Ramblin’ Man Fair 2019

For fjerde gang på fem år er Norway Rock Magazine tilbake på det som har etablert seg som en av våre favorittfestivaler i Europa, Ramblin’ Man Fair i sørøst-England, en drøy times togtur øst for London. Favoritt ikke fordi de nødvendigvis har de største og beste artistene, tvert imot har årets og fjorårets attraksjoner vært heller skuffende, men arrangementsmessig er dette en av de mest velsmurte festivalene vi vet om. Beliggende i en stor park i byen Maidstone (som har ca 110000 innbyggere), med ypperlige fasiliteter, godt utvalg i mat og drikke, og lite kø verken i baren eller toalettene. Og ikke minst er det en særegen god stemning her hvor alle tilsynelatende tar hensyn til hverandre og er genuint interesserte i musikken. Over tre dager samles rundt 10000 rockere for å oppleve rundt 60 band på fire ulike scener med ulik profil, som f.eks progrock, bluesrock, classic rock og nye usignerte band. 

Tekst: Geir Amundsen
Foto og litt tekst: Anne-Marie Forker

Fredag 19.juli 2019

The Darkness (3,5/6) leverte et show med høy energi og like høy vokal, med typisk oppkjeftig innstilling fra frontmann Justin Hawkins. Han fleipet med publikum om at «Vi lagde vår første skive i 1992… og vi lager fortsatt skiver. Men dere der ute kjøper de ikke lenger«. Deres største hit «I Believe In a Thing Called Love» var forutsigbart nok høydepunktet i konserten, samt at Hawkins red rundt på skuldrene til en kar fra publikum ute i folkemengden, med gitar. Massivt fyrverkeri sørget for at de avsluttet åpningskvelden på Ramblin’ Man Fair med et smell. (Dessverre rakk vi ikke ankomme tidsnok til å få med oss band som The Wildhearts og FM tidligere denne kvelden!) (AMF)

Lørdag 20.juli 2019

Med tanke på at det kom til å bli en lang og varm dag etter gårdagens regnskyll, lot vi de første bandene sysle for seg selv, og valgte å fokusere på hovedscenen og progscenen. Det første vi fikk med oss, var 90-tallsheltene Ugly Kid Joe (2,5/6), som åpnet med sin gamle MTV-hit «Neighbor», stadig iført de vide shortsene sine. Dessverre blåste mye av lyden bort, og det som nådde publikum låt rett og slett søppel. Det hjalp litt når de roet ned med den gamle Finn Kalvik-schlageren «Cats In The Cradle», men dette var ikke Ugly Kid Joes dag – eller publikum. De fikk neppe mange nye venner selv om stemninga steg under avsluttende «Everything About You».

Det svenske progmetalbandet Pain of Salvation (5/6) gikk på scenen 20 minutter forsinket pga tekniske problemer (og derfor har vi ikke bilder av Jimmy Barnes som gikk på samtidig på en annen scene…), og åpnet med to låter fra sitt nyeste album «In the Passing Light Of Day»: «Full Throttle Tribe» og fansens favoritt «Reasons». Her var det mye for prog fansen å nyte: en bred vokal spennvidde, komplekse vokalharmonier, stadige veksler mellom tyngre og rolige partier, synkoperinger og polyrytmer. Frontmann og låtskriver Daniel Gildenlöw fleipte med publikum i teltet; ‘Som svensker er vi genetisk forpliktet til å alltid snakke sant. Vi er ikke verdens beste band, men vi suger litt mindre enn alle andre band!‘. Og greit, de er ikke verdens beste band, men de var i det minste et av de beste på Ramblin’ Man Fair. (AMF)

Forventningene var store da vi endelig skulle få se en av Australias råeste vokalister og mestselgende artister gjennom tidene, skotskfødte Jimmy Barnes (4/6) som slo gjennom som frontmann i Cold Chisel på 70-tallet, hvor han pådro seg et rykte som en villmann som drakk to flasker vodka per dag, gjerne på scenen – noe som antagelig var grunnen til at han ikke fikk jobben i AC/DC som akkurat hadde mistet Bon Scott til alkoholen i 1980. Jimmy Barnes anno 2019 er heldigvis en mye sunnere mann, med den ekstremt kraftige stemmen intakt selv om han nå er 63 og har en grå manke og bulldogtryne. Han har et ungt og kompetent seksmannsband i ryggen og leverer en settliste med fokus på solokarrieren og et par eldre klassikere fra Cold Chisel – et band som var enormt i Australia og så godt som ukjente i Europa utenom kultstatusfansen. Likevel var høydepunktet utvilsomt en glimrende versjon av hans egen 1985-hit og signaturlåt «Working Class Man», forøvrig skrevet av Journeys Jonathan Cain. (Tips til AOR-fansen: Sjekk ut hans glimrende 1988-skive «Freight Train Heart» hvor backingbandet hans i praksis er Journey.)

