Et gjensyn med fortiden for Devin Townsend

Det neste på agendaen fra den eksentriske kanadieren er innspillingen av en flunkende ny DTP-skive, et mulig gjensyn med hans tidlige soloarbeid og en selvbiografi. Og selvsagt en blu-ray av hans siste musikal fra det ytre rom.  

Tekst Karoline Hagane | Foto Rebecca Blissett

– Du har vært veldig opptatt i det siste, og du har nylig sluppet livealbum og Blu-ray fra «Z2 – Ziltoid Live at the Royal Albert Hall».
– Ja, jeg har vært opptatt hele livet.
– Hvordan føltes det å spille på et sted som Royal Albert Hall?
– Det var en fin opplevelse. Hvis jeg tenker for mye på det så blir det mer komplisert enn det trenger å være på grunn av historien til stedet  og alle forventningene, så jeg forsøker å ha en nonchalant holdning til det. Også flipper jeg litt ut etterpå.
– Jeg var tilstede ved forestillingen, og det var veldig en kul opplevelse. Det var ganske likt Retinal Circus-produksjonen siden det var mer eller mindre en musikaloppsetning.
– Ja, alt jeg gjør er stort sett et eksperiment, jeg prøver meg frem og ser om det funker. Retinal Circus var en skikkelig bisarr idé. Det var noe jeg syns det ville være veldig spennende å prøve, og det ble definitivt interessant. Jeg vet ikke om sånne forestillinger er noe jeg kunne tenke meg å fortsette med, men jeg har definitivt hatt lyst til å prøve.

– Så hvordan var det å sette opp Z2 etter å ha satt opp Retinal Circus?
– Det var veldig vanskelig, som du kan forestille deg. Hvis du ser blu-rayen, som jeg så selv for første gang for et par uker siden, så tenker jeg hele tiden til meg selv, hvordan i helvete fikk jeg det til? Det er så mye arbeid, men som vanlig viser det seg at nøkkelen til disse prosjektene er å ta ting i små steg. Man må hele tiden ta vurderinger ved alle aspekter rundt forestillingen helt til det man plutselig jobber med er selve konseptet på et overordnet plan. Innen det er ferdig så har det ofte blitt til noe helt annet.
– Og akkurat nå jobber du med nok en ny skive med Devin Townsend Project?
– Jepp, jeg øver den inn med bandet i disse dager. De siste skivene jeg har gjort – «Epicloud», «Z2» – jeg mener, jeg liker dem godt, men jeg tror aldri jeg egentlig mente å lage dem. Jeg hadde tenkt å gi meg med DTP etter «Deconstruction» og «Ghost» – men jeg valgte å fortsette. Muligens fordi jeg likte logoen. «Epicloud» og «Z2» er begge eksperimenter for meg. Jeg liker dem som sagt veldig godt, men de er noe annet enn det jeg har gjort de siste årene. I den nye skiva forsøker jeg å komme tilbake til måten jeg pleide å jobbe på. Jeg har så mye musikk skrevet til den, og jeg skal jobbe hardt med å gjøre det til en interessant skive. Vi har hatt tre øvelser så langt og har en ny en i kveld, så jeg lærer for øyeblikket opp resten av bandet.

