Nekromantheon – Tungrodd kvalitet

“Rise, Vulcan, Spectre” ga Nekromantheon en spellemannspris, og trioen lot seg overraske av suksessen.  Det å skrive en verdig oppfølger satt langt inne, og det tok ni år å ferdigstille «Visions Of Trismegistos».

Tekst: Ronny Østli
Foto:
Annika Mortensen, Rachel/The Road Crew

Vi snakker med bassist og vokalist Sindre Solem idet mange, ikke nødvendigvis anbefalt, har inntatt påskefjellet. I hovedstaden betyr dette vanligvis Inferno.

– Jeg savner det virkelig nå. I fjor føltes det som et behagelig avbrekk og man tenkte man snart var tilbake i konsertlokalet. Men sånn gikk det jo ikke. Vanligvis har jeg jo jobbet mye i påsken, så det har sjelden blitt full festival, men enten har jeg spilt eller fått meg enkelte konserter.
– Ni år mellom plateslipp er jo rimelig lenge.
– Grunnen til det lange oppholdet er sammensatt. «Rise, Vulcan, Spectre» gikk jo på mange måter bedre enn forventet da den kom, og det resulterte i mange tilbud, noe vi kanskje ikke var helt klare for på den tiden. For meg og Arild gikk fokuset kjapt over på Obliteration som ga ut skive ikke lenge etter. Og det ble jo en del live der, mens Kickan ble med i Deathhammer og Flight, og var opptatt med sitt. Fokuset endret seg litt og da det var dags for å tenke ny skive med Nekromantheon gikk ikke dette like lett som før. Vi hadde utviklet skyhøye krav og vaner innen thrash metal, så denne plata var veldig tungrodd. Vi har spilt en del live, og når vi har jobbet mot disse konsertene har vi ikke vært flinke til å skrive musikk. Vi har kanskje hatt litt feil dynamikk. Vi har jo hatt mange øvinger med livegitaristen Olav de gangene vi egentlig burde skrevet, så det har jo også gjort at ting har gått litt tregere. Kravene til hva som er god thrash metal er som sagt høye, det skal så lite til før det blir kjedelig. Så for oss må alt sitte. Det må være fete riff, det må være ondt, lyden må være bra og det må være kjapt. Også må det være på et visst teknisk nivå. Det skal også være intenst samtidig som det flyter og rocker. Det må heller ikke bli for overprodusert og gjennomtenkt, det må føles spontant og levende. Jeg synes det er få thrashband i dag som klarer det. Vi har helt sikkert overanalysert det vi har drevet med og kastet mye musikk underveis. Så det har tatt sin tid. Og når ting ikke klaffer, blir jo stemningen deretter. Det går litt i bølger hva som er fett. Og det å spille i band skal jo være fett, men når man blir fortapt i sine krav blir man litt gal. Og da igjen veldig deilig når det løsner, selv om det denne gangen var verre enn tidligere.

Nekromantheon startet i 2005 og var i hvert fall i begynnelsen å anse som et sideprosjekt til Sindre og Arild fra Obliteration.

– Har det at bandets andre plate ble såpass godt mottatt vært en av årsakene til at kravene er blitt så høye?
– Kanskje. Selvfølgelig er jo smak og krav noe man utvikler, men da vi startet var det veldig mye dårlige band. Fokuset var teknisk death metal med overprodusert lyd, og det var veldig mye feil i metalscenen rundt oss følte vi. Vi følte vi ville gå i opposisjon til det og hylle 1986 og spisse det litt. Like fullt føler jeg vi leverte det på en troverdig måte som låt som oss. Vi vil ikke være å anse som noe tributeband og det må ikke låte som en kopi, det er veldig viktig. Det kan ha sin sjarm det, men for meg er det verdiløst å drive worshipping. Vi har hatt tendenser til dette da vi var yngre, men da for å vise folk at det er dette som er metal, ikke latex-vest og trigga basstrommer. Da man var ung, entusiastisk og kompromissløs og levde og åndet for dette, gikk det nok litt fort i svingene i skriveprosessen. Vi har vært ganske harde og kompromissløse hele veien med hva vi synes er fett, men med tiden har det blitt vanskeligere og naile det vi vil formidle. Jeg synes musikken har tatt en mørkere vending. På første skiva var det et par låter som helte i retningen partythrash, selv om jeg ikke liker det ordet, men jeg tror folk skjønner hva jeg mener. Sånt er luket vekk nå.

