Dokken: Into The Fire And Other Embers Of 80s Metal History

Av James Curl

På 80-tallet var Dokken på nippet til å bli et av de virkelig store rockebandene – hver skive ble gradvis bedre og solgte mer og mer, og de turnerte verden over med storheter som AC/DC, Metallica, Aerosmith, Judas Priest, Van Halen og Scorpions. Men det ville seg liksom ikke – og den evige kranglingen mellom bandets grunnlegger og vokalist Don Dokken og gitarhelten George Lynch førte til flere stygge episoder, ofte med sprit og kokain til å fyre opp stemninga, og bandet imploderte mot slutten av 1988. Denne biografien tar for seg hele historien, fra slutten av 70-tallet og helt opp til 2019, og følger bandmedlemmene både sammen og hver for seg gjennom flere mer eller mindre feilslåtte gjenforeninger. Selv om Dokken og trommis Mick Brown har holdt en variant av Dokken gående hele tiden, og Lynch har sitt Lynch Mob og et utall sideprosjekter, er det nok bassist Jeff Pilson som har gjort det best – først med Ronnie James Dio på 90-tallet, og så som bassist og en slags orkesterleder i Foreigner gjennom hele dette millenniet.

Dette er en lettlest og underholdende biografi som du lett pløyer gjennom på et par kvelder – såpass lettlest at du kommer ikke til å rekke å spille igjennom alle skivene simultant før du er kommet videre i historien. Dokken og Pilson har vært velvillige bidragsytere til boka, mens Lynch og Brown har valgt å holde seg utenfor – med det resultat at Lynch på mange måter fremstår som skurken i fortellingen, som underminerer vokalisten og saboterer konsertene mens dopbruket florerer. Men heller ikke Don Dokken fremstår som hel ved, mer som en egoist som først og fremst dekker sine egne behov.

Forfatter James Curl er utvilsomt en massiv fan av bandet, og det skinner veldig igjennom i omtalen av skivene – det er liksom ikke måte på hvor fantastiske og suksessrike hver av de var, og hvilket lydspor de satte til vår oppvekst på 80-tallet. Smak på dette: «Don’s vocals are exceptional throughout the track («Walk Away») and his lyrics evoke feelings of longing and lost love, while George’s guitar solo is emotionally charged and eloquently epic. For the kids of the 80s who grew up with this song, hearing it today no doubt conjures memories of first loves, broken hearts and tearful goodbyes.» Jeg vet nå ikke helt det, James.

Videre hadde boka vært vel tjent med en grundigere korrekturlesing før utgivelse. Språklig hangler det her og der, og samme setning kan gjerne gjentas flere ganger i samme avsnitt, kanskje med ørsmå omformuleringer. Mange ganger aner man ikke hvem som siteres – en gang står sitatet kreditert Don Dokken, men isåfall omtaler han seg selv i tredjeperson. Det er slurvete faktafeil her og der (Det er f.eks ingen låt på Don Dokkens første soloskive som heter «Up From The Ashes» – men skiva heter det. Og hans andre soloskive «Solitary» blir ikke nevnt engang), og det blir nesten komisk når det hausses opp at 2008-skiva «Lightning Strikes Again» ga Dokken deres beste listeplassering siden 2004. Siden forrige skive, med andre ord.

Så joda, det er grei tidtrøyte for fansen, du lærer sikkert noen funfacts som du ikke visste fra før, den er lettlest og morsom og interessant, men det lyser ikke 100% profesjonell kvalitet av håndverket hele veien.
(Les intervju med George Lynch her og med Don Dokken her!)

3,5/6 | Geir Amundsen

Utgivelsesdato 12.mai 2020