Neal Morse og hans store eksperiment

Den tidligere frontmannen i Spock’s Beard er utvilsomt en av rockens mest produktive karer, med flere utgivelser pr år både som soloartist, med Transatlantic eller Flying Colors, eller med sitt nye Neal Morse Band som besøkte Oslo i sommer. Vi satte oss ved et bord i en tom sal på Rockefeller og tok en prat med den blide og pratsomme herren. 

Tekst: Geir Amundsen
Foto: Anne-Marie Forker

– Ah, du bruker Voice Memo på iPhone til intervjuer? Jeg er helt avhengig av den funksjonen – jeg spiller inn alt av ideer til nye låter på Voice Memo med en gang jeg kommer på noe. Utrolig praktisk å ha noe sånt på telefonen som man uansett alltid har i lomma – jeg pleide å drasse med meg en liten kassettspiller for å kunne spille inn ideer fortløpende!
– Veldig kjekt, ja! Dette er første gang du er i Norge på femten år, så vidt jeg vet?
– Offisielt ja, jeg var her i 2000 med Spock’s Beard. Men jeg gjorde en kirkekonsert i Trondheim rundt 2007, hvis jeg husker riktig.
– Jaha? Men det var i privat regi, ikke med billettsalg?
– Nei, kun akustisk med bare meg. Så ja, dette er første gang på femten år at jeg er i Norge med fullt band for å gjøre en rockekonsert. Den gang var vi i Oslo to ganger, både som support for Dream Theater, og på egenhånd.
– Stemmer, dere spilte nede på John Dee med Spocks på høsten, og to kvelder her i denne salen, på scenen bak deg, med Dream Theater i mars.
– Åh, var det her? Byene og lokalene går litt i ett for meg fra den tida, men vanligvis kjenner jeg meg igjen når jeg kommer tilbake til et sted jeg har spilt før.
– Var det på den turneen at du og (Dream Theater-trommis) Mike Portnoy ble så gode venner at dere har vært musikalske partnere i det meste siden?
– Vi møttes før den tid, allerede året før lagde vi den første Transatlantic-skiva sammen. Vi hadde innledet et vennskap tidligere, men det har blitt tettere og sterkere ettersom årene har gått.
– Og nå har dere minst tre band sammen?
– Haha, ja, sykt, ikke sant?
– Nå er dere her med The Neal Morse Band. Hva er egentlig forskjellen på dette og soloartisten Neal Morse, som har akkurat de samme fire musikerne i ryggen?
– Hovedsakelig at den nye skiva («The Grand Experiment») ble skrevet av oss alle fem. Tidligere skrev jeg så og si alle låtene, kanskje jeg samarbeidet med noen på en låt her og der – jeg og Randy (George, bass) skrev «Thoughts Pt 5» fra «Momentum»-skiva, for eksempel. Ellers bidro bare Mike og Randy med arrangementer i studio, ikke med komponeringen. Så dette ble helt annerledes, for jeg kom ikke med noen låtideer da vi gikk i studio – men de andre fire hadde låtskisser og ideer som vi brukte som et utgangspunkt. Alle fem jobbet med disse utkastene sammen i et rom, så det var veldig spennende og nytt for meg.

