Death Angel | Humanicide

Nuclear Blast

Det er få av de klassiske thrashbanda som har gitt ut så konsekvent bra plater som Death Angel. Det er lite igjen av bandet som gav ut “Ultra Violence” og “Act III”, men de som  er igjen er vel de melodibærende elementene; vokalist Mark Osegueda og gitarist og låtskriver Rob Cavestany. Uansett utskiftninger har bandet holdt høy klasse både før og etter gjenforeningen i 2002, med “The Dream Calls for Blood” fra 2013 som foreløpig høydepunkt. “Humanicide” åpner med tre spor som er utypiske for bandet, både i lyd og stil. Tittelsporet tilhører en grovere type thrash enn Death Angel vanligvis varter opp med, og ligger opp mot gode gamle Dark Angel eller tidlig Slayer. “Divine Defector” og “Aggressor” følger opp den mer brutale stilen, men kan tidvis minne mer om death, enn thrash. “I Came for Blood” er en type låt som jeg forventer av Death Angel, med mye fart og fingerbrekkende riffing.

Det er høy klasse, med mye spenst, aggression og intensitet gjennom resten av plata også. Noen låter fungerer bedre enn andre, men alle har sine sterke sider. “The Pack” er glimrende, noget morbid i teksten. Riff er egentlig litt teit, men pakket inn med heftig trommer og en skikkelig eklektisk, pumpende bass, blir resultatet som en nydelig forsommerdag.

Det er høy klasse, med mye spenst, aggression og intensitet gjennom resten av plata også. Noen låter fungerer bedre enn andre, men alle har sine sterke sider. “The Pack” er glimrende, noget morbid i teksten. Riff er egentlig litt teit, men pakket inn med heftig trommer og en skikkelig eklektisk, pumpende bass, blir resultatet som en nydelig forsommerdag. “Immortal Behated” er nærmest å regne for en episk låt, da den forteller en historie og byr på en storslagen reise i ambisiøse melodier og rytmer. Den begynner med med akustisk gitar og avslutter med en dyster og melankolsk pianomelodi, som trekker ut i lengste laget. “Revelation Song” er platas høydepunkt. En herlig miks av tunge, groovy rytmer, sprelske gitarer og en lett og ledig vokal som hele tiden driver låta framover, i tillegg byr den på et allsangvennlig refreng og sinnsyk gitarsolo. Alle elementer klaffer rett og slett. Det er mitt håp at Death Angel klatrer i anseelse, for med den kvaliteten de har levert de siste 15 åra, fortjener de det. Det er kanskje det at alt de gir ut er jevnt over godt og de dermed mangler de låtene som står fram og gir dem nødvendig oppmerksomhet? Bra, skikkelig bra, er det uansett.

5/6 | Ingar Høgstedt

Utgivelsesdato 31.mai 2019