Steel Panther + Wayward Sons @ Sentrum Scene, Oslo

Fredag 24.januar 2020

Nok en gang var parodirockerne Steel Panther tilbake i Oslo, og nok en gang var det utsolgt på Sentrum Scene ukesvis i forveien. Veldig ofte har ikke humorbandene så veldig lang levetid, noe f.eks. Spın̈al Tap, Bad News, Dread Zeppelin og Beatallica har fått erfare, men Steel Panther har vist seg å være atskillig mer slitesterke enn noen kunne drømt om, tyve år etter unnfangelsen og elleve år etter debutskiva «Feel The Steel».

Med seg til Oslo hadde de det britiske bandet Wayward Sons, som ga ut sin andre skive «The Truth Ain’t What It Used To Be» i høst. Bandet frontes av Toby Jepson, en kar mange vil huske fra Little Angels og fra et par år som vokalist i Gun, og bak trommene sitter Phil Martini, kjent fra The Quireboys og Down N Outz med Joe Elliott. Det kan ikke være lett å være support for et humorband hvis man ønsker å bli tatt på alvor selv, men Wayward Sons skred til verket med hodet høyt hevet. Dette er et helt greit band med en neve ålreite låter fremført av en adekvat men rutinert vokalist, og de klarte å få bra respons og hender i været fra publikum. (Men la oss ikke glemme at Kiss- og Priest-låtene spilt over PA’en mellom kveldens to liveband fikk det samme publikummet til å gå fullstendig bananas og løfte taket med allsang.) Forhåpentligvis fikk de solgt noen CDer og t-skjorter i pausen, for etter at Steel Panther gikk på scenen, var det ikke mange som snakket mer om Wayward Sons resten av kvelden. 3/6

Steel Panthers appell på sitt publikum er et sosialstudium verdig. Her har band og fans virkelig inngått en stilletiende avtale, hvor alt av #metoo legges bort for kvelden, damene kler seg som om de skal på Mötley Crüe-konsert i Los Angeles i 1988 og er helt inneforstått med at de kommer til å bli kalt bitches som skal få suge kuk og knulles av bandet backstage etter konserten – eller bli befølt på rompa om de lar seg lokke til å komme opp på scenen, noe sikkert et tyvetalls damer er i løpet av kvelden. Hadde Madrugada, Bjørn Eidsvåg eller Kurt Nilsen sagt eller gjort noe bare halvparten så drøyt fra scenen, hadde saksmålene flagret og deres karrierer hadde endt der og da. Men her er publikum så til de grader med på spøken, og det er sjelden man opplever så høy stemning og allsang på konserter.

Skjønt det er nesten å ta i å kalle dette for konsert, for det er tidvis like mye stand-up, hvor det lett kan gå fem minutter mellom hver låt mens kommentarer hagler mellom de to frontfigurene Michael Starr på vokal og gitarhelten Satchel, mens den helt fantastiske figuren Lexxi Foxx på bass kommer med en malplassert kommentar i ny og ne. Men dette er faktisk et meget bra band – Michael Starr er en helt ypperlig vokalist og frontmann som kunne gått rett inn og hevet nivået på mange av bandene de så kjærlig parodierer, som f.eks Ratt, Bon Jovi, Dokken, Mötley Crüe eller Van Halen. Og Satchels gitarspill holder meget høy klasse – mannen spilte tross alt i Fight sammen med Rob Halford på 90-tallet.

Og de har unektelig teft for gode låter også, selv om det har blitt lengre mellom disse i de siste årene. Låter som «Party All Day (Fuck All Night» og «Community Property» kunne hevdet seg på en Bon Jovi Greatest Hits, og ingen hadde stusset om en låt som «The Burden Of Being Wonderful» hadde blitt A-lista på P4. Og det er jo ustyrtelig morsomt å bevitne unge damer gledestrålende hoppe opp og ned mens de av full hals gauler med på ‘Let me cum in, let me cum in, let me cum in your ass tonight‘.

Er man ikke med på denne humoren eller ønsker å være politisk korrekt, så har man heller ingenting på en Steel Panther-konsert å gjøre, da blir det bare kleint. Men kjøper du pakka, så har man nærmest et konstant glis i halvannen time. Stemningen inne på Sentrum Scene er elektrisk (allerede før bandet går på scenen), allsangen truer med å løfte taket mer enn en gang, og jeg vil tro at 99% av publikum gikk særdeles fornøyd ut i vinternatten etterpå – kanskje med unntak av de mest hårsåre kjærestene til damene som ble objekter for bandets kommentarer.

Men karer, det er snart på tide å oppdatere arsenalet av vitser og kommentarer – alle som har opplevd Steel Panther tidligere har også hørt mye av dette like mange ganger før. Og det er grenser for hvor mange ganger man kan servere de samme vitsene før det blir langtekkelig. Men det holdt fortsatt en runde til. Det er fortsatt stor underholdning. 5/6

Tekst: Geir Amundsen
Foto: Anne-Marie Forker

,