Michael Schenker’s Temple Of Rock @ Union Scene, Drammen

Lørdag 6. februar 2016

Meg bekjent var dette Michael Schenk­ers første konsert på norsk jord siden McAuley Schenker Group var forband for Def Leppard i Skedsmohallen i 1988. Å si at Drammen hadde gått mann av huse for å få med seg den ­tyske gitarhelten vil være å ta hardt i, men rundt 3-400 hadde møtt opp denne lørdagskvelden. Det er et solid band Schenker har samlet rundt seg – selv om hverken bassist Francis ­Buchholz eller trommis ­Herman ‘Ze German’ Rarebell er mer enn adekvate på sine respektive instrumenter, så har de en felles CV med Scorpions. Skotten Doogie White har sunget med Rainbow og Yngwie Malmsteen, mens den uvur­derlige altmuligmannen og Dimebag­-kloningen Wayne Findlay (gitar, keyboards og kor) fra USA er den musikeren som har jobbet lengst med Schenker, noensinne. Og herrene så ut til å ha det særdeles hyggelig på scenen, på det som var den aller siste konserten på turneen. Spesielt Schenker og Buchholz ­utviste konstante glis.

Det må sies å være et modig valg å åpne showet med det de fleste ville ­tippet skulle være ekstranummeret, UFO-klassikeren “Doctor Doctor”, men det slo an stemninga i salen. (Lyden var ikke ­optimal, men det låt atskillig bedre enn under det stakkars svenske forbandet Coldspell – under deres halvtimes oppvarmingssett var det nesten uutholdelig å være i salen, og vi avstår derfor fra å felle dom.) Schenker var derimot ikke kommet for å utelukkende hvile på gamle laurbær, han har også et nytt album å promotere, og fra “Spirit On A Mission” fikk vi fem låter, ispedt det fansen var der for å høre. UFO-­fansen fikk “Lights Out”, “Natural Thing”, “Too Hot To Handle” og den sed­vanlige timinutters versjonen av “Rock ­Bottom” hvor far sjøl fikk servere en lengre solo. Kun to spor fra MSG-­tida, ved “Victim Of Illusion” og ekstra­nummeret “Attack Of The Mad Axe­man” var i underkant, for der er det mye gull å ta av. At de spiller både tittel­låta og “Coast To Coast” fra Scorpions “Love­drive” er helt ok, og en viktig del av Schenker-­historien. At de derimot velger å inkludere “Rock You Like A Hurricane” og “Blackout” er litt merkelig, siden Schenker ikke spiller på dem, og det er hans bror som har skrevet musikken. Men fansen var knallfornøyde med dette, og Buchholz og Rarebell strålte – dette var jo deres gyldne øyeblikk i musikkhistorien, og 66-årige Rarebell, en mann som ikke akkurat har slitt ut mange par tromme­stikker de siste ti år, fikk sjansen til å ta mikrofonen og kauke ‘Here I am!’ ­under allsangpartiet.

Doogie White hadde klaget på en forkjølelse og sår hals den siste uka, men klarte seg greit, selv om han slet merkbart på de høyere tonene. Man kan alltid plukke på setlista når man har en katalog som Schenkers å ta av, men det ble en trivelig aften i ­Drammen, og mange som ikke har hørt noe av Schenkers nyere materiale, fikk også en hyggelig overraskelse.

4/6 | Geir Amundsen

Foto: Geir Amundsen