Marillion – Et lyspunkt i timen før mørkets frembrudd

Etter 43 år som band, er Marillion fortsatt like aktive, selv om det kanskje ikke er like tett mellom utgivelsene som før. Forrige skive, «Fuck Everyone And Run» kom i 2016, men i mars 2022 var kvintetten klar med sin neste utgivelse, kalt «An Hour Before It´s Dark». Vi tok en prat med den alltid så imøtekommende Steve Rothery, og her er hva han hadde å si om det som skjer i Marillions sfære.

Tekst: Jan Egil Øverkil
Foto: The Almighty Forker

– De fleste intervjuene jeg har gjort i det siste, har startet med å prate om covid, og nå kunne vi like gjerne begynt med å prate om krig. Hva sier du til at vi driter i det, og heller prater om noe hyggelig?
– Det syns jeg høres ut som en god idé.
– Vi kan jo begynne med å gratulere med et jubileum; album nummer 20 er ute.
– Tusen takk for det. Det føles egentlig ganske fantastisk at vi som band fortsatt kan komme opp med noe som oppleves som relevant og spennende etter alle disse årene. Det er mitt 43. år i Marillion i år, noe som oppleves som en livstid. Flere livstider, faktisk. Det er fantastisk å få være en del av dette, og spesielt på det nivået vi faktisk opererer på.
– Det er en stund siden forrige album, men dere produserer fortsatt nye ting.
Vi turnerte jo en del med «F.E.A.R.»-albumet, så det gikk jo med en del tid der, pluss at vi gjorde «With Friends From The Orchestra»-albumet og turnerte med det en stund, pluss at vi gjennomførte noen Marillion-weekends, før vi hadde en pandemi som strakte seg over et par år, og her er vi nå. Jeg tipper at det nye albumet tok opp mot et halvår lengre enn normalt å produsere på grunn av pandemien. Vi fikk jo ikke møttes like ofte som vi er vant med, så noen ganger jobbet jeg hjemmefra; noen ganger jobbet vi alle hjemmefra, men alt tatt i betraktning, så syns jeg vi endte opp med et ganske bra resultat.
– Absolutt! Tidsmessig klokker den inn på småpene 54 minutter, så det er en anselig mengde arbeid som er lagt til grunn også, og med et aldri så lite epos i form av sistelåta «Care».
– Helt klart, og jeg syns faktisk slutten på «Care» er noe av det beste vi har gjort til nå. Det gotiske koret på den og «The Crow And The Nightingale» bringer oss til et nytt nivå, spesielt med tanke på Steves (Hogarth) tekst på «Care», blir det et sterkt øyeblikk på plata.
– Det er jo nesten en prestasjon å få med seg et kor på en innspilling i den tida vi nå har vært gjennom. Hvordan ble den idéen unnfanget?
– Vi spilte inn deler av plata i Peter Gabriels Real World studio, og har en video derfra som følger med spesialutgaven av plata, og fotografen vår, Mike Hunter, hadde jobbet med dette koret på en annen innspilling, og anbefalte at vi sjekket de ut, hvilket vi da gjorde. I prinsippet jobbet de også hjemmefra, én og én, på soverommet, i stua, eller hvor de nå ønsker å jobbe fra. De filma også sine opptak, før alt ble sendt tilbake til Mike, så han kunne sette sammen hele pakka. Vi hadde faktisk ikke hørt korarrangementet før vi gikk i gang med miksinga, og for min del, så var det hakeslipp da jeg hørte den nye dimensjonen av låten da jeg hørte den for første gang.

