Madrugada – Vesterålens stolthet

Fjorten år har gått siden sist Madrugada ga ut et nytt album, og bandet ble oppløst høsten 2008 etter at gitarist Robert Buraas ble funnet død året før. Men etter en gjenforeningsturné i anledning 20-årsjubileet til debuten «Industrial Silence» fant de ny energi, og vi fikk samlet vokalist Sivert Høyem, bassist Frode Jacobsen og trommis Jon Lauvland Pettersen for en passiar om deres sjette album, «Chimes At Midnight».

Tekst: Geir Amundsen
Foto: Anne-Marie Forker

– La oss starte med å gå tilbake til sommeren 2007, da gitarist Robert Burås ble funnet død i sin leilighet i Oslo. Hvilke tanker gikk gjennom hodene deres etter at det første sjokket hadde lagt seg?
Sivert Høyem: – På det tidspunktet var det kun meg og Frode som var igjen av originalmedlemmer i bandet, og vi hadde fortsatt den nye plata å holde oss fast i. Vi hadde nylig hatt en session i New York, så det å få gjort plata ferdig var noe å holde på med, noe som ga veldig mening for oss i den tida. Det var på ingen måte planlagt at vi skulle turnere etter plateslipp heller, konsertene i 2008 kom heller litt mer fortløpende.
– Skiva «Madrugada» ble utgitt i januar 2008, og Madrugada begynte en Europaturné i mai med Cato Salsa og Alex Kloster-Jensen på gitar.
Sivert:
– Stemmer. Og det var ikke engang avgjort da skiva ble sluppet. Vi gjorde én konsert på slippfesten for skiva (på Gamle Logen i Oslo), og etter det følte vi at det kanskje kunne vært artig å turnere litt likevel.
– Det var aldri aktuelt å fortsette med Cato og Alex?
Sivert:
– Nei, det var det egentlig ikke.
– Hvordan føltes det da å gå av scenen i Oslo Spektrum i november 2008, etter en toukers avskjedsturné i Norge?
Sivert:
– Det må noen andre svare på. Jeg husker nesten ikke at det skjedde engang.
– Jon, du takket jo for deg i Madrugada i 2002, før «Grit»-skiva. Angret du noen gang på det?
Jon Lauvland Pettersen: – Nei, det føltes egentlig veldig naturlig for meg å slutte da jeg gjorde det. Det hadde vært mye intern uro i bandet, og det var ikke lenger så gøy å være en del av bandet, spesielt etter «The Nightly Disease»-innspillingen, det var da tankene om å gi seg manifesterte seg. Jeg var med på turnéen i etterkant, og så føltes det som et naturlig tidspunkt å si takk og farvel.
– Hva har du syslet med siden da?
Jon:
– Jeg studerte på Blindern en stund før jeg flyttet tilbake til Vesterålen og har jobbet innen kultur siden, bl.a. ledet Kulturhuset i Stokmarknes i ti år. Underveis har tanken om å gjøre noe mer med Madrugada modnet. Folk har blitt eldre og roet seg. Så det var vel i 2018 at jeg tok kontakt med Sivert og loddet stemningen for å gjøre noen konserter i anledning 20-årsjubileet til «Industrial Silence».
– Så du har ikke spilt i noe annet band eller stått på en scene mellom 2002 og 2019?
Jon:
– Nei, egentlig ikke. Trommesettet mitt lå stort sett nedpakket på Stokmarknes i denne perioden.
– Frode, hva har du syslet med siden Madrugada la inn årene i 2008?

Frode Jacobsen: – Litt av hvert. Jeg tok en bachelor i ledelse, og jeg representerte og solgte kunsten til Leonard Cohen i Skandinavia og hadde utstillinger. Og jeg har jobbet på Kulturhuset i Oslo, gjort en del produksjonsarbeid, og en del innen spillutvikling.

