Immortal – Kaosgudenes kalde hevn

Etter ni års fravær på platemarkedet er endelig Immortal ute med «Northern Chaos Gods». Tiden har utad virket turbulent, med utskifting av den karakteristiske gitaristen og vokalisten Abbath. Nåværende frontfigur Demonaz forteller derimot om et lite turbulens og mye fokusert arbeid mot det nye albumet, som er et mesterverk. Noe omverdenen nok er mer overrasket over enn Demonaz.

Tekst:
Ronny Østli
Foto:
Anne Swallow

Norges kaldeste band slipper skive på en sommer som er den varmeste de fleste av oss kan huske. Malplassert? Ikke mer enn at undertegnede har feriert på solfylte Kypros med «Mighty Ravendark» på hjernen, det siste sporet på Immortals niende verk «Northern Chaos Gods».

– Jeg tror ikke du har sittet i solen. Jeg tipper i skyggen eller under en parasoll, sier Demonaz, og jeg må innrømme han har rett. – Så ved at vi foretrekker skyggen har vi et godt utgangspunkt for denne samtalen. Vet du hvor jeg er nå? Jeg skal gi deg et hint. Jeg ser deler av Hardangervidda og Folgefonna. Jeg er på toppen av fjellet oppe ved Tyssedal, ikke langt fra Trolltunga. Det er helt fantastisk. Ikke blåser det her jeg er heller og det er ganske varmt. Det skal jo være kaldt med Immortal, men jeg vil helst ikke fryse på toppen av fjellet, hehe.

Demonaz har hatt en hektisk periode i forkant av plateslippet. Massiv interesse og et hav av intervjuer gjorde at gitaristen og vokalisten ba om utsettelse av opprinnelig intervjutidspunkt. Snippsekken ble pakket og denne kvelden på fjellet anså han som et perfekt vindu for en prat med Norway Rock.
– Det ble litt annerledes enn vi hadde trodd. Vi hadde jo listeningsession for et knippe journalister i Donzdorf (kontoret til Nuclear Blast) for noen måneder siden, og det ble en god del gode reaksjoner der. Deretter gjorde vi en promoturne i Frankrike, London og Tyskland og etter nærmere femti intervjuer trodde vi det meste av promoarbeidet var unnagjort. 11. mai slapp vi tittelkuttet og det ble jo ramaskrik. Nuclear Blast ringer og sier de er forespørsel om 70-80 intervjuer til. Nå nettopp fikk vi for eksempel forsiden på greske Metal Hammer. Flott, vel og bra alt sammen. Selv om noen intervjuer ble luket vekk blir man litt lei etter mange dager i flere uker med intervjuer fire timer om dagen. Det var ikke derfor bandet ble startet hehehe.

Demonaz er veldig snakkesalig og humoristisk og påpeker at samtalen vår er hyggelig, men det er lov å bli litt lei. Dette intervjuet gjøres tirsdag før slipp, så dermed blir det noen dager med ro før radiointervjuer står for tur når plata er tilgjengelig. Jeg synes egentlig ikke det er så rart at interessen løftet seg etter slippet av låta, for forventningene har vel vært noe moderate, i og med at vi snakker om et «nytt» Immortal, hvor det mest markante er at Demonaz tar seg av vokalen. Man er jo også blitt vant med Abbaths gitaristrolle på de seneste skivene, Demonaz har jo ikke spilt gitar på en Immortal-skive siden «Blizzard Beasts» fra 1997 (selv om han har fortsatt å skrive tekstene).
– Jeg ser litt annerledes på det. Jeg har vært rimelig komfortabel med materialet siden vi begynte skriveprosessen. Det var veldig befriende å legge problemene bak seg og fokusere på musikk, og målet er jo hele tiden å lage en bedre plate enn forrige gang. Det hele har vært litt frustrerende og derfor var det veldig befriende og endelig kunne slippe låta, for folk visste jo ikke hva det gikk i. Jeg forstår skepsisen og det hele har nok blitt oppfattet feil utenfra. Det har vært fokus på at Abbath sluttet og fører Immortalarven videre og vi står igjen, men det er jo ikke sånn det har fungert og det viser dette albumet. Når de hører plata får de gjøre seg opp en mening om hva som er Immortals kjerne. Jeg har en klar mening om det, det skjønner du sikkert. Det deilige med å slippe låten var jo at mye av skepsisen dempet seg. Men skeptikere finner man alltid uansett, hadde dette vært oppfølgeren til All Shall Fall med samme besetning ville fortsatt noen ment det var dritt. Og selv på den skiva var folk skeptiske i forkant. Til og med etter første skiva var folk skeptiske og ikke likte Pure Holocaust, hvor på de samme folkene ved neste skive, Battles In The North, mente den ikke var like sterk som Pure Holocaust igjen, hehe.