– Tittelen «An Hour Before It´s Dark» kan jo oppleves som mørk i seg selv, men Steve (Hogarth) uttalte at plata i seg selv er overraskende optimistisk. Det er en diskrepans der, hva tenker du om det?
– Det er helt klart en diskrepans der, men man må ha i mente at enkelte av H´s tekster kan oppleves som uendelige; vi får bare ta del i en liten bit av historien han egentlig forteller. I tillegg var det som sagt perioder der vi ikke møttes så ofte, mens vi enda måtte være forsiktige med tanke på smittefare, så når vi først møttes, følte i hvert fall jeg en slags overveldende følelse av kreativitet, og den ene idéen overlappet den neste, og at plata har så mange episoder av den følelsen, er bortimot unikt. Jeg følte meg utrolig inspirert og full av lykke de gangene vi endelig fikk muligheten til å spille sammen som band igjen. Det er noe helt særegent som foregår når vi spiller sammen alle fem. For min egen del føler jeg at elementene jeg finner fram i slike settinger, er at jeg løfter følelsen i låten til et nytt nivå, og sånn tror jeg alle har hatt det. Kreativiteten har gått på høygir når vi endelig har fått møttes igjen. Det er magisk, rett og slett.
– Dere har jo vært gjennom denne prosessen så mange ganger nå. Opplevdes den som annerledes nå når dere ikke kunne møtes når det passet dere?
– Vi var jo skjønt enige om at vi måtte lage et fantastisk album, spesielt med tanke på at «F.E.A.R.» fikk så mange fantastiske anmeldelser, og når vi nå er i 60-årene, vet vi at vi ikke har så fryktelig mange album igjen å lage, så vi lagde oss noen kriterier for hvor bra en låt faktisk måtte være for i det hele tatt å bli vurdert for å være med på plata. ‘Er denne låten god nok til å ha kommet med på «F.E.A.R.»?’  Kjemien mellom oss er fortsatt helt fantastisk, så vi endte opp med mer musikk enn vi faktisk hadde behov for, og forhåpentligvis er de idéene såpass gode at de kan ende opp på det neste albumet. Vi jammet fram noen idéer, og på de siste albumene har vi vært enige om at det er enklere å jobbe med ting som alle fem elsker, og i hvert fall for min egen del, så er jeg ikke spesielt begeistret over å jobbe med idéer som jeg ikke digger. Det ender opp med at jeg føler meg som en session-musiker i mitt eget band, og det er en følelse jeg hater. På «Sounds That Can’t be Made» (2012) bestemte vi oss for å kun fortsette med låtidéer som alle fem liker, og på grunn av den detaljen tror jeg de siste albumene har blitt såpass mye sterkere enn det vi har gitt ut tidligere, for når alle drar i samme retning, er det enklere å ende opp med noe som er sammenhengende og fullendt.
– Som du sa, så er deler av plata spilt inn i Peter Gabriels studio, og tidvis, kanskje spesielt på starten av «Care», får jeg en slags Gabrielsk vibe. Ble dere påvirket av miljøet dere jobbet i?
– Egentlig ikke, men rommet i Real World er virkelig fantastisk, og spesielt trommelyden er påvirket av det miljøet. I tillegg sitter vi alle i samme rom og spiller inn der, og akustikken i det rommet er virkelig nydelig. Normalt sett sitter man i en egen bås når man spiller inn sammen, noe vi ikke gjorde i Real World studio, men det fungerer i det rommet. I tillegg har jo studioet alle de riktige lekene for folk som oss, masse vintage greier som passer oss utmerket. På toppen av det hele er studioet plassert nydelig ved en innsjø, der svaner svømmer forbi; det er virkelig et fantastisk sted.
– Det er jo et legendarisk studio, og jeg satt nesten med følelsen av at det låt litt Tony Levin av bassen til Pete (Trewavas). Det faktum at jeg visste at dere spilte inn der kan nok ha påvirket ørene mine til en viss grad, hehe.
– Hehe, ja kanskje det. Jeg tror nesten det var et litt mer Bootsy Collins-sound Pete var ute etter. Litt funky, på en måte. Det er morsomt å leke seg med lydbilder når man er i innspillingsprosessen, det er mye som forandrer seg i den perioden. Det er fordelen med å spille progrock; man kan slenge inn elementer av nær sagt hva som helst om man syns det passer. ‘Passer dette inn?’ Hva enn du mener passer inn, er det som passer inn, spør du meg.
– Det er kanskje grunnen til at dere har sittet i førersetet i så mange år.  Alltid endret lydbildet, alltid sett framover. Du nevnte tekstene til Steve; hva kan du si om prosessen han går gjennom når han skriver?
– Han starter med å finne et konsept for teksten, og lager noen retningslinjer for hva han er ute etter, og mens vi lager musikken og melodilinjene tar form, begynner han å jobbe mer med tekstene, og det hersker vel liten tvil om at han faktisk har noe å melde. En låt som «Reprogram The Gene», for eksempel, endret fullstendig karakter ut fra hva vi opprinnelig jammet fram, så sluttproduktet kan være totalt forskjellig fra hva vi planla i utgangspunktet. Han har kanskje endret måten han skriver på til tider, som for eksempel starten av «Care», der han gjentar seg selv flere ganger. Favorittlåten mi på plata er «The Crow And The Nightingale», der jeg syns han har gjort en fabelaktig jobb.
– Som vi var innom tidligere, så har Hogarth uttalt at plata er overraskende optimistisk. Hva genererte endringen fra de mørkere tekstene til det Marillion vi hører i dag?
– Vi har ikke for vane å sette oss ned og tenke ‘Hva slags album skal vi skrive i dag?’, det er mer sånn at vi setter oss ned med instrumentene og laptop’ene med noen tekstidéer, og bare spiller. Noen ganger løsner det umiddelbart, mens noen ganger blir tanker og idéer lagt til side og hentet fram igjen ved et senere tidspunkt, men vi har aldri en slagplan før vi begynner å skrive, det er ikke sånn at vi bestemmer oss for å skrive et lettere album. Det som er nytt denne gangen, er at det er mye mer gitar på plata; vi ville at den skulle bli tyngre enn vi har vært på en stund. En Marillion-plate er organisk; den lever sitt eget liv på en måte.