På hovedscenen var det nå tid for Londonbandet The Temperance Movement (5/6), som aldri helt har klart å klatre over John Dee-status i Norge, selv om alle som liker klassisk 70-tallsrock og band som Rival Sons burde definitivt ha stort utbytte av avholdsbevegelsens tre skiver og konserter. Frontmann Phil Campbell ser kanskje ut som en bleik og heroinisert uteligger, men det skyldes naturlig nok at han er en tidligere stoffmisbruker. Likevel er det en enorm stemme og utagerende showmann i den spinkle kroppen. Bandet har nok av gode låter å by på, ikke minst «Only Friend» som sto frem som høydepunktet denne timen. Likevel var det en annen som stjal showet, da bandets eminente bassist Nick Fyfes syvårige datter ruslet inn på scenen og ble stående ved siden av pappa og spille lufttrommer og digge inntil Campbell ga henne et par kastanjetter. Et magisk øyeblikk. The Temperance Movement har ikke akkurat oppfunnet kruttet på nytt, men det er et solid og fornøyelig band som flere burde få med seg ved anledning. 

I løpet av dagen fikk vi også med oss noen låter med Grand Slam (3,5/6) på Rising-scenen, en noe merkelig kombinasjon med tanke på at Grand Slam på ingen måte er et ungt og lovende band på vei opp. Tvert imot, det er bandet som Phil Lynott dannet etter at Thin Lizzy splittet i 1983, men som aldri kom seg så langt som å gi ut en skive før Lynott døde i 1986. Dagens Grand Slam ledes av gitarist Laurence Archer (ex-UFO), som skrev mange av låtene sammen med Lynott, og på scenen hadde han med seg bl.a FM-keyboardist Jem Davis og bassist David Boyce (ex-Quireboys, Airrace) som jeg mener å ha sett i en Sykes-utgave av Lizzy. Vokalist Mike Dyer ser ut som om han heller hører hjemme i et hip hop-band, men gjør en god jobb på Lynott-assosierte låter som «Military Man», «Dedication» og «Sisters of Mercy». Tiden vil vise om Grand Slam er Rising eller Flogging A Dead Horse. 

Polen største og beste progmetalband Riverside (4.5/6) har vært gjennom en tung periode etter dødsfallet til gitarist Piotr Grudziński. De er nå på full fart ut av mørket med sin nyeste skive «Wasteland». De lverte et atmosfærisk sett som åpnet med mektige «Acid Rain» hvor frontmann Mariusz Duda ledet an publikum i allsangen. (Full allsang på polsk prog der altså!) Et høydepunkt var «Second Life Syndrome» fra deres andre skive av samme navn. Livegitarist Maciej Meller ble godt mottatt av fansen tross de vanskelige forholdene rundt hans ankomst. Keyboardist Michał Łapaj var som alltid uttrykksfull på scenen og smilte og lo. Ved å vise respekt for Piotrs minne og arv, samtidig som de koste seg med å fremføre nytt materiale, viste Riverside publikum at de til de grader har mer å gi – mye mer. (AMF)

Anathema (4/6) fra Liverpool var hovedattraksjoner på Prog In The Park-scenen i år, og kom først i gang 45 minutter for sent. Men hardcorefansen var tålmodige og moret seg da låtskriver Daniel Cavanagh påsto at han overhodet ikke var stressa, noe han helt tydeligvis var.  Settlista inneholdt låter fra hele karrieren, inkludert den nyeste skiva, prisbelønte «The Optimist» fra 2017, og også eldre låter som ekstranummeret fra 1998’s «Alternative 4«, «Fragile Dreams». Vincent Cavanagh og Lee Douglas gjorde sterke og lidenskapelige vokalprestasjoner, men lyden var ikke bra. Problemet var nok at prog-scenen lå i et halvåpent telt, men det hjalp litt avhengig av hvor du sto. Dessverre så det ut til å være dårlig stemning mellom noen av bandmedlemmene, men det gikk heldigvis ikke ut over kvaliteten på musikken. (AMF)