Hvis vi derimot snur om og sier du er en gammel Immortal fan. Demonaz har ikke spilt gitar i bandet på over 20 år, ga ut en soloskive som var ganske så annerledes. Bandets karakteristiske frontfigur er ute. Hvilke forventninger ville du hatt selv?
– Jeg har ingen problemer med å forstå skepsisen. Men kortstokken er snudd, hehe. Vi kan jo ikke forvente at folk utenfra forstår hva som skjer innad. Det er som når vi hører at det er ni år siden det skjedde noe i Immortal. Det er det i hvert fall ikke. Vi har jobbet kontinuerlig og jeg, Horgh og Abbath hadde åtti prosent av preproduksjonene til All Shall Falls oppfølger ferdige. Så kom konflikten hvor Abbath tok med seg denne musikken, ikke tekstene, og gjorde dette til et såkalt soloalbum. Dette jobbet vi jo med helt frem til 2015. Jeg orket ikke lage en juridisk sak for å få låtene tilbake, siden jeg ikke synes det var det ultimate materialet uansett. Lett å si i etterkant kanskje, men uansett startet vi på nytt. For all del, det var det beste albumet som kom det året, og Abbath har gjort en god jobb, så jeg er ikke bitter for det. I tillegg til å starte på nytt kom jo soloalbumet mitt som du nevner, og det vil jeg si litt om. Jeg har alltid likt Manowar samt Hammerheart og Blood On Ice skivene til Bathory i tillegg til tradisjonell black metal. Jeg begynte på disse låtene mens Immortal var nede før All Shall Fall og jeg måtte bare spille de inn for å få ut denne heavy metal feelingen og å være litt utro hehe. Jeg fikk med en heavy metal trommis, Armagedda, som spilte på første Immortal og Ice Dale som er en god heavy metal gitarist. Dette var absolutt ikke ment å være i nærheten av Immortal, men en ide jeg hadde om å være en ensom kriger med sverdet uten sminke på toppen av fjellet, ment som en hymne til Manowar. Jeg er stolt av albumet og siden det er det siste folk hørte av meg skjønner jeg jo skepsisen til Immortals nye skive.

Jeg klarer ikke å legge vekk det faktum at mange fikk seg en real bakoversveis da de slapp låta «Northern Chaos Gods». For Demonaz er dette en fortsettelse fra forrige plate med intensjonen om at hver plate skal bli bedre enn den forrige. Noe comeback, slik som den hvite stickeren på det svarte coveret lyser mot oss i butikken, vil han ikke høre snakk om.
– Når du har holdt på med et band i snart tredve år, så møter du utfordringer på veien. Og hva gjør du når utfordringene dukker opp? Jo du prøver å takle de på rett måte, noe jeg i mitt hode mener vi har gjort. Mener noen noe annet må de gjerne fortelle meg det. Alternativet hadde jo vært å legge ned bandet, men hvorfor skal jeg gi det opp? Hadde det ikke vært min musikk, mine ideer og min visjon så hadde det så klart vært noe annet. Selvfølgelig har Abbath vært en veldig viktig del av Immortal, med karakteren han har skapt. Og det har sånn sett kommet litt feil ut hvem som har stått bak bandet, for han har jo ikke gjort det alene. Da jeg fikk problemer med armene mine etter «Blizzard Beasts» gjorde vi alt vi kunne for å gi ut «At The Heart Of Winter». Vi jobbet veldig tett sammen, og Abbath tok jo over gitaren så vi ikke skulle få inn et nytt medlem som forstyrret hodene våre. Uten å virke altfor egosentrisk kunne ikke Immortal fortsette uten meg der og da. Vi brettet opp armene og var så sammensveiset og det gjorde at ATHOW ble en jævlig bra plate. Jeg kunne jo ikke spille, men dette skulle vi fikse, så fikk jeg heller komme sterkere tilbake. I etterkant av skiva så viste det seg at armen ble ikke bedre, og det gikk utover bandet. Jeg klarte ikke å involvere meg i «Damned In Black», så det ble mye Abbath sin plate. Etter det gikk det i nedoverbakke. Jeg kunne ikke spille og vi mistet litt inspirasjonen. Etter en stund fikk vi tilbud fra Nuclear Blast og vi fikk spiriten litt tilbake. Jeg kunne fortsatt ikke spille, men vi aksepterte situasjonen og satt mye sammen og gjorde «Sons Of Northern Darkness» til en bra plate. Det er den plata som er Immortals comeback, ikke «Northern Chaos Gods».

