Europe – gir seg mørk, progressiv rock i vold

Hvor mange band begår sitt drabeligste album 35 år ut i karrieren? De kan trolig telles på én finger. Når Joey Tempest forteller at han i senere tid har latt snurre mørk, progressiv rock på platetallerkenen, i tillegg til Dio­-frontet Rainbow og Black Sabbath, nærmer vi oss én av grunnene til at “Walk The Earth”, Europes ellevte studioarbeid, slår ned som en musikalsk bombe.

Tekst: Geir Venom Larzen
Bandfoto: Brian Cannon
Livefotos: Arash Taheri

Jeg innlater meg ikke på å skjule henrykkelsen da Joey Tempest, verre kjent som Rolf Magnus Joakim Larsson, ringer. “Walk The Earth” er nemlig verdens beste Europe-plate; den overgår sågar “Wings Of Tomorrow” og “Bag Of Bones”.
– Det var trommeslager Ian Haugland som først nådde samme konklusjon, internt i bandet. “Vi har gjort vårt beste album,” proklamerte han en av de siste dagene i studio. Vi andre var mer tvilende, fordi “Walk The Earth” (som anmeldes her!) ble komponert og innspilt ekstremt kjapt. Vi brukte to uker i Abbey Roads Studio 3, hvor idéene myldret fra minutt til minutt. Når man arbeider inspirert og intensivt rekker man ikke måle verdien av det man
gjør, men alle visste at plata rommer konkrete høydepunkter som er svært annerledes i Europe-kontekst. Produsent Dave Cobb løftet de ti låtene ytterligere. Akkurat nå føles “Walk The Earth” som et mirakelalbum. Ikke spør hvorfor; vi har ikke tatt særlig avvikende grep. Plateprosessen er mye den samme hver gang. Én av oss blir sugen på å spille inn nytt materiale, hvilket de andre ofte synes er en bra idé. Demoer nedfelles, og jakten på adekvat produsent og lydstudio igangsettes. Det skal sies at samtlige higet etter å ta større svinger. Personlig lyttet jeg til progressiv musikk i ukene før komponeringen tok til. Jeg opplevde en musikalsk dragning mot mørkere hold, og pløyde eksempelvis relevant materialet fra Jethro Tull, Opeth og Rush. Dette fortalte jeg mine kolleger: “Jeg har gjeninvestert i samtlige Rush-album, og de er uslitelige”. Kanskje lot de seg inspirere av dette, for de ti låtene vi entes om å bringe med til England, bærer til skue et rockeband på ny kurs. Jeg tror alle fem søkte å redefinere bandet, i stedet for å krysse gamle fotavtrykk.
– Man slås likefremt av albumets mørkskodde, fasetterte og symfoniske gehalt.
– Det skyldes formodentlig bandets mentale tilstand i ukene forut for skriveprosessen. Ordinært tankegods ble forkastet, både i øvingslokalet og studio, uten at man var seg dette bevisst. Vi reiste til England med ti låter i oppakningen, og lot ingenting komme i veien. 70 prosent av materien ble utredet hjemme i Sverige; resten lot vi bero til studio-oppholdet. Med “War Of Kings” (anmeldt her!) fant vi at det går å stole hundre prosent på produsent Dave Cobb. Denne gang fikk han enda større spillerom. Samtlige låter ble konsolidert i Abbey Road takket være Cobb og hans musikalske forståelse. Dessuten nytter han masse antikvert innspillingsteknologi, i jakten på et klassisk 70-tallssound, med moderne bunn. Dave er en glimrende arrangør, særlig kontra klaviatur, og er følgelig musikalsk delaktig. Hver morgen presenterte vi ham dagens låt i Abbey Road, for siden å se hvilken tilvekst eller endring som ville tjene musikken. Den kompositoriske stammen var på plass innen avgang England, men nær 30 prosent av stoffet ble utklekket i studio.