Dagens største og mestselgende band sto bare nest øverst på plakaten – Cheap Trick  (3,5/6) fra Chicago er innlemmet i Rockens Hall Of Fame og har et låtarsenal av en annen verden siden debuten i 1977. Og 75% av orginalbesetningen er fortsatt på plass – ikke verst for et band med over 40 år på ræva. Vokalist Robin Zander i sin karakteristiske hvite uniformslue har fortsatt stemmen i behold, noe han beviser når de sparker i gang med sin faste åpningslåt «Hello There», og gitarist og låtskriver Rick Nielsen er stadig en av rockens snåleste og morsomste scenepersonligheter. Bassist Tom Petersen gjør egentlig ikke så mye ut av seg, og det er fullstendig ubegripelig at Cheap Trick kaster bort ti minutter av et times sett på å la han ha en intetsigende bassolo før han tar vokalen på en grusom cover av The Velvet Undergrounds «I’m Waiting For The Man» – spesielt når du har en av rockens mest respekterte sangere i bandet. For å si det negative først – Cheap Trick hadde forferdelig lyd i starten, det hørtes ut som om det sto tre band på scenen og spilte hver sin låt. Og Nielsen er jo en særs underholdende figur å se på, men gitarspillet hans var under enhver kritikk. Han var mer opptatt av å showe og å drefse ut neve etter neve med plekter til publikum. Men de siste tyve minuttene viste Cheap Trick endelig klasse – det var en sann fornøyelse med powerballaden «The Flame» og ultraklassikerne «I Want You To Want Me» og «Surrender» hvor allsangen fra publikum ljomet ut over sletta. Vi krysser fingrene for et Oslobesøk i løpet av kommende år, de har så vidt vi vet aldri noensinne spilt i Norge. På tide nå – før det er for sent. 

Lørdagskvelden ble avsluttet på storscenen etter at de tre andre scenene hadde gitt seg – og bra var det, for progteltet lå i år så nært hovedscenen at lyden fra den ene scenen fløt over på den andre, og overdøvde hverandre når ett band hadde et roligere parti. Black Stone Cherry (5/6) fra Kentucky, USA, er av en eller annen grunn Storbritannia hvor de spiller arenaer foran tusener av fans – en kontrast til Norge hvor de sliter med å fylle klubber som John Dee og Vulkan. Men BSC-trøyene dominerte i publikum, og jubelbrølet runget da de uvanlig nok åpnet showet med «Rain Wizard» fra debuten – det var tydelig at de i kveld, på sin andre gang som hovedattraksjon, ønsket å gi publikum noe annet enn vanlig. Vokalist og gitarist Chris Robertson var forøvrig ikledd akkurat samme grå skjorte og røde baseballcap som da de spilte Ramblin Man sist gang i 2017.  Som vanlig imponerte rytmegitarist Ben Wells med sin utrettelige energi, mannen løper mange kilometer i løpet av en konsert, banger uten stopp og leverer et show av dimensjoner – han er bandets egentlige frontfigur. John Fred Young er en av bransjens mest animerte trommiser, en menneskelig Animal fra Muppet Show, gøy og se på, og vi tilgir ham derfor lett at det forårsaker en del spillefeil underveis. Og de hadde publikum i sin hule hånd i halvannen time, med ljomende allsang på låter som «Me And Mary Jane», «Blame It On The Boom Boom» og «White Trash Millionaire» før avsluttende «Peace Is Free». Solid levert av både band og publikum og en finfin avslutning på Dag 2 av festivalen. 

Søndag 21.juli 2019

New York-rockerne Living Colour (5/6) lyste opp hovedscenen tildlig på søndags ettermiddag. De har alltid strebet etter å rive ned barrierer med musikken sin, som er en blanding av funk, punk (gitarist Vernon Reid Hadde på seg en Ramones tshirt), heavy metal, jazz, hip hop og alternative rock. Og Reid’s gitarspil var blendende. Hvis du liker hvordan Tom Morello spiller, så bare må du sjekke ut Vernon Reid, som forøvrig ble kåret til #66 på Rolling Stone Magazine’s 2004 liste over 100 Greatest Guitarists of All Time. Låtene fra deres eklektiske og banebrytende debut «Vivid» var naturlig nok høydepunktene, deriblant den Grammy-vinnende «Cult Of Personality». Frontmann Corey «Son of Danny» Glover’s stemme har ikke mistet noe av trøkket, og de er stadig et høyenergisk sceneband tre årtier etter at de ble dannet i 1984. Glover hoppet ned til publikum i front og sto blant dem med armene i kors og så på resten av bandet, før han gikk up like a sex machine og skreik litt i James Browns ånd, til publikums store glede. Men det var da snålt at de ikke spilte selveste «Love Rears It Ugly Head», var det ikke? (AMF)