– Tittelkuttet og «Scorched Death» har vært med live i fem år. Hvor mye materiale har blitt skrotet på veien?
– Litt vanskelig spørsmål. Det er kanskje to låter som hadde tekst og tittel som ble forsøkt testet ut, men det er mest riff og partier. Hadde vi satt sammen det kastede materialet vi husker hadde det kanskje kunne bli en god EP. Vi har brukt mye tid på overganger og små dumme detaljer hvor alt endte med å bli kastet. Vi har kanskje lært en del om oss selv når det kommer til skriveprosess også. Tidligere har vi gjort veldig mye sammen på øving, og det har ikke fungert like bra nå. I hvert fall ikke når det kommer til å jobbe med detaljer. Dette var spesielt vanskelig i tiden det sto stille. Dette løsnet først for et par år siden, like før innspilling.

– Gitararbeidet til Arild i nevnes spesielt i anmeldelsen. Hva mener du er den største progresjonen deres?
– Det går nok mer på litt utspekulert oppbygging og arrangering, selv om jeg føler vi har vært flinke der tidligere også. Det med gitarspillingen og melodilinjer, og skape dynamikk mener jeg er en viktig utvikling. Jeg vet ikke helt hva jeg er mest fornøyd med, men gitararbeidet er nok kanskje det kuleste.
– Som i «Dead Temples» hvor det er tre gitarsoloer i hver sin sjanger. Det skaper en veldig god dynamikk.
– Ikke sant. Arild har jo spilt heavy og speed metal med Black Viper et par år nå, og jeg vet han hørte veldig mye på sånn type musikk. Kollektivt har vi alle hørt mer på proto death metal, prog og black metal, så noen soloer er jo mer i stil med tidlig Morbid Angel. Dette er jo et område vi er godt kjent med Obliteration, men sammen med mer melodiøse soloer blir dette en fin miks.

«Visions Of Trismegistos» høres for meg ut som et konsept.
– Nei, det er det ikke. Det er en låt som heter det og som vi følte fungerte. Det er flere tekster som har opphav i gnostisisme og hermetisk mystisisme, men det er ikke et konsept album, det er bare det universet vi har hentet mye inspirasjon fra.
– Tidligere har Nekromantheon spilt inn musikk i KickArse studios, denne gangen har innspillingen foregått i Chaka Khan studios, men fortsatt med Arild og Kickan som teknikere.
– KickArse er et studio først og fremst i hearts and minds. Det er deres utstyr som først sto i kjelleren til foreldrene til Kickan, og deretter i vårt gamle øvingslokale. Det har aldri vært et ordentlig studio. Det er mer et navn de brukte på skiver de har arbeidet med. Chaka Khan er et studiokollektiv på Alexander Kjellands Plass som er driftet av Ole Øvstedal, barsjef på Revolver. Nå har vi ikke lenger vårt gamle lokale, og der vi øver nå er ikke utstyret satt opp, det er blitt mer fragmentert. Arild bruker noe av det hjemme og vi har ikke hatt mulighet til å ta det opp selv. Chaka Khan har masse kult gammelt analogt utstyr. Rør-preamper, fete mikrofoner og ikke minst et godt rom, så da spilte vi inn der. Soloer og vokal er tatt opp andre steder, men også det av Arild i samarbeid med oss. Ole bidro med litt oppmikking av gitarer.