Demonaz ble diagnostisert med kronisk senebetennelse. Det de ikke så på røntgen da var at muskelfestet var røket. I 2011 ble han konsultert med en dansk skulderkirurg.
– Jeg har aldri stoppet opp med å spille gitar, men har blitt fortere sliten av å spille enn tidligere. Så i forhold til å spille live var ikke armen til å stole på. I forbindelse med soloplata spilte jeg mye gitar og fikk et tilbakefall. Han lyttet til armen med stetoskop og sa at her må vi åpne opp, for her er det et eller annet. Da ble det oppdaget at muskelfestet var røket. Det ble to operasjoner og armen i fatle. Jeg har aldri vært en depressiv person, men tre måneder uten å røre gitaren, det ble jeg faen meg sprø av. Da jeg begynte å trene meg opp igjen og begynte å spille kjente jeg at nå er det bra. Jeg kjenner jo jeg har hatt en skade og tidvis må begrense meg, men det er en helt annen situasjon nå. Jeg regner med at hvis jeg tar med nye plata til legen min så vil han nok bekrefte at armen er i orden, hahaha.

Det har vært snakket varmt om tett samarbeid mellom Abbath, Demonaz og Horgh. Sistnevnte på trommer, og med Abbath ute er Demonaz alene om strengene når musikken skal skrives.
– Jeg jobber alltid med riff og har ideer i hodet. Da vi la problemene bak oss og kunne fokusere på musikken var «Northern Chaos Gods» den første låta jeg begynte med riffene til. Jeg vil alltid at føste låten skal være en killer, rett på sak og som tar kvelertak med en gang. Vanligvis har jeg seks sju riff til hver låt som jeg og Horgh jobber med i øvingslokalet. Når man er halvveis med en låt så begynner man å tenke på hva som skal følge opp den. Så begynner de to låtene å falle på plass og man har allerede begynte å tenke på tredje, en låt som kanskje skal åpne opp universet.

Det høres for meg ut som låtene er skrevet i den rekkefølgen vi hører på plata?
– Ja mer eller mindre. Hver gang jeg jobber med et album så tenker jeg LP. Det er veldig enkelt, man tar et ark og en kulepenn, du deler arket i to vertikalt og i to horisontalt. Så skriver du side A i ene hjørnet og side B i andre og låtene under. Så er det oppskriften man jobber ut fra. Ting forandrer seg gjerne litt i løpet av prosessen, men ja, låtene er mer eller mindre laget i rekkefølgen på skiva. Når man har halvparten av låtene begynner man å tenke litt på hva som mangler. Skulle vi hatt åtte låter av typen «Northern Chaos Gods» blir det å repetere seg selv. På plata er det fire låter med blastbeats som er raske og intense, men de låtene har forskjellige typer riff og driv. Det var noe jeg var veldig opptatt av, at jeg ikke vil repetere meg selv, men likevel at plata skal ha en rød tråd.
Så kommer man til slutten og mangler et storslått episk verk. «Mighty Ravendark» er blitt en av mine største favoritter på plata.
– Den låta ble faktisk ikke skrevet til slutt. Det rare med den er at da jeg begynte å innse jeg hadde materiale til låta, skjedde det noe i skriveprosessen. Den okkuperte skallen og jeg klarte ikke tenke på annet i tre-fire uker. Jeg hadde et ønske om å lage den ultimate Immortallåta, en episk sang. Så begynte jeg med det akustiske åpningspartiet og tenkte at fy faen, dette! Nå er jeg inne på noe. Jeg ble nesten nervøs hehehe. Det var nok ikke den vanskeligste låten og sette sammen strukturmessig, for her måtte bare riffene gå. Dette måtte vare. Denne låten måtte bli lenger enn fire-fem minutter. Det må være tid til å høre på den og nyte. Jeg skjønte jo at dette måtte bli avslutningen på plata. Originalt var den over ti minutter, men med et par nedkorta riff og fading ble den 9:30. Mulig den er lang, men den er ikke for lang for meg hehe. Som en journalist sa til meg tidligere, den føles som fem minutter.