– Albumet intonerer tungt, symfonisk og gledelig dynamisk.
– Tittelkuttet ble helt fantastisk! Tanken om å eliminere kompet i første refreng kom fra produsenten. Manøvreringen viste seg såpass gagnlig at jeg krevde lik håndtering av samtlige omkved. Nevnte parti tilhørte opprinnelig en helt annen demo som ble gjort av Mic Michaeli og meg. Vi jobbet mye med “Walk The Earth”-låten, og det ga resultater. Den fremstår annerledes, både melodisk og dynamisk, kledd i progressiv struktur.
– For den som sådde tvil om Europes elsk til Ritchie Blackmore’s Rainbow, tjener gnistrende “The Siege” som irreversibel bevisførsel.
– Skyldig etter tiltale. Flere av band- medlemmene er fanatiske tilhengere av “Rising”-albumet, særlig John Levén og Ian Haugland, men vi andre er også opp flasket på “Rising”, “Long Live Rock’n Roll”, “Heaven And Hell” og “Mob Rules”. “The Siege” ble initiert av Levén, og falt på plass ualminnelig kjapt. Det går ikke å si at det ligger bevisste føringer bak Rainbow-analogien. Det klaviaturtunge refrenget skal Mic ha æren for. Dette var en låt som bare fødtes, helt naturlig. Jeg satte melodi til Levéns riffrudimenter, og siden bidro alle til å komplettere stykket. Europe er underlagt lagånd, hvor endelige løsninger ofte oppstår i øvingslokalet.
– “Pictures” holder spennende akkorder og melodikk, og påminner ingen annen Europe-ballade.
– Den er svært annerledes, og definitivt blant platas høydepunkter. Nevnte akkordprogresjoner har jeg brent inne med i over 20 år, altså første del av versene. Lenge var idéen temposterk, men jeg kk det ikke til å fungere. Foran hver Europe-skive siden gjenforeningen av 2003 har jeg forsøkt
å ferdigstille “Pictures”. Det løsnet da jeg begynte å tenke i langsomt tempo. Låtens andre ledd – jeg vet ikke om det går å kalle det et refreng
– skrev jeg hastig i Stockholm like før vi skulle innta øvingslokalet. Mine venner fikk nærmest hakeslepp, og kunne ikke tro låtens atypiske vesen. “Kanonbra!” sa de, “dette blir gøy”. ”Pictures” ga på en måte føringer for prosjektet. Vi gjør musikk på ”Walk The Earth” som vi aldri tidligere har våget – dels fordi vi ikke har vært rede. Noe fundamentalt skjedde mellom “War Of Kings” og “Walk The Earth”, med basis i erfaring og voksende selvtillit. Vi pushet hverandre. Jeg lyktes med “Pictures”, og Mic Michaeli fikk endelig dreis på en av sine mangeårige hodepiner, avslutningen ”Turn To Dust”. Albumet bibringer flere eksempler på gamle idéer vi har fratrådt, fordi vi ikke har våget. Jeg taler om musikalsk gods som hittil har ligget utenfor Europes parameter. Plutselig var ikke dette et problem lengre.

– Du nevner triumfatoren “Turn To Dust”. Jeg er jaggu ikke sikker på om Europe har gjort et sterkere musikkstykke, noen gang…
– Ledemotivet, det repeterende ostinatet, har Mic hatt liggende i minst 10 år. I senere plate-prosesser har han alltid slengt riffet i forslagspotten, uten å komme videre. Denne gang gjorde jeg meg hard, og ba Mic utbrodere passasjen. Vi måtte realisere “Turn To Dust” i år, og har vekselsvis presset og oppmuntret ham. Selv om hele bandet bidrar er “Turn To Dust” først og fremst Mics fortjeneste. Han la seg i selene for å komme i mål. Siden forfattet jeg, Mic og Dave en tekst som – sømmelig nok, gitt komposisjonens eleverte karakter – pløyde dypere grunn enn gjengse rockelåter. Å starte albumet med “Walk The Earth”, og avslutte med “Turn To Dust”, gir en optimal innramning; disse låtene kunne ikke forekommet andre steder i kronologien.
– Multiple, opphøyde anomalier til tross, ingen andre låter på Europes mesterverk overrasker mer enn “Wolves”…
– Enig. “Wolves” påbegynte med et par enkle gitarakkorder jeg satt og tøyset med. Siden tilkom vokale verselinjer, som Dave Cobb smeltet for, i topp av et hypnotisk-spirituelt riff av temmelig statisk temperament. Refrenget bereder brytningen, som likevel etablerer en totalitet. Dave insisterte på å legge vokallinjene i typisk Joey Tempest-register, men jeg ga ham kamp, fordi det lavere leiet, som endte på skiva, overdrar stykket et uforutsett uttrykk. Det er nesten så man ikke drar kjensel på Europe-bandet, men heldigvis bare nesten…
– Du skal få utrede “Kingdom United” også, som er en muskuløs tristessetungrocker på pari med klassiske Uriah Heep- og Thin Lizzy-idealer.
– Det var den første låten som ble klar, men demoversjonen er mer progressiv enn platetapningen. Sammen med Dave dempet vi villskapen en anelse, og adderte det instrumentelle mellotronpartiet. Demoen bar tittelen “Path Of Democracy” og var tiltenkt status som tittelkutt. Jeg fordypet meg i demokratiets historie, og det så lenge ut til at Europe skulle gjøre sitt første rendyrkete konseptalbum, da flere av låtene ble gitt historiepolitiske sujetter. Teksten til “The Siege” er rotet i den franske revolusjon, mens “Kingdom United” tar utgangspunkt i Englands Magna Carta. Heldigvis begynte vi etterhånden å opptegne “vanlig” rockepoesi, slik at det politiske konseptet ble oppstykket av mindre hard-fordøyelige tekster. Men det går en tematisk tråd mellom “The Siege”, “Kingdom United”, “Election Day” og “Wolves”. Sistnevnte omhandler journalistiske varslere, som må flykte fra både land og ikke minst ulvene – i dette tilfellet media.
– Dere øser storveies av korsang, mellotron og hammondorgel skiva gjennom…
– Mic og Dave danner et fremragende team når det gjelder symfoniske tangentlinjer, men vi begrenser oss stort sett til hammondorgel og mellotron, i musikalsk interaksjon med John Norums fantastiske gitarer, og avstår helt fra digitale synthesizere. Ikke rart det klinger klassisk tungrock, med progressiv brodd.
– Før det smyger over i glemmeboka, hva har du å melde om den morsomme tradjazzsnutten på tampen av albumet?
– Det var aldri meningen å gjøre denne til en del av skiva. Innspillingen ble gjort av Mic Michaeli og vår faste lydtekniker, Eddie Spear, en aften resten av arbeidsstokken hadde mønstret av. Snutten tilvirkes av mellotron, som er et samplingsarsenal av lyd. Mot slutten av oppholdet i Studio 3 ble vi sittende og diskutere platas kronologiske utlegg, og entes om å addere tradjazzopptaket som appendiks, dels fordi det letter stemningen, etter symfonisk-eksistensielle “Turn To Dust”, dels fordi det faktisk er en veldig kul innspilling. Kanskje ville vi dessuten vise at vi fortsatt har selvironi.
– Med album som “Bag Of Bones”, “War Of Kings” og “Walk The Earth”, tror du verden snart tilegnes en erkjennelse av Europes kapasiteter?
– Visst finnes det melodier og individuelle særdrag i nevnte trekløver som påminner eldre Europe, men det gir likevel mening å tale om et ekstremt fornyet band. Etter 10-15 år med turnéring og plateproduksjon er vi i dag et selvsikkert ensemble, som ubøyelig kjører vårt eget opplegg uten å ta den minste notis av utenforstående. Vi har funnet det unike ved Europe, og tenker ikke kompromisse.