– Olav Knutsen ble nevnt i første svar. Han har bidratt live som ekstra gitarist i ti år. Hva er grunnen til at han ikke er medlem av bandet?
– Nekromantheon har alltid vært meg, Arild og Kickan, og det har vært litt dynamikken at Olav har vært litt til og fra. Det har vært et par år han mer eller mindre har vært medlem, for så å trekke seg litt ut. Jeg skal ikke skylde på Olav, for dette er fullt og helt vår skyld, men det har kanskje bidratt til at ting har tatt litt tid. Jeg har egentlig ikke noe godt svar, for Olav har alltid vært velkommen. Det begynte bare med at han ble med live, men han er jo en veldig god venn og da blir det jo noe mer. Akkurat nå har vi faktisk med en annen gitarist for fremtidige spillejobber, da Olav har trukket seg ut igjen. Han ble nylig far og vil fokusere på et nytt prosjekt med Apollyon, som han har spilt med tidligere i Lamented Souls. At Olav kommer tilbake senere er vi derimot rimelig sikre på.
– Fremtidige spillejobber ja, jeg antar det ikke foreligger så altfor mange konkrete planer?
– Nei. Men vi har spilt inn en slags releasekonsert. Planen er å slippe et par låter i forkant og legge ut hele konserten litt etter plateslipp. Det er det eneste som er tenkt. Jeg har jo hatt noen konserter med Obliteration som er blitt avlyst, og spesielt en tapte vi ti tusen grunnet krøll med flybilletter. Det er ikke så interessant å gjenta. Vi har booket et par ting her i Norge, så det går an å ta litt mer som det kommer. Vi har lyst til å spille, men orker ikke legge mye energi i noe som kanskje blir stoppet av en nederlandmutasjon eller kanskje en Spaniamutasjon av viruset. Hehe, vi har kødda mye med at vi savner å være på Gardermoen klokka halv seks om morgenen, med langt mer bagasje enn vi har betalt for, for å rekke en konsert et sted. Det er noe eget når du begynner å savne det verste med å spille i band, hehe.

Mange har sikkert møtt på «Utelivsbaronen» Sindre bak baren på Kniven, frem til han i fjor begynte på vinbaren Nektar. I tillegg til å være musiker i disse tider er det jo interessant å vite om du sover godt om natta.
– Nei, ikke veldig. Men man ser jo nå, selv om støtteordninger ikke har klaffet helt, så har det stabilisert seg litt. Men vi er jo lei, og håper vi kan begynne igjen ganske snart. Dette har jo spist opp likvideten til både bedriften og meg personlig, så det er ikke noe gøy. Jeg håper jo det åpner opp for både fritidsreiser og bandreiser når vaksineringen virkelig kommer i gang. Med unntak av to besteforeldre har ikke jeg noen i min nærmeste krets som er i risikogruppa, men to av de jeg spiller med i Obliteration har det. Jeg merker jo stor forskjell i holdningene hvis jeg lirer av meg noe teit som at nå er jeg møkklei hele pandemien og snart driter i hele greia, nå vil jeg spille og ta en pils. Da får jeg noe litt annet fra de, for de vet at ved å ta en risiko så kan det få fatale følger. Men jeg er virkelig skrekkelig lei. Spesielt når man jobber i utelivsbransjen og vært underlagt så mye restriksjoner og regler som endrer seg fra uke til uke. Så må man stenge, så skal man ha på munnbind, det har virkelig vært mye en må innrette seg etter. Man omstiller seg og følger alt til punkt og prikke, så går alt i dass. Det tærer virkelig på dugnadsånden. Jeg savner konseptet å gå på bar. Det å henge i baren å si hei til noen du ikke har sett før, utveksle to ord før du går og setter deg med gjengen igjen. Dette har jo ikke eksistert på et år, og det savner jeg.
– Jeg antar årets påske blir hjemme hos foreldre med kost og losji på deres regning?
– Ja, det gjør faktisk det. Det blir påskeferie hos foreldrene til kona.

Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2021