– Sivert, du har jo etablert deg som soloartist det siste tiåret, og er f.eks. en av få norske artister som har fylt Oslo Spektrum på egen hånd. Hva var din motivasjon for å gå tilbake og bli en del av et band igjen?
Sivert:
– Selv om bandet ble mer populært lengre ut i karrieren, så følte vel vi alle at det var noe unikt med Madrugada i begynnelsen med den originale bandbesetningen. Så da Jon tok kontakt og spurte meg, tenkte jeg at det kanskje var på tide å gjøre dette.
– Og du hadde jo dette Paradise-prosjektet ditt i 2017, så du er tydeligvis ikke fremmed for å være i et band.
Sivert:
– Nei, overhodet ikke. Jeg har alltid vært en band-fyr, det er der jeg kommer i fra, og jeg startet jo med å spille i band med disse to. Det er egentlig bare ganske nylig at jeg har følt meg komfortabel med å være soloartist. Jeg har hele tiden søkt mot noen å samarbeide med. Og det har jeg gjort som soloartist også. Hadde jeg ikke begynt i Madrugada, så hadde jeg sikkert aldri vært musiker pr i dag.
– Du har jo også noe overraskende fått en del kred i metalmiljøet de siste årene, etter samarbeid med både Satyricon og Nergal fra Behemoth. Er du en metal-mann innerst inne?
Sivert:
– Nei, ikke egentlig. Jeg likte Iron Maiden da jeg var tenåring, men jeg er ikke fan av Metallica og Slayer og sånne ting. Jeg liker balladene til Metallica best, haha! Men det har vel å gjøre med samarbeidet mitt med Satyricon. Og det har alltid vært en liten kontingent av metallfans som har hatt Madrugada som sitt chillout-band. Det har alltid vært noen få metallfans som har dukket opp på konsertene våre nedover i Europa, det er kanskje flere i dag. Jeg oppfatter veldig mange av de jeg har snakket med fra black metal-miljøet som musikalsk åpne, med en ekstrem genuin musikkinteresse. Og black metal har jo ekstremt mye stemning i musikken, det er det som mest kjennetegner den musikken for min del. Og Madrugada dreier seg også i stor grad om stemninger, uten at det ellers er så veldig mye overlapping – men det er det eneste jeg kan komme på av fellesnevnere.

– Hva hadde turnéen i 2019 med «Industrial Silence»-jubileet å si for avgjørelsen om å lage en ny skive?
Sivert:
– Det var utvilsomt den opplevelsen vi hadde på veien i 2019 som førte til at vi bestemte oss for det. Publikum hadde jo blitt dobbelt så stort som det var da vi ga oss i 2008, og det kan ikke stikkes under en stol at det er inspirerende. Det har kommet til mange nye og yngre fans, og vi kunne turnere på steder som vi ikke har spilt tidligere.
Jon: – Det hadde vel heller aldri blitt aktuelt om ikke vi tre hadde truffet en nerve både sosialt og musikalsk oss imellom, samt med Cato og Christer (Knutsen, gitar & keyboards) som var med oss på den turnéen – det var et band som fungerte veldig bra på scenen. Det var god stemning internt, og det avstedkom selvtillit på scenen. Vi fikk god respons fra et stort publikum, så hele pakken gjorde at vi ble et veldig samspilt og proft band. Da ønsker man jo bare at turnéen skal fortsette, og det naturlige neste skrittet var jo å se på om vi kanskje ikke hadde en ny skive i oss.
– Det slo meg da jeg så dere på Sentrum Scene i desember 2019 at publikum var veldig oppmerksomme og tilstedeværende. Og det er ikke vanlig midt i julebordsesongen, da er det oftest mye skravling og kakling i publikum mens et band spiller i bakgrunnen.
Jon:
– Ja, sant det. Vi merket fort da vi kom tilbake at dette betydde veldig mye for mange folk. Det var tidvis en følelse av høytidsstund. Man kunne høre en knappenål falle i et fullsatt lokale på mange av konsertene. Jeg skal ikke være så pretensiøs å si at det var noe nær religiøst over det, men at det var høytidsstemt, absolutt. Det var en stor opplevelse å se det fokuset som publikum ga bandet. Utrolig gøy å oppleve et så fokusert og takknemlig publikum.