– Så det var det store eksperimentet som tittelen henviser til – å gå i studio for å spille inn en skive uten å ha låtene klare?
– Nettopp! Å ikke vite hvordan dette skulle slå ut. Og det var ganske mye penger involvert! Å fly inn alle sammen, og leie en lydtekniker i ti dager, og hotellrom for alle sammen. Det utgjør et betydelig beløp etterhvert, tro meg! Og jeg visste jo ikke om dette ville funke, eller om jeg bare kastet penger ut vinduet og måtte begynne på nytt etterpå!
– Det kunne blitt et idiotisk eksperiment, i verste fall!
– Haha, javisst! Men slik er det alltid med en kreativ prosess, man vet aldri hvordan sluttresultatet blir, og det er jo dette som gjør det morsomt og interessant!
– Så det er derfor dette er kalt The Neal Morse Band, du er ikke soloartist denne gang?
– Nei, dette har vært et samarbeidsprosjekt hele veien, så derfor ville det blitt feil å kun fronte det med mitt navn som en soloskive. For det er det ikke denne gangen.
– Så hvordan var prosessen? Jammet dere bare i studio til dere snublet over noe som hørtes bra ut?
– Tidvis, ja! Ofte hadde vi et utgangspunkt i et riff eller en melodi fra demoene som Bill (Hubauer, keyboards) eller Eric (Gillette, gitar) kom med, og jobbet sammen videre med de. «Alive Again» er i praksis et amalgam av en haug med ulike ideer vi satte sammen. Den var ca femten minutter lang da jeg våknet en morgen og fant ut at den måtte bli litt mer spennende i begynnelsen. Den gikk opprinnelig fra den grandiose åpningen til verset, vi hadde ikke det tøffe mellompartiet der. Vi fant ut at vi måtte gå opp før vi flater ut i det første verset. Det skal være litt topper og bølgedaler i musikken!
– Følte du noengang at du mistet kontrollen på prosjektet, at de andre tok styringen? Var det heftige disputter og kompromissering?
– Ja, tidvis føltes det sånn! Men slik er det alltid når man skal samarbeide med andre. Man må gi slipp, man må gjøre plass, og man må våge å stole på de andre. Jeg måtte vise tillitt! Men en av hovedpoengene i livet og med å oppnå suksess er å omgi seg med flinke folk og høre på hva de har å si.
– Og du har jobbet tett med Mike og Randy i mange år nå. Hva med de andre to, Eric og Bill? Når kom de inn i bildet?
– De har spilt med meg i tre-fire år nå. Og jo mer vi jobber sammen, jo mer pris setter jeg på dem, både som mennesker og som musikere. Og jeg tror det var Guds vilje at denne skiva skulle gi dem en plattform for deres kreativitet og talent. Jeg måtte dele dette med dem, ikke bare få all oppmerksomhet selv.
– Så sluttresultatet ble totalt annerledes enn hva det ville vært om du hadde hatt styringa og gjort dette som nok en soloskive?
– Ja, fullstendig! Og de holder meg ærlig. Jeg hører nesten aldri på mine egne eldre skiver, så endel gamle låter har nærmest gått i glemmeboka. Og av og til kan jeg komme opp med en låt-idè som jeg selv synes er knallbra, men som er litt for lik noe jeg har gjort tidligere. Da er spesielt Mike god å ha, han har flere ganger slått i bordet og sagt ‘Hey mann, gult kort! Det der er altfor likt xxx fra «Testimony»!‘ Og jeg er veldig glad for at han tør å si ifra, for man vil jo ikke gjenta seg selv!             
– Nei, det er jo veldig fort gjort å ubevisst plagiere seg selv!
– Absolutt! Så det er kjekt å ha Mike som Quality Control Manager!
– Dere har også spilt inn en live DVD nylig?
– Ja, stemmer, den ble innspilt på Boerderij i Zoetermeer i Nederland i mars i år, men den blir ikke utgitt før i 2016.
– Men det kommer en annen live DVD nå i august i år?
– Ah! Riktig! Det er fra Morsefest, innspilt i fjor, med to hele konserter, fem timers spilletid og masse bonusmateriale. Da spilte vi hele «Testimony»-skiva og ekstranumre første kvelden, og hele «One» neste kveld. Det spesielle med denne utgivelsen er at den er innspilt i min nye hjemby Nashville, med kor og strykere og blåserekke. Det er første gang noensinne at vi har gjort «One» i sin helhet. Og vi hadde blant annet min bror Alan fra Spocks Beard som gjestegitarist.
– Hvorfor valgte du å gjøre akkurat «Testimony» og «One» av alle dine soloutgivelser?
– Jeg var ute og gikk tur med min kone, og nevnte for henne at pastoren min hadde bedt meg gjøre en konsert i kirken hans, og jeg var litt skeptisk, for jeg var usikker på om han visste hvor mye jobb dette egentlig medførte. Og hun sa at jeg isåfall burde gjøre det til en såpass spesiell begivenhet at folk ville bry seg om det og komme langveis fra for å overvære dette. Som å spille en skive i sin helhet. Hun mente at jeg isåfall burde gjøre «Testimony» siden det var min første skikkelige soloskive, mens jeg tenkte «One» siden jeg aldri hadde spilt den før – noe Mike lenge hadde mast på meg om. Han ville at vi skulle gjøre en full turne med fokus på «One». Så det ble veldig spesielt! Fordelen med å gjøre det i min egen hjemby er at man trenger ikke ta med seg et crew på 20 mann på en lang reise, med alle utgiftene og logistikkutfordringene det medfører. Jeg kunne bruke lokale musikere som gjerne stilte opp gratis som en vennetjeneste.