– Dere har jo lenge vært kjent for å samhandle nært med fansen, med Marillon Weekends, ved å lage «Behind the scenes» ekstramateriale, på sosiale medier, og ved å inkorporere dem på plata ved navn om de forhåndsbestiller. Denne gangen gikk dere enda lengre, og signerte 12.000 (!!) CD-er til de som forhåndsbestilte.
– Haha, ja ikke snakk! Herregud! Jeg kom fra en masterclass i Alicante, landet på Gatwick i pøsende regnvær, og kjørte i seks timer for å komme meg til Burnley, et sted man normalt sett kanskje ikke ønsker å dra, og tilbringe de neste tre dagene med å gå fram og tilbake langs et bord, ti timer per dag, og signere rundt 12.500 plater. Vi må virkelig elske fansen vår, det er vel det jeg kan si, haha.
– Det er nok mye derfor fansen elsker dere også, for dere inviterer de inn i deres sfære, så og si. 12.500 eksemplarer, det tilsvarer over 4000 hver dag det, ingen enkel oppgave.
– Nei, det var hardt arbeid, faktisk. Jeg ville ikke gjort det igjen, for å si det sånn. Ikke på et par år, i hvert fall. Men vi har et nært forhold til våre fans, og det er fordi vi har fantastiske fans. Jeg har pratet med andre artister om akkurat dette, med Steven Wilson for eksempel, og han ville ikke ha ønsket å henge med fansen sin sånn som vi gjør, på Marillion-weekend for eksempel, der vi henger i baren med fansen etter konsertene. Vi signerer ting, tar selfies, og tar en drink med vennene våre. For de fleste artister fremstår dette som deres verste mareritt, for de ønsker å ha en viss avstand til sine fans, mens vi er så oppsatte på at vi ikke hadde eksistert uten fansen, og det faktum at vi gjør det vi gjør, gir oss et sterkere bånd til fansen. Jeg tror folk er overrasket over at vi er så «normale» som vi faktisk er, og mye av grunnen til at vi fremdeles holder sammen, er at vi er såpass velbalanserte som vi faktisk er. Vi er alle eksentriske på vårt eget vis, og det er noe vi er innforstått med.
– Marillion Weekend er et fenomen dere har vært kjent for å avholde årlig, og i år vil det bli totalt fem forskjellige av dem. Da blir det nye runder i baren sammen med fans, og konserter nærmest til alle døgnets tider.
– Det stemmer, pluss at det mest sannsynlig blir tre eller fire til neste år, men i mellomtida blir det en turné, der vi tilbringer timevis i turnébussen, noe jeg hater. Vi skal på en turné i Storbritannia i september, og kjører mellom de forskjellige stedene, og timene i buss opplever jeg som svært klaustrofobiske, så får vi se hvor mye buss det blir i Europa i november; det blir nok en del der også. Det er en del av grunnen til at jeg liker Marillion Weekend så godt; vi tilbringer 4-5 dager på ett sted, mens på turné blir det mange timer på bussen mens man forsøker å sove med masse adrenalin susende rundt i systemet, med mindre man drikker industrielt store mengder alkohol. Kanskje får man to-tre timer søvn før man våkner fordi bussen rister, er for varm eller for kald, så der har du mitt helvete på jord, men like fullt har jeg holdt på med det i over førti år.
– Ikke akkurat noe man blir vant til.
– Nei, det kan du si. Det er som å sove på en pakkehylle eller i en tørketrommel. Som om ikke det er vanskelig å ikke sove i sin egen seng, for ofte skal det ikke mer til enn at puta er for hard i hotellsenga, så synker søvnkvaliteten, selv om det er mye bedre enn en ristende buss.
– Og dette påvirker vel spillinga også?
– Det gjør nok det, i hvert fall på sikt. Det går bra den første uka eller så, men så begynner man å bli tappet for krefter, for batteriene blir aldri ladet skikkelig. Man har riktignok en fridag innimellom, men ofte er ikke det nok til å holde energinivået oppe, men vi vet jo at vi ikke skal drive med dette resten av livet. Vi begynner å trekke på årene. Heldigvis har vi flere Weekends på gang, så foreløpig er det turnéen i september som kommer til å koste litt.