– Musikalsk sett synes jeg det er en tydelig rød tråd fra «Industrial Silence» og til den nye «Chimes At Midnight» (anmeldt her!). Det henger kanskje sammen med at dere spilte samtlige låter fra debuten hundre ganger på konserter (eller 62 ganger, for å være eksakt) før dere begynte å lage nye låter?
Sivert:
– Jeg tror det er helt uunngåelig at ikke den skiva henger litt ekstra i, i soundet i hvert fall, så det er nok en riktig observasjon.
Jon: – Så har vi jo også det sosiale aspektet. Vi tre og Robert hang jo sammen som erteris hele tiden på 90-tallet. Og så fikk vi anledning til å tilbringe tid sammen i turnébussen 24/7, og det føltes litt som å gå i en tidskapsel. Det hvilte litt på den turnéen og det hvilte litt på de formative årene til bandet, i starten da vi het Abbeys Adoption og tiden da vi byttet navn til Madrugada. De harde årene da vi nesten kun fikk lov til å spille hos Michael på Joe’s Garage (klassisk rockepub i Storgata i Oslo). Det var litt som å gjenoppleve den perioden, og da blir det til at det hviler mye på den tidlige historien til bandet.
– Var det noe bevisst forsøk på å holde seg innenfor det etablerte Madrugada-lydbildet for å opprettholde fansens forventninger til hvordan Madrugada skal høres ut?
Sivert:
– Nei, overhodet ikke, jeg vil nesten heller si at vi på enkelte låter tøyde strikken ganske langt i prosessen med å lage låter. Men det hører du egentlig ikke på plata, for det er ganske mye som ikke har endt opp der. Jeg føler egentlig at vi bevegde oss utenfor komfortsonen flere ganger, men vi var veldig på bølgelengde da vi var ferdig med den turnéen. Det gikk veldig av seg selv, og vi trengte ikke akkurat bevisst å prøve og høres ut som oss selv.
Jon: – Jeg tror ikke vi hadde en eneste diskusjon om stil og retning, det falt på plass på en helt naturlig måte. Med utgangspunkt i de låtskissene som forelå, så var ikke det nødvendig.
– Hvordan fungerte det å for første gang lage nye Madrugada-låter uten Robert? Ble det en annen type låtskrivingsprosess?
Jon: – Det er klart det var merkbart at Robert ikke var der denne gangen, ett av hodene på det firehodede trollet manglet.. Han var veldig engasjert, det var nok flere heftige diskusjoner om låtene da enn nå. Han åndet og levde musikk døgnet rundt, og var en veldig pådriver for å nå et sted, både musikalsk og sosialt. Og ikke minst var han en sykt talentfull gitarist.
Sivert: – Vi lagde ganske mange av låtene på samme måte, med at en av oss kommer med en idé eller et riff som setter i gang en arbeidsprosess på øvingslokalet, og så blir kanskje teksten skrevet ferdig på et senere tidspunkt. Åtte av de tolv låtene på skiva ble skrevet på den måten, som egentlig er slik vi alltid har gjort det. En av låtene, «Imagination», var noe jeg hadde liggende, og to av låtene stammer fra Paradise-prosjektet som jeg hadde i 2017.
– Hvilke da?
Sivert: – «Call My Name» og «Ecstasy» – på førstnevnte hører du faktisk Rob McVey, gitaristen fra Paradise, som kom over til Los Angeles for å spille på den. Det er også han som spiller piano på «Ecstasy». Det var det siste vi gjorde i LA, han overtalte oss faktisk til å spille inn «Ecstasy». Men som sagt, stort sett føler jeg at låtskrivinga har foregått på den samme gode gamle band-måten vår. Til og med «Imagination» synes jeg bærer så mye preg av at vi har jobbet med den at det er en ekte Madrugada-låt, selv om det er jeg som har skrevet den.
Jon: – Men vi har nok vært mer effektive denne gang. Vi bor ikke på samme sted lenger, og har ikke stått på øvingslokalet hver eneste dag og finpusset på alle små detaljer. Vi er ikke lenger et band som tilbringer all tid på øvingslokalet, det har mer vært en geriljaprosess. Det har gått mye fortere fra låtidéen har blitt unnfanget og til vi gikk i studio. Og vi kom jo dessuten veltrimmet ut av den siste turnéen, og målet var at det skulle gå raskere nå, vi skulle gå inn og gjøre ting live i studio. Prosessen nå har vært mye mer intuitivt enn på f.eks. «Industrial Silence», hvor vi brukte nesten ett år på å skrive og spille inn skiva.
– Det må jo ha vært en opplevelse å få spille inn skiva i et såpass legendarisk studio som Sunset Sound i Los Angeles? Her har klassiske album med Led Zeppelin, Fleetwood Mac, The Doors, Van Halen og Rolling Stones blitt innspilt.
Frode:
– Ja, det var et skikkelig kick å få lov til å jobbe i et slik berømt rock’n’roll-studio, som har eksistert siden 1958, som ga ekstra inspirasjon til å være der. De har også mye studioutstyr som de har utviklet selv, de har eget klangrom, og de har tatt vare på alt det gamle originale utstyret sitt. Siden vi hadde valgt strategien med å spille inn skiva live, ville vi gjøre det i et veldig fett studio, og derfor valgte vi Sunset Sound. Og det du hører på skiva, er lyden av oss fem som står i samme rom, Studio 1, og spiller sammen. Det er en ganske luftig klang selv om det ikke er noe stort rom – det er en tidligere garasje som er gjort om til studio, uten at det er gjort så ekstremt mye med det, akustisk sett.
– Og når du sier ‘dere fem’, så inkluderer du da Cato og Christer som gjorde turnéen med dere?
Sivert:
– Cato og Christer, ja, vi følte det var viktig å fange det livebandet som vi hadde blitt i løpet av det året, og basere plata på det. Det hadde vært bortkastet å ikke ta dem med.
Frode: – Vi var fortsatt samspilte etter det halvannet året vi hadde tilbragt sammen. Det hadde vært lett å få høye skuldre hvis vi hadde begynt å tenke at ‘Ok, nå skal vi altså lage første skive på 14 år’ og følt på forventningspresset rundt det. Vi valgte å heller bare kjøre full rock’n’roll attitude på dette. Vi har lært hverandre å kjenne, og vi merker fort om det er en som står i øvingslokalet og rynker på nesen. Da er det ikke noen vits i å pushe mer i den retningen, og vi alle har måtte droppe egne favoritter av den grunn. Kill your darlings. Det tror jeg er litt av oppskriften på suksessen for vårt band. Og det var kanskje det som førte til mange problemer rundt de siste skivene våre – at folk var veldig sprikende i hvor de ville, og tok ikke alltid like mye hensyn og tvang igjennom sine idéer uten at de andre nødvendigvis var med på det. Og tar man det problemet med seg på veien, så blir det gjerne ti ganger større. Da får man snøballeffekten. Men det klarte vi å unngå denne gangen. Så det føler jeg var det viktigste produksjonsgrepet på denne skiva, fokuset var å fange nerven til bandet som spiller sammen i rommet, og ikke så mye fokus på å spille inn hvert enkelt instrument på optimal måte eller skru seg frem til maksimal basslyd på de enkelte låtene.