– Du nevnte at du gjorde en låt med din bror Alan. Hvor ofte samarbeider dere?
– Ganske sporadisk, egentlig.
– Jeg har inntrykk av at Spocks-gutta er stadig gjester på dine prosjekter, men du er sjelden gjest på deres skiver eller konserter?
– Joda, det har jeg gjort flere ganger! Nylig på ProgCruise spilte vi sammen.
– Og på High Voltage-festivalen i London for fire år siden.
– Hmmmmnei…?
– Åh joda. Ta ikke den! Jeg var der og bevitnet det! «The Light» og «June».
– Stemmer! Du har helt rett! Det var en utrolig fin dag! Du var der altså? Likte du det?
– Hmmm joda. Jeg var i elendig humør den helga, det var da massakren på Utøya her i Norge skjedde, 77 ungdommer ble drept, det var ikke lett å hygge seg på festival i England samtidig.
– Ah, stemmer, jeg husker det godt, det var helt forferdelig å se det på nyhetene, jeg kan ikke forestille meg hvor fælt det må ha vært for dere som bor her.

– Hvordan var dine forventninger til mottagelsen av «The Grand Experiment» kontra soloskivene dine?
– Jeg ante ikke hva jeg skulle forvente, det var det som gjorde det så spennende! Som å sette utfor en skiløype som du aldri har kjørt før, og du aner ikke hvilket terreng som ligger foran deg. Og det er jo morsomt, så lenge du ikke faller og brekker noe. Jeg visste at alle de fire andre var dyktige, så jeg var egentlig ikke bekymret. Og jeg ville ha med vokalen deres også på denne skiva.
– Hvem av dere er det som synger på «Alive Again»?
– Det er Eric som synger refrenget. Og Bill synger ‘The Man Inside’-partiet. Så vi deler på hovedvokalen, og det er noe jeg gjerne gjør mer av i fremtiden, det er utrolig gøy! Mange av mine favorittband da jeg vokste opp delte vokalen, som Townsend og Daltrey i The Who, og alle i The Beatles sang. Jeg likte det, det er noe jeg savner i mange av dagens band.
– Endrer dere mye på setlista underveis på denne turneen?
– Til en viss grad. Det kommer an på hvor mye tid vi har disponibel. Men vi prøver å variere litt, selv om vi alltid åpner med «The Call» og slutter med «Alive Again».

– Har dere noen konkrete planer om å gjøre noe mer med Transatlantic eller Flying Colors?
– Det kommer en live-utgivelse med Flying Colors i november, fra Europaturneen vi gjorde i fjor. Jeg har sett noen av opptakene og det lover knallbra! Transatlantic ligger fortsatt på is, jeg vet ikke når vi eventuelt gjør noe mer.
– Jeg bare elsker fjorårets Flying Colors-skive, Årets Skive for min del! Hvordan jobbet dere med låtskrivingen kontra Neal Morse Band eller solo?
– Alle band har sin egen oppskrift på hvordan de gjør ting, de har sine egne ingredienser, egne personligheter. Men bortsett fra det vet jeg ikke om det er så veldig ulikt! Man samles, presenterer ideer for hverandre, spiller riff for hverandre som man enten liker eller forkaster eller endrer på. Mike kan prøve litt forskjellige takter og rytmer på låta, som plutselig endrer følelsen totalt… Vi tester ut ulike melodilinjer og skriver tekster. Man slenger ut alt av ideer og ser hva som funker og hva som ikke funker. Det er alltid en morsom prosess, og jeg føler meg velsignet som får lov til å jobbe med så latterlig talentfulle musikere.
– Du hadde ikke med deg noen ferdige låter til Flying Colors heller?
– Jo, jeg hadde et par som i store trekk var ferdig, men de andre kom selvsagt med sine innspill på arrangementene og spillemessig.
– Var det noen av de lange låtene? «Open Up Your Eyes» lukter jo Neal Morse lang vei!
– Nei, de to lange låtene mener jeg at vi jobbet sammen med! Nå må jeg tenke meg om… Jeg hadde med refrenget på «The Fury Of My Love», og der brukte vi verset som Casey (McPhearson) hadde skrevet for en annen låt, så satte vi de to sammen. Jeg husker at jeg kom på det refrenget da jeg gikk opp den lange trappen i Montmartre i Paris.
– Trappen opp mot Sacre Ceur?
– Riktig! Hele det refrenget bare ramlet inn i hodet mitt der og da, fiks ferdig! Og så var jeg veldig involvert i en låt til… hva heter den nå…den eneste vi ikke spilte på turneen.
– «Lost Without You»?
– Det var det! Den var hovedsakelig min. Men jeg synes egentlig at det er mer givende og morsomt å jobbe sammen med de andre får vi jobber med Flying Colors.
– Ja, denne kombinasjonen av musikere virker som den perfekte miks! Jeg gleder meg allerede til den tredje skiva.
– Takk skal du ha, uten entusiasmen fra folk som deg som virkelig bryr seg om musikken, ville det ikke vært noen vits i at vi gjorde alt dette!  

Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2015

, ,