Sons of Apollo @ Union Scene, Drammen

Mandag 02.mars 2020

Det var store forventninger i salen før supergruppa som ikke vil kalles for supergruppe gikk på scenen. Men når man har med et slikt stjernelag av rutinerte, navngjetne og fingerferdige musikere å gjøre, så er det ikke lett å riste av seg den merkelappen. For mange i publikum hadde det knapt spilt noen rolle hvilke låter som sto på setlista i kveld, for det er alltid en fornøyelse å se slike virtuoser boltre seg i de synkoperte arpeggioene – hvis du er fan av sjangeren. Og det må man virkelig formode at alle på Union Scene var denne kvelden, ellers hadde man gått alvorlig feil.

For de uinnvidde kan vi avsløre at Sons Of Apollo ble startet i 2017 og består av Billy Sheehan (Mr. Big, Niacin, Talas, The Winery Dogs, Devil’s Slingshot, Miwa, ex-David Lee Roth, ex-G3, ex-Michael Schenker Group, ex-Steve Vai, ex-Thrasher) på bass, Ron «Bumblefoot» Thal (Art of Anarchy, Asia, ex-Awol, ex-Guns N’ Roses, ex-Legend, ex-Leonard Nimoy) på gitar, Jeff Scott Soto (Bakteria, Talisman, Trans-Siberian Orchestra, W.E.T., ex-Axel Rudi Pell, ex-Eyes, ex-Humanimal, ex-M.A.R.S., ex-Panther, ex-Scrap Metal, ex-Soul SirkUS, ex-Takara, ex-Yngwie J. Malmsteen) på vokal, Derek Sherinian (Black Country Communion, Joe Bonamassa, Pentakill, Planet X, Theodore Ziras, ex-Alice Cooper, ex-All Too Human, ex-Dream Theater, ex-Jughead, ex-Platypus, ex-Yngwie J. Malmsteen) på keyboards, og sist men ikke minst Mike Portnoy (Flying Colors, Neal Morse Band, Liquid Tension Experiment, Metal Allegiance, The Winery Dogs, Transatlantic, Yellow Matter Custard, ex-Adrenaline Mob, ex-Amazing Journey, ex-Cygnus and the Sea Monsters, ex-Dream Theater, ex-Hammer of the Gods, ex-Inner Sanctum, ex-Liquid Trio Experiment, ex-Majesty, ex-OSI, ex-Rising Power, ex-S. A. Adams, ex-Twisted Sister) på trommer.

De startet ikke uventet med «Goodbye Divinity», åpningssporet på den nyeste skiva «MMXX» som ble utgitt i januar, og dermed var vi i gang. Lyden var så där i starten, spesielt Sheehans bass tok veldig mye plass i lydbildet, men det kom seg etterhvert. Det var også tydelig at alt vi hørte var 100% live, musikken vi hørte ble fremført der og da av musikerne som sto på scenen foran oss – og selv om det høres ut som en banal selvfølge, så er det i disse dager nærmest mer et unntak fra regelen.

Undertegnede har ett problem med Sons Of Apollo. Selv om jeg er stor fan av hver enkelt av musikerne og det de har gjort tidligere, og har mesteparten av deres utgivelser i CD-hylla, så har jeg ikke klart å bli venn med noen av de to studioskivene. De har begge to vært ok, men har på ingen måte klart å leve opp til forventningene. Låtene har ikke skilt seg spesielt ut, og bare et par av de har klart å feste seg i hjernebarken min. Det har vært noe uforløst over Sons Of Apollo. Håpet var at de fra scenen skulle omsider klare å overbevise stort.

Og klarte de det? Tja, joda, til en viss grad. Men når man har sett f.eks Mike Portnoy i tre andre forskjellige band bare det siste året, så vet man hva man får. Det samme gjelder min egen store basshelt Billy Sheehan, mannen spiller så det spruter og enhver musiker står med hakeslipp og måper når han raser avgårde på bassgitarhalsen under soloen sin – en solo som var imponerende for de spesielt interesserte, men som for de aller fleste denne kvelden ble minst fem minutter for lang. Den som imponerte mest ble derimot mannen som ikke har spilt så mye i Norge, unntatt som innleid musiker i Hired Guns N’ Axl Roses, i Spektrum for rundt ti år siden. Ron Thal alias Bumblefoot har en gnistrende teknikk og spiller melodisk, samt at han korer dritbra. Likevel er det smått absurd at han har gått fra å være sologitarist i Guns N Roses til å være vokalist i progpoporkesteret Asia.

Resten av konserten ble egentlig nøyaktig som forventet, på godt og vondt. Mange av låtene deres er alt for like, og det går litt i ett – og det blir dermed et kjærkomment pusterom når de roer litt med med låter som «Desolate July» og «Alive». Og derfor spilte det ikke så stor rolle hvilke låter fra de to skivene som ble spilt. I tillegg til Sheehans bassolo fikk vi også en ekstensiv keyboardsolo fra Derek Sherinian som innledning til avsluttende «God Of The Sun», og da ble det febrilsk fikling på mobiltelefonene i salen.

Ekstranumrene ble derimot et stort glis – det ble introdusert med «Allright Drammen, you wanted the best, you got the best – the hardest band in the world – Nephews Of Apollo!» – hvorpå Jeff Scott Soto inntar slagverket, Billy Sheehan stiller seg ved keyboardene, Mike Portnoy overtar bassen mens Sherinian tar den dobbelhalsede gitaren og drar i gang Deep Purples «Perfect Strangers», som Bumblefoot leverer vokalt i beste Gillan-ånd. Her sto alle de snaut 500 i salen og gliste i fem minutter, selv om det musikalsk sett naturlig nok var det mest vaklevorne vi fikk servert denne kvelden – det er nok av band på fritidsklubber og kjellere i Norges land som låter atskillig tightere enn Nephews Of Apollo – men skitt au, det var gøy, og det var også meningen. Sons Of Apollo satte punktum med en av sine beste låter, «Coming Home», før de tok et felles bukk og tok kveld.

Litt skuffende publikumsoppmøte gjorde at det var ikke den enorme stemningen i salen – det var ikke engang åpent på galleriet, og med et slikt stjernelag på scenen burde man kunne forvente flere publikummere, men det var tross alt en guffen mandagskveld i Drammen, ikke en lørdag i Oslo. Sons Of Apollo kom og leverte nøyaktig det vi forventet, hverken mer eller mindre, og de færreste gikk skuffet hjem. (Arkivintervju med Sons of Apollo her!) 4,5/6

Tekst: Geir Amundsen
Foto: Anne-Marie Forker

, , ,