– Dere ankom Los Angeles i slutten av februar 2020 – hvor langt var dere kommet før coviden rammet i midten av mars?
Sivert:
– Cirka halvveis. Vi var nesten ferdig i Sunset, det var et par dager vi ikke fikk gjort.
Jon: – Vi hadde heldigvis blitt ferdig med trommene og det som var viktig å få innspilt i hovedrommet i Sunset. Hell i uhell var vel at vi hadde rammeverket til skiva med oss i sekken da vi dro hjem.
Sivert: – Men den opprinnelige planen var å dra hjem en ukes tid, og så komme tilbake til LA for å sluttstille skiva i studioet hjemme til produsenten vår, Kevin Ratterman, i Silver Lake. Men det skjedde jo aldri.
Frode: – Planen var å få gjort skiva ferdig ganske kjapt etterpå, og deretter skulle vi ut og turnere. Plutselig satt man der med massevis av tid til å jobbe med en skive som egentlig var blitt innspilt ganske spontant med livefokus. Utfordringen da ble dermed å ikke falle for fristelsen til å drive og finpusse og polere for mye på det vi hadde gjort. Der måtte vi ta noen runder. Vi hadde lagt på masse ting, men endte opp med å ta bort og ta bort, for å forholde oss til det opprinnelige.
– Så skiva har faktisk vært ferdig i snart to år pr nå?
Sivert:
– Ja, den kunne lett ha vært utgitt på vårparten 2020. Egentlig. Men da hadde den hørtes litt annerledes ut. Vi oppdaget at produsenten vår kanskje hadde en annen visjon for denne skiva enn det vi hadde, da vi begynte å gjøre pålegg hver for oss. Han plusset kanskje på tre nye ting for hver ting vi la på.
– Hva er det Kevin Ratterman har gjort tidligere?
Sivert:
– Han har gjort My Morning Jacket, blant annet.
Jon: – Og Ray LaMontagne og The Flaming Lips.
Sivert: – Og en dame ved navn Emma Ruth Rundle. Litt halvgotisk amerikansk indie-rock, meget bra! Ikke misforstå, Kevin er dritflink, men det var utfordrende å jobbe med en fyr som vi kun så på en skjerm fra den andre siden av verden!
Frode: – Dette er den første Madrugada-skiva hvor vi ikke selv har sittet ved miksebordet når den har blitt mikset. Og når man er der selv, er det så mye enklere å skru opp eller ned på toppen eller diskanten på en basstromme eller gitar. Og da går beskjedene ganske fort frem og tilbake. Denne gangen ble vi sittende og skrive mail i stedet. Da gikk det veldig sakte, og man mistet mye av spontaniteten i forhold til mikseprosessen, når man ikke hører ting samtidig fra de samme høyttalerne.