– Hvordan ser turnéplanene ut framover?
– Vi har som sagt Storbritannia i september, før vi drar ut i Europa i november. Frankrike, Tyskland og Nederland som det ser ut akkurat nå.
– Ingen konserter planlagt i Skandinavia?
– Nei, dessverre, men vi har en Marillion Weekend i Stockholm i mai i år, det er jo bare en svipptur for dere, haha! Det er synd, for jeg trives veldig godt i Skandinavia, atmosfæren er alltid veldig fin. De siste to årene har jeg naturlig nok ikke hatt anledning til å komme på egen hånd med mitt eget band heller, noe jeg liker veldig godt. Jeg skal gjøre noen jobber med det bandet nå i vår, det blir veldig fint, så om det ikke blir noen Marillion-konserter der, regner jeg med å komme med Steve Rothery Band på et eller annet tidspunkt.
– Det høres bra ut, og apropos Steve Rothery Band; dere har ei live-skive ute nå.
– Det stemmer, det er to konserter i London som ble filmet og tatt opp, så den er ute på CD og Blu-Ray, så jeg blir nok å ta med noen eksemplarer på veien, så folk kan få kjøpt de.

– Dette har vært veldig trivelig, Steve. Fint å se deg igjen. Gratulerer med skive nummer 20, og som det ser ut på anmeldelsene, så er det fine dager i Marillion-leiren.
– Takk det samme, og ja; anmeldelsene ser veldig fine ut, faktisk noen av de beste vi har fått, så nå gleder vi oss til å få spilt de nye låtene live for våre fantastiske fans.

Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2022