Iggy Pop | Every Loser

Warner Music

Allerede to sekunder ut i åpneren «Frenzy» er det ingen tvil om at Iggy Pop er tilbake med det han gjør aller best – nemlig skitten, støyete og sinna garasjerock fra øverste hylle. Akkurat sånn vi vil ha han for der er det få, om noen, som matcher herremannen. Variasjonen vises også tidlig for allerede på det andre sporet, «Strung Out Johnny», taes foten av gassen en smule – men uten å miste hverken trøkk eller nerve fra forgjengeren. Man kan også ane ei bittelitta dæsj goth i saken og, noe som kler låta godt. 

Et av skiva mindre interessante spor må dessverre «New Atlantis» finne seg i å bli kalt, dog allikevel en småpen støypop låt. Den reddes mye av avslutningen på siste refreng der Pop holder en liten tale over høydepunktet med sin Cohenesque dype røst. Men så blir det litt fres og guffe igjen i form av «Modern Day Ripoff» som ikke hadde gjort seg bort det minste grann på hvilken som helst garasjerock-skive av kvalitet fra det glade 60-tall. 

«Morning Show» holder undertegnede som et av «Every Loser» sitt aller sterkeste spor, både musikalsk og lyrisk. Spesielt refrenglinja «I’ll fix my face and go, going to the morning show – like a pro» setter spor. I mørk americana-stil med Pop på sitt såreste setter denne seg dypt under huden.

Mange kaller Iggy Pop for pønkens gudfar, og i «Neo Punk» gjør han ikke noe for å motbevise dette ihvertfall. En ordentlig fresrocker som mange av dagens pønks ville gitt venstrehånda for å ha hatt på sin egen skive. Her koser far sjøl seg såpass at han bryter ut i latter da låta er ferdig. Langt ifra noen gammel gubbe, 75-åringen. 

Det svinger og fenger godt av «All The Way Down», men den klarer ikke helt å stå frem i dette selskapet ellers – noe man definitivt ikke kan si om etterfølgeren «Comments». Et spark mot det etablerte kjendiseriet i Hollywood som kler mannen meget godt, og refrenget her er nok noe av det mest fengende på hele skiva – spesielt når det tar ekstra av helt mot slutten. Synes personlig synd på pianoet som må ha hatt fryktelig vondt under innspillingen her.

Så har vi kommet til avslutningen, og det er ikke hvilken som helst avslutning – det er nemlig créme de la créme på hele verket. Man må ikke la seg lure av den nydelige starten, for før man aner ordet av det slår den brått om og man skal være bra konsentrert for å klare å sitte stille underveis. Og har man nevnt fengende refreng over står ikke «fuck your regency up!» noe som helst tilbake for disse. Det klart beste sporet på et meget solid album ble spart til sist, og det gir i hvertfall meg lyst til å sette på hele bare én gang til. Smart trekk.

Iggy Pop er langt kulere enn bestefaren din og nesten like kul som Lemmy, men i motsetning til sjefen sjøl lever heldigvis Iggy fortsatt i beste velgående og leverer stadig gull. 

4,5/6 | Sven O Skulbørstad

Utgivelsesdato 06. januar 2023