Evigunge Tempest innrømmer at bandet blir debattert hver gang de lanserer plate, ikke minst hjemme i Sverige:
– Og det skal man være glad for. Vi har ulike typer av fans. De som var unge på midten av 80-tallet, og elsker platene fra nevnte decennium, blir uavkortet gitt nye oppdrag og utfordringer av oss, ha ha ha. Bandets musikalske plenumsintellekt undergår kontinuerlig utvikling, og vi håper est mulig lyster å følge oss på ferden. For 1986-dogmatikere vil et album som “Walk The Earth” bli i overkant våget, men det spiller ingen rolle. Jeg kan ikke lengre skrive slik jeg gjorde i 1985, om jeg så forsøkte aldri så hardt. Gitt Europes biografi oppstår et par publikumsbrister etter hvert plateslipp, men samtidig er det mange som viser seg musikalsk progresjonsdyktige og påskjønner at bandet innbyr til en spennende, uforutsett reise.
– Når vi først er inne på det famøse tiår, hvordan føltes det å øve inn
og oppføre hele “Wings Of Tomorrow” i 2014?

– Vi gjorde et par eksklusive konserter, for å markere albumets 30-årsjubileum, og det var både gøy og interessant. Man ble tvunget å gjen- lære låter man ikke har pleiet omgang med siden skiva utkom. “Dance The Night Away” og “Wasted Time” levde faktisk lengre på konsertrepertoaret etter bursdagsmarkeringen, og det sier noe om hvor tilfredsstillende de var å fremføre. 1984 markerte en positivt bevegelse i Europes annaler. Det musikalske spranget fra 1983-debuten til “Wings Of Tomorrow” er grassat.
– Er herren tilfreds med vinylformatets revansj?
– Gjett om… Jeg kvittet meg aldri med ungdomssamlingen min av Deep Purple, David Bowie og Jethro Tull, og har faktisk blitt en habil platesamler på mine eldre dager. “Walk The Earth” er for øvrig tredje Europe-album på rad som vinyl-lanseres med utbrettsomslag. Vinyl är trevligt och roligt.

Betimelig nok stiller Europe som forband til Deep Purple under disses engelske arenaturné i november. Dernest reiser svenskene ut for egen maskin, og de skuer seg ikke tilbake før planetens rockehungrige har fått sitt.

Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2017