– Etter hva jeg har plukket opp ser det ut som om du har en produktiv tid hvor du skriver mye materiale.
– Ja, jeg skriver alltid masse materiale, men spørsmålet er alltid hvor mye som er verdt å høre på. Jeg ville definitivt løyet hvis jeg sa at alt materialet mitt er verdt å lytte til. Når det er sagt så har jeg skrevet vilt mye musikk til den neste skiva – jeg er oppe i seksti låter med materiale. På dette stadiet handler det mer om hva jeg vil at skiva skal fortelle. Det er ofte den viktigste delen av prosessen for meg, å innsnevre budskapet til skiva og gjøre den helhetlig. Vi er tre-fire måneder unna innspilling av skiva, så jeg kan eksperimentere mer med konseptet enda.
– Heter skiva ennå «Transcendence», eller var det en arbeidstittel?
– Ja, foreløpig heter den enda «Transcendence». Jeg liker ideen om å bevege seg videre fra seg selv («get over yourself», jour. anm). Det er et viktig konsept for meg, og ettersom dette prosjektet er såpass narsisisstisk, jeg mener, det heter Devin Townsend Project, og trynet mitt er på det. Ettersom man blir litt eldre blir man litt mindre selvopptatt, og musikalsk sett liker jeg å sette min egen identitet til side og bare skrive musikk. Så du kan si det er det denne skiva representerer. Dessuten er det en slags overgang mellom de siste skivene mine og symfonien som jeg skal skrive etter «Transcendence».
– En symfoni? Kan du fortelle meg mer om det?
– Ja, gjerne. Jeg har så lenge forsøkt å klemme mest mulig lydinformasjon inn i musikken min slik at man alltid blir møtt av en vegg av lyd. Det blir en svær, kompakt greie. Folk tenker at det er min identitet eller signatur. Men hovedgrunnen til at jeg har gjort det er at jeg har tidligere ikke hatt råd til å leie inn et symfoniorkester. Jeg har lyst til å skrive symfonier, og nå skal jeg arbeide på disse ideene med en arrangør i Los Angeles. Mitt neste prosjekt etter «Transcendence» blir med et orkester eller kor eller begge deler. Det blir nok noe helt annet enn metallen jeg tidligere har spilt, men det vil sannsynligvis inneholde tunge aspekter. Håpet er at alle ideene kan puttes inn i noe symfonisk og ikke være like utmattende for øret. Kanskje jeg prøver meg på å putte det inn i surroundlyd og raffinere det enda mer.
– Dette høres interessant ut, og det er virkelig noe annet enn dine tidligere prosjekter.
– Ja, jeg liker å holde det interessant for meg selv. Jeg måtte faktisk jobbe med meg selv for å få til en ny DTP-skive siden det eneste jeg kunne tenke på da jeg skrev den var at jeg alt har gjort dette, og jeg ville helst gjøre noe helt nytt. Når det er sagt så jobber jeg med å gjøre «Transcendence» til en skikkelig god plate, men når jeg går over til symfonien jeg ønsker å jobbe med så vil det føles forfriskende.
– Dette var kanskje det du mente da du sa at du var gjennom hele Ziltoid-fasen.
– Ziltoid representerte nok noe som jeg gikk gjennom og som ble løst, på samme måte som Strapping gjorde. Jeg utforsket nok visse deler av personligheten min i begge faser, og i Ziltoid-biten var det den overdrevne, intergalaktiske greia med kompliserte riff som gjaldt. Den siste skiva endte opp med å bli en kamp mellom Ziltoid og meg selv eller Ziltoid og menneskeheten eller hva du vil gjøre ut av det, og mot slutten forsvant karakteren, som igrunn var en lettelse for meg, for jeg hadde sagt det jeg ville si med ham. På tide å bevege seg videre.

– Du har også referert til at du ønsker å gjenoppta en gammel stilart uten å spesifisere hvilken det er. Du tenker da kanskje ikke så langt tilbake som Strapping, men hadde du noe av ditt tidlige soloarbeide i tankene?
– Ja, Strapping og Ziltoid har jeg nå gjennomarbeidet. Jeg tenker mer på å gjenoppta lydbildet fra «Infinity» og «Ocean Machine»-æraen. Når jeg sier det så kunne jeg aldri skrevet de samme skivene igjen, jeg tenker mer på å falle tilbake til tankegangen jeg hadde på den tiden. Jeg utforsker den delen på nytt om dagen.
– Det var igrunn akkurat det jeg håpet på – skivene dine fra den gangen er mine favoritter.
– For meg også. Det var mye dop involvert da jeg laget de skivene, og uten dopet er det en helt annen prosess. Jeg er fortsatt glad i mange av de akkordsettene og syns det er mye uforløst potensiale der, så før jeg setter i gang med symfonien hadde det vært bra å gjenoppleve det.
– Det var gode nyheter. Apropos gjensyn med materialet ditt så har du også relansert Casualties of Cool med en DVD fra konsertene dine i Union Chapel i London.
– Ja, det føltes riktig å relansere siden den aldri helt nådde ut til det publikummet jeg ønsket skulle høre skiva. Den ble først lansert online, og det var mange som forhåndsbestilte den, men en release med DVD var betimelig. Uavhengig av hva den jevne metallfan måtte mene, så er dette en viktig skive for meg. Det er noe som jeg gjorde uten å ha press på meg, og jeg skulle gå inn i prosjektet uten å være provoserende eller å lage en countryskive for å kødde med folk. Det var ikke sånn det skulle være. Når ingen ba meg om å gjøre noe spesielt så var det Casualties som skjedde. Det er en ærlig plate for meg, og jeg er veldig stolt av den. Jeg er glad for at flere får høre den i denne omgangen. Det er muligens noe som mange av mine gamle fans ikke har så stor interesse av, men kanskje et nytt publikum får høre den. Uansett er jeg bare glad for at den blir sluppet på ny, for jeg er stolt av den.