Nuclear Blast var  skeptiske til å slippe den som singel nummer to, men fikk klar beskjed fra bandet om at det bestemte de selv. Jeg vil tilbake til skriveprosessen og det faktum at Demonaz sier han ikke vil repetere seg selv. Derfor er det interessant å vite om han har noen skriveregler, eller «bare skriver».
– Det er et jævlig godt spørsmål og du svarte på det selv, jeg skriver bare. Jeg skriver ut i fra magefølelsen, det jeg synes er fett og river. Jeg kan ikke ta noen hensyn til hva andre måtte mene. Det må låte furious og gi noe tilbake som at dette låt helvetes fett. Jeg tror denne formelen har kommet til mens vi har holdt på i form av erfaringer. I skriveprosessen må jeg bare koble ut alt og alle og kun tenke på det jeg driver med. Så får det bare stå til om folk liker det. Fansen til Immortal liker det vi lager, så da får vi bare fortsette å lage det, hehehe. Det høres enkelt ut, men jeg må bare følge magefølelsen og det må føles rett.

Låtmaterialet som endte opp som Abbaths debut album fikk gode kritikker og plata gjorde det bra. Ville det vært noen fordel for dagens Immortal om den ble en skikkelig kalkun?
– Nei. Det hadde ikke hatt noe å si. Jeg tror alltid du vil føle et visst press uansett. Når du holder på med en plate jobber du så isolert med den når alt er ferdig og skal utgis vil du alltid føle en viss spenning på hvordan det vil bli mottatt. Men man kan ikke tenke på det underveis. Du må bare ta avgjørelser der og da og kjøre på. Innerst inne vet du hva hardcore fansen liker, for vi er jo på en måte selv en del av den rasen, hvis det er lov å si, hahaha. Men tilbake til spørsmålet, jeg var jo med å skrive den plata så jeg ville aldri følt den som en kalkun, hehe.

Dagens Immortal med Demonaz som fronfigur har enda ikke gjort noen konserter.
– Selv om dette ikke er noe A4 opplegg har vi satt oss selv noen mål. Det første målet etter problemene var å låse verden ute og jobbe med et album. Så snakkes vi når vi har et ferdig produkt for hånden. Dette gjaldt pressen også, det er jo ikke noe vits i å snakke om et album du ikke har. Det samme gjelder konserter. Det utsatte vi til plata lå på bordet. Nå tok plata litt lenger tid enn tenkt og all responsen var også vanskelig å forutse. Det som skjer fremover er at når plata nå er ute, så blir det litt småting i forbindelse med det, så skal vi ta oss litt fri før vi møtes på øvingslokalet for å forberede liveopplegget. Vi må jo ha livemedlemmer også. Vi har planer, men de er interne her og nå.
Hvordan opplever du rollen som frontfigur?
– Det føles naturlig. Jeg har skrevet tekstene i alle år og hatt visjonene. Når jeg skriver tekster så tenker jeg melodilinjer også. Jeg skrev ikke bare en tekst og ba Abbath synge dette. Jeg fortalte han jo hvordan han skulle synge det. I hvert fall var dette normalen. Det eneste jeg ikke har gjort er å synge de selv, men da jeg begynte på første låta i studio gikk det i grunn av seg selv. Jeg måtte så klart øve, men det må jo alle for at det skal låte fett. 

For de som lurer tilbød Peter Tägtgren seg å spille bass på plata etter innspillingen var påbegynt, og er ikke en del av de kommende planene. Selv om Demonaz spilte bass på preproduksjonen likte han ideen om en god musiker tok for seg bassen med et objektivt syn. Demonaz har skrevet tekster og vært medlem av Immortal de årene han ikke har spilt gitar. Som gitarist må det jo være noe han har savnet på de skivene han ikke har spilt på, kanskje noe gitar som burde vært gjort på Demonas-vis?
– Det er i hvert fall lett å være etterpåklok. Jeg har savnet lidenskapen og spiriten fra tiden rundt «Pure Holocaust» og «Battles In The North». Jeg savner den energien, der var vi veldig spot on. Det er vanskelig akkurat å svare på det om enkelte riff, men det er noe med helheten jeg føler vi mistet underveis. På «All Shall Fall» var vi mer laidback, selv om det kanskje ikke høres sånn ut på plata. Men jeg tror det skinner gjennom at ikke alt var bra internt i bandet. Nå er energien på plass igjen, nå har vi brettet opp armene og fokusert på musikk. Jeg håper folk kan høre det.

Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2018