– Er det mange av de nye låtene som står på settlista til kommende konserter?
Jon:
– Det er vanskelig å utelate disse låtene fra settlista. Vi har jo blitt glade i dem, og de er laget for å spilles live. Vi kan jo ikke spille alle, da blir det litt for mye nytt, men det blir nok en syv-åtte nye låter.
Sivert: – Vi har lyst til å spille alle, i hvert fall gi alle en sjanse i løpet av turnéen, men vi kommer ikke til å spille alle samme kveld. Vi innser jo at vi har mye annet materiale som folk også vil høre.
– Så dere er ikke som AC/DC som hugger en settliste i stein før turnéen starter, og holder seg eksakt til akkurat de låtene i akkurat den rekkefølgen på alle konserter det neste året?
Sivert: – Vi gjør kanskje det før turnéen starter, men jeg tror nok at vi kommer til å variere mer på denne turnéen enn det vi gjorde i 2019.
Jon: – Vi har en historie med å være litt for spontane i forhold til settlister, og vi har gjort ting live på store scener som vi aldri burde ha gjort. Vi var mye mer strømlinjeformet i 2019. Men på klubbscenene appellerer det mer til å stokke litt om på ting.
Sivert: – Men samtidig er det noe med det å i hvert fall ha rammeverket av konserten hogget i stein, men så er det partier der hvor man kan variere litt. Men det hadde vært utrolig kult å ha vært innom hele skiva i løpet av turnéen, samtidig er det mye eldre materiale som bandet er hyppe på å spille. Låter som ikke er på settlista akkurat nå, men som må inn før eller senere. Jeg må si, i beskjedenhetens navn, at vi har veldig mange bra låter som jeg har veldig lyst til å spille!

– Dere spiller Oslo Spektrum i neste uke (4. og 5.februar 2022), men når starter resten av turnéen, etter planen?
Jon
: – I midten av mars. Vi skulle egentlig ha spilt konserter i Bodø og på Blåfrost-festivalen i Rognan i februar, men vet enda ikke helt hva som skjer der.
Sivert: – Blåfrost er avlyst.
Jon: – Faen. Men da starter Europaturnéen på Berns i Stockholm den 13.mars.  
Sivert: – Så får vi håpe at pandemien lar oss gjennomføre den turnéen som planlagt.
Jon: – Ja, er det noe pandemien har lært oss, så er det at man må være parat til å endre alle planer på kort varsel. Vi tar ingenting for gitt, men vi øver som om ingenting har skjedd. Vi har rundt tre uker med konserter i Europa i mars og april, og så har vi mange festivaler i Norge til sommeren.
Sivert: – Det er utrolig vanskelig å legge langsiktige planer i musikkbransjen i Norge for tiden, men vi har turnéplaner i nesten halvannet år fremover. Men ting er jo fortsatt veldig usikkert, vi har måttet forskyve veldig mye.

– Kan vi regne med at nå er Madrugada tilbake for å bli, og nå blir det jevnlige nye skiver og turnéer de neste tretti år?
Jon:
– Nå tror jeg at vi i første omgang skal prøve å komme oss på veien med den skiva vi har, og så tar vi det derifra. Vi har ikke lagt planer utover det, det er mer enn nok å forholde seg til akkurat nå.
Sivert: – Nei, vi har ikke noe lengre horisont enn ett år/halvannet som vi hadde på den gjenforeningsturnéen i 2019. Det er helt sant, vi har ingen videre planer, vi har ikke diskutert det engang.
Jon: – Og det kan jo være at Sivert har lyst til å lage noe mer eget når vi er ferdige med dette.
– Ja, det har vel gått seks år siden forrige soloalbum «Lioness» nå?
Sivert: – Ja, det begynner å bli på tide igjen.