– Det føles også sikkert godt å få ut konserten som du gjorde med Ché (Aimee Dorvald, den andre parten i Casualties) i London.
– Ja, og gitt at det var det andre showet vi spilte sammen og første show med trommisen – alle mulige tabber som kunne skje, skjedde, men det ble stemningsfullt likevel. Vi har ikke mange planer om å spille live, så det var viktig å få tatt opp en av de gangene hvor vi var samlet.
– Er det noe annet som kommer til å skje med Ché under Casualties-navnet fremover?
– Det skal du ikke utelukke, men vi bruker mer tid på å skrive materialet oss imellom – det er ikke som å skrive seksti sanger for DTP, Casualties-låtene trenger mer tid til å vokse. Nettopp fordi det ikke er noe press på meg for å produsere materiale for Casualties, så bruker jeg også mer tid på å la det modnes, og det er noe jeg liker ved prosjektet. Men jeg har følelsen av at neste Casualties-skive vil være noe helt annet enn den første. Den vil gi samme vibb, men like fullt være et helt annet konsept.

– Du skriver også på selvbiografien din – eller kanskje du er ferdig nå?
– Ja, det var sprøtt. Hva kan jeg si om det? Det tok meg et år. Jeg dikterte først til en person som skulle skrive det for meg, men så leste jeg produktet av det, og det ble bare ikke riktig. Det var ikke på grunn av personen som hadde jobben, men formatet var feil og det hele virket bare uriktig. Hvis jeg har forpliktet meg til å skrive en selvbiografi så må jeg sørge for at det blir riktig. Så jeg skrev den om. Jeg har ikke skrevet siden videregående. Ikke fordi jeg var dårlig til å skrive, men jeg har bare ikke vedlikeholdt det. Men jeg skrev nå om boka, og nå blir teksten min vasket for språkfeil. I tillegg dro jeg til Island og spilte inn en akustisk EP kun for boka, og jeg skal slippe noen bonuspakker som har analoge kassetter med de gamle demoene mine fra da jeg var tenåring. Det er et skikkelig lovende prosjekt, og jeg syns at selve boka er verdt å lese. Det er ikke bare en selvbiografi, igrunn, den er nok nyttig for musikere som strever med å leve av musikken.
– Det virker som en utfordring å skulle skrive sin egen selvbiografi.
– Visst faen! Haha! Jeg hadde lyst til å fike til meg selv hver dag når jeg våknet. Jeg måtte gjenoppleve så mye rart, snakke med alle disse menneskene fra fortiden min, og det var bare fælt. Men det er nok et aspekt ved det å ha fullført boka som vil hjelpe meg å skrive den neste DTP-skiva.

– Jeg har ofte lurt på hvordan du klarer å vedlikeholde det inhumane produksjonsnivået du har gående. Du produserer minst en skive i året og er jevnlig ute på turné. Sliter det ikke på deg?
– Jeg vet ikke om det er umenneskelig. Jeg tror kanskje jeg sammenlignes med latsabber. Jeg er ikke uvanlig besatt av jobben, selv om jeg kan være det innimellom, men jeg tar meg fritid og tilbringer tid med familien. Jeg syns selv at jeg har en veldig effektiv måte å skrive musikk på. Jeg skriver når jeg har lyst og er flink til å dokumentere det. Når det så er på tide å gjøre noe med det tar jeg med meg de filene i et studio. Det virker som et kompliment, men jeg tror ikke jeg har et inhumant produksjonsnivå, det er nok ikke mer romantisk enn at jeg bare er velorganisert. Jeg gjør det jeg kan med tiden og budsjettet jeg har. Av og til liker jeg å sette i gang sånt som Ziltoid TV, som kostet en hel masse, men som ikke egentlig genererte noe inntekt – men se på det! Er det ikke kult?
– Du får tjene det inn igjen ved å selge Ziltoid-julegensere.
– Haha. Jeg aner faktisk ikke hvor godt de selger.

– Kommer du til å ha noen Europaturneer i nærmeste fremtid?
– Ikke i aller nærmeste fremtid siden jeg har plateproduksjon på agendaen. Men jeg kommer selvsagt tilbake til Europa – jeg elsker å turnere der og publikummet i Europa er det beste for oss. Så vi sees forhåpentligvis om ikke så altfor lenge.
– Flotte greier. Takk for at du har tatt deg tid til å snakke med NRM.