I dag var det ingen progscene, i stedet hadde vi fått en bluesscene, og første artist vi fikk med oss her var på ingen måte noen Mississippi delta-bluesmann, men Richie Kotzen (5,5/6), også kjent fra The Winery Dogs sammen med Mike Portnoy og Billy Sheehan, og med en 90-tallsfortid i Poison og Mr. Big. Men han har alltid hatt en aktiv solokarriere gående, med et drøyt dusin studioskiver på CVen. Og er du fan av The Winery Dogs, så er det nærmest utenkelig at du ikke liker Kotzens solomateriale. Det er samme låtskriver, samme gitarist og samme vokalist. Og hvilken fantastisk vokalist han er!! Det er gitarist han er kjent som, men han har en stemme som minner sterkt om Chris Cornell, og når de høye tonene lekende lett. (Jeg har tenkt mye på dette, men kommer ikke på en eneste annen artist som er i verdensklasse både som vokalist og som gitarist. Ingen.) Bandet han har med seg er heller ingen klossmajorer, de står ikke tilbake for Portnoy/Sheehan i Kotzens andre powertrio. Og til tross for at de færreste i publikum har noe inngående kjennskap til Kotzens solomateriale, så blir det fort meget god stemning på plenen foran scenen. Det er noe med å høre fantastiske musikere kose seg med å fremføre solide låter, det kan ha sin sjarme selv om man ikke kjenner musikken, så lenge det ikke er for utilgjengelig. Men Kotzens låter har fengende refrenger og harmonier, og bandet fikk rungende applaus både underveis og da de gikk av scenen etter en time. Et soleklart høydepunkt for hele helgen selv om han verken spilte noe The Winery Dogs, Poison eller Mr.Big. 

På hovedscenen var det nå tid for Chris Robinson (2/6) og hans Brotherhood. De fleste av oss assosierer Robinson med The Black Crowes, men ethvert håp om å få høre låter som «Jealous Again» eller «Remedy» ble kjapt og nådeløst knust, for Robinsons plan om å bli Jerry Garcia og fronte The Grateful Dead er nå nærmest komplett. Det er lange psykedeliske bluesjams, men riktignok mer fokusert enn den spaca tretimerskonserten vi fikk på Rockefeller i fjor. Likevel traff ikke dette søndagspublikumet  i Maidstone, det var nærmest helt tyst mellom låtene, og med unntak av noen få som røyka herbalsigaretter og dansa rundt i sin egen tåkeheim, så lot de fleste til å kjede seg, et inntrykk som ble bekreftet av alle vi snakket med i løpet av resten av kvelden. Sorry Chris, du er en trivelig kar med en CV det står enorm respekt av, men fansen savner 90-talls-Chris mer enn 70-talls Jerry. Dette falt fullstendig på steingrunn, noe som lett kunne vært unngått med å inkludere en eneste Crowes-hit i starten av settet for å glede publikum, i stedet for å hardnakket kun kjøre egne nye låter som de færreste hadde hørt. 

Airbourne (4/6)  gjorde som bandnavnet antydet, og tok av med en gang.  I det bandet åpnet med «Ready to Rock» fra deres 2013-skive «Black Dog Barking», ankom frontmann Joel O’Keefe scenen med et sprang fra trommepodiet, og han sto ikke stille den neste timen før de avsluttet med tittelsporet fra deres 2007-skive «Runnin’ Wild». Et par låter senere pælmet han både et par øl, gitaren og seg selv ut i publikum, og knuste en ølboks mot pannebrasken så ølspruten sto alle veier. Det var full fest på scenen, og publikum slukte det rått.  (AMF)