– På tampen må vi nesten komme inn på det såkalte Vesterålen-prosjektet deres. (Sjekk de seks videoene på youtube) Hva var tanken bak det?
Jon:
– Tanken bak var at vi hadde egentlig ikke noen estetisk profil på innpakningen til den nye skiva, og vi fikk forespeilet en del videoidéer som ikke falt helt i smak. Så vi lette litt mer rundt og kom i kontakt med Eivind Holmboe, som hadde jobbet med wearelive, altså de digitale konsertene under pandemien. Og vi likte hans stil, jamfør innspillingen av albumet vårt. Hva med å reise hjem til Vesterålen og gjøre det vanskelig for oss selv? Vi kan ikke dra ut og spille live, men vi kan kanskje spille inn videoene våre live, i vanskelige værforhold, bare sånn for å gjøre det ekstra vanskelig for oss selv. Som tenkt, så gjort, og vi føler at resultatet ble veldig bra.
– Ja, jeg så igjennom de i går kveld, og det er virkelig spesielle videoer som man legger merke til og husker.
Jon: – Ja, jeg føler at de står solid på egne bein.
– Det står jo i begynnelsen av hver video «Recorded live in the north of Norway» – dere er ikke redde for at folk skal få inntrykk av at dere er så gærne at dere faktisk spilte inn den nye skiva utendørs i en skråning foran et brennende hus, i duskregn?
Jon:
– Vi spilte jo live der vi sto. Og vi hadde faktisk et brennende hus bak oss.
Sivert: – Det man hører på skiva er jo ikke innspilt live i Vesterålen, men på videoene ser du oss spille live på stedet i Vesterålen.
Jon: – Som sagt, Vesterålen-prosjektet står på egne bein, og vi spilte låtene fra skiva live i den skråninga mens videoene ble filmet.
Sivert: – Ja, Vesterålen-prosjektet ble et eget audiovisuelt sidespor for oss.
Jon: – Videoene har blitt det visuelle uttrykket til låtene på skiva vår.
Sivert: – Jeg har ganske mange ganger merket at når man skal lage video, så blir det ofte en skuffelse. Ofte har den ingenting med musikken å gjøre, eller det plukker ikke opp stemningen som ligger i musikken. Man er vant til å se videoer fra MTVs gullalder med enorme produksjoner, og veldig mye av det man holder på med nå, hvor man nærmest skal finansiere alt selv og prøve å lage en kul video med en hundrededel av det budsjettet man hadde i videoens gullalder på 80- og 90-tallet – det er dømt til å mislykkes. Folk som Eivind Holmboe har gjort seg en del erfaringer de siste par årene mens man har drevet med de strømmede konsertene på nett, som har blitt mer og mer ambisiøse. Kanskje musikkvideoer også kan endre seg litt, og det er litt mer stas at artisten faktisk spiller live på videoen, og at det kan være litt mer engasjerende for folk enn en lavbudsjetts etterligning av en MTV-video fra 90-tallet – som ofte er det man ender opp med.
– Men hyret dere inn Stokmarknes Brannvesen til å komme og slokke en husbrann som dere selv hadde startet?
Sivert:
– Nei, og det var jo det som var så kult med å gjøre det der – vi trengte ikke hyre inn noen som helst. Folk stilte opp gratis overalt. De hadde jo tenkt å brenne ned det huset der uansett som en slags brannøvelse.
– Godt å høre at dere ikke satte fyr på huset til gubben (i «Nobody Loves You Like I Do»-videoen) som bodde der mens han var en snartur på butikken, og gjorde ham hjemløs.
Sivert: – Haha, nei, men det var faktisk veldig sårt da vi kom inn på det forfalne lille huset i veikanten i Raftsundet som tydeligvis har vært fraflyttet i hui og hast for 40-50 år siden. Det har bare stått der og forfalt siden.
Jon: – Det huset var som en tidskapsel, det så ut som om det var blitt fraflyttet på dagen, ingenting var endret på.
Sivert: – Ja, det var veldig spesielt å komme inn der. Spesielt den første videoen synes jeg har blitt ekstremt bra, altså «Nobody Loves You Like I Do». Vi følte jo at det var veldig spektakulært å tenne på huset til slutt, men vi merket jo med en gang at det strømmet inn negative kommentarer på nett om at ‘Faen, tente dere på huset?!’ Og vi måtte forklare at, nei, slapp av, det skulle brennes ned uansett. Men det er vel noe med et brennende hjem som er veldig dramatisk for folk å se.

Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2022