappsack» er nok ei låt han lagde video for i studio, der lytteren kan oppdage at han kun bruker venstrehånda gjennom hele låta. Etter en skulderoperasjon benyttet han anledningen til å utfordre seg selv på nok en ny måte, og resultatet er selvfølgelig hoderystende godt gjennomført. Som avslutning får vi «Sandman Cloud Mist», igjen med Colaiuta på trommer, og med ett er vi i jazzrockens verden, med Colaiutas velkjente krumspring. Gitarmessig blunker Vai frekt i retning Jeff Beck og Steve Lukather, og låta er nok den mest lyttbare av de 9 sporene vi blir servert.

Gjennom hele «Inviolate» hører vi Vais åndelige vesen, følelsen han kan formidle gjennom gitaren er virkelig helt unik, det er aldri noen tvil om hvem vi lytter til. Den gjengse musikkelsker kan nok fort gå lei etter et par låter, men det blir aldri kjedelig all den tid komponisten er kjent for å være nyskapende. Det er han også i 2022, og «Inviolate» fortjener å finne sin vei til platesamlinga di. (Og har vi intervju med Steve Vai i neste nummer, spør du? Jadda jadda jadda! Sikre deg abonnement her og nå!)

4,5/6 | Jan Egil Øverkil 

Utgivelsesdato 28.januar 2022

, ,