Tilbake på bluesscenen var det nå klart for en av de råeste kvinnelige vokalistene på jord, Beth Hart (4,5/6) og hennes band. Hun har skiftet stil de siste årene og har blitt mye mer blues og soul enn hun var i første halvdel av sin karriere, da hun vekket oppmerksomheten til en viss Slash som var på utkikk etter ny vokalist. Dagens settlist var derimot hovedsakelig hentet fra de 3-4 siste skivene, den eldste var «Sister Heroine» fra 2010, en følelsesladd hyllest til Harts søster som døde grunnet narkotika – noe Beth Hart selv lett kunne gjort da hun var på kjøret rundt århundreskiftet før hun fikk fotfeste igjen. Det hadde vært fint å få enkelte eldre låter også, som f.eks. «L.A. Song», «Leave The Light On» eller tungblueslåta «Am I The One», men greit nok. Hun har fått ny bassist og trommis siden sist jeg så henne, og det var en klar oppgradering – bandet hennes har aldri vært helt i verdensklasse, og det er heller ikke gitarist Jon Nichols, som har spilt med henne i over 15 år. Kudos for deres felles lojalitet til hverandre, men det hadde vært stas å se Beth i tospann med en ekte gitarhelt fra øverste hylle, a la Joe Bonamassa som hun har lagd tre skiver sammen med. Som alltid er fokus på Beth Harts konserter på hennes stemme og unike fremføring. Få, om noen, har denne kombinasjonen av rå kraft med en fremtredende vibrato og en røst som bobler over av sjel og følelser. Og hun er som alltid et sjarmtroll på scenen som virker oppriktig rørt over at så mange har valgt å komme for å se på akkurat henne denne kvelden. Særdeles god stemning og særdeles god lyd gjorde dette til en meget fin opplevelse. 

Festivalhelga skulle rundes av med et av planetens fire største AOR-band gjennom tidene, britisk-amerikanske Foreigner (5/6) etter at programmet var avsluttet på de tre andre scenene. Og det låt kuler og krutt i det de kjørte i gang med åpningslåta «Double Vision» fra 1978-skiva med samme navn. Men så begynte man å lure; er det egentlig Foreigner vi står og ser på? For hvor var egentlig bandets låtskriver, gitarist og eneste gjenværende orginalmedlem Mick Jones? Ikke et vondt ord om innsatsen til de seks musikerne på scenen, men ikke en av de var påtenkt en rolle i Foreigner under innspillingen av de fem første skivene, som samtlige låter denne kvelden var hentet fra. Og et band som kun spiller låter som andre musikere har skrevet og spilt inn er vel per definisjon et tributeband? Når det er sagt, må vi skryte vilt og uhemmet av vokalist Kelly Hansen, som synger sykt bra – så bra at det ville svekket bandet betydelig å få Lou Gramm tilbake – og han er en ypperlig frontfigur som ser ut som akademikerversjonen av Steven Tyler. Også rytmeseksjonen ved ex-Dokken-bassist Jeff Pilson og ex-Whitesnake-trommis Chris Frazier fortjener multiple skulderklapp, Pilson også for eminent koring. Omsider, etter en gullkantet åpning videre bestående av perleraden «Head Games», «Cold As Ice», «Waiting For A Girl Like You» og «Dirty White Boy» ble bandet introdusert, og bandets eneste engelskmann Mick Jones entret scenen til jubel fra det engelske publikummet – hittil hadde det kun vært amerikanere på scenen. Han ser tynn og skrøpelig ut i disse dager, 72 år gammel, men kan fortsatt spille gitar, noe han viste ved å riffe i gang «Feels Like The First Time» fra debuten. De fulgte opp med nok en klassiker, «Urgent», hvor rytmegitarist Thom Gimbel (bandets lengst tjenestegjørende medlem, siden 1992) fikk sjansen til å briljere på saxofon under et utvidet soloparti. Og her dabbet det litt av, for nå skulle også keyboardist Michael Bluestein ha solo, og da måtte jo også Frazier få sine tilmålte minutter. Men hva gjør man ikke for å la sjefen få en pust i bakken etter å ha vært på scenen i to låter? De kom tilbake for en allsangversjon av enda en monsterhit, «Juke Box Hero», og nå var store deler av publikum i ekstase. Bandet gikk av scenen etter en time, før de returnerte for to ekstranummer – en av tidenes powerballader «I Want To Know What Love Is» ble dratt ut i ti minutter med allsang og klemming og kyssing i publikum, før det ble satt et endelig punktum med rockeren «Hot Blooded», og Mick Jones tok et dypt bukk sammen med sine seks amerikanske kolleger. Ryktene sier at han etter sommerens turnering kommer til å gi seg med konserter, men at resten av bandet har fått hans velsignelse til å fortsette – selv om altså ingen av dem var med i bandet på verken 70- eller 80-tallet. 

Så joda, nok en gang var en helg i Maidstone riktig trivelig, og vi ser ikke bort i fra en retur hit neste år, om det blir festival neste år – publikumsantallet ser ut til å ha dalt kraftig de siste årene, så da håper vi på at et par riktige godbiter på oversikten over neste års artister kan holde Ramblin Man Fair flytende flere år fremover. 

, , , , , , , , , , , , , , , ,