Corey Taylor

Han har i løpet av sine 41 år gjort og oppnådd mer enn andre bare kan drømme om. Han er vokalist i både Stone Sour og Slipknot, han prøvde seg som skuespiller i den nye filmen ”Fear Clinic”. Slipknot slapp nettopp ”The Grey Chapter” og Stone Sour er snart ute med ”Meanwhile In Burbank”. Mannen har utgitt tre bøker, og har planer om mye annet. Undertegnede hadde en intim samtale med en hardtarbeidende, ydmyk, reflektert pappa, om livet, hvordan han kom fra ingenting og jobbet seg oppover. 

Tekst Linda Nur Chbib

– Du vokste opp i Iowa under vanskelige kår med mangel på penger og andre midler. Hvordan har din oppvekst påvirket dine tekster, holdning og syn på livet i forhold til livet du har nå hvor du mest sannsynlig ikke har mangel på penger lenger. Er du fortsatt den ”sinte” mannen du engang var?
– Jeg er fortsatt fly forbanna. Haha, jeg tror halvparten av sinnet mitt kom fra der jeg vokste opp mens den andre halvdelen kommer fra det faktumet at jeg er tyskirsk, så det ligger ganske latent i blodet. Haha! Nei, men det er et veldig bra spørsmål. Jeg ser ikke på meg selv som ”velstående” eller rik om du vil, det jeg holder på med nå gir ganske greie penger uten at vi skal gå for mye inn på det. Det aller første jeg gjorde var å legge til side penger til skolefondet til barna mine, jeg kjøpte hus til moren min, sånne type ting gjorde jeg fordi jeg endelig kunne, jeg har aldri latt penger definere meg. Jeg mener at det sekundet man lar seg definere av penger så endrer grunnen for å lage musikk seg, mine grunner har ikke endret seg, jeg lager musikk fordi jeg elsker det. Om jeg tjener et par kroner på det, eller om jeg driter de kronene, er uvesentlig, jeg kommer til å fortsette å gjøre det jeg liker, det er bare flaks at jeg tjener penger på det.
– Spørsmålet mitt var egentlig om kårene har hatt en innvirkning på din måte å tenke på…
– Min ungdommelig aggresjon er nok borte fordi jeg ikke lenger er samme person som jeg var. Når det er sagt så er det nok av ting her i verden som irriterer vettet av meg, jeg kommer nok aldri til å gå tom for sinne. Jeg skulle ønske at jeg fikk sjansen til å skape et ”lykkelig” album, men det kommer aldri til å skje, for det er rett og slett umulig. Ting irriterer meg for mye.

– Hva er de tre tingene som irriterer deg mest?
– Haha, Grammys, folk som er kjendiser for ingenting, og da sikter jeg til sånn som ”The Kardashians”, det der er helt latterlig. Den tredje må nok være global idioti. Faktumet at folk bare har bestemt seg for å slutte å være høflige mot hverandre, hva er det der for noe?! Folk gir så faen… Jeg kunne sittet og ramsa opp så utrolig mye mer enn bare tre ting som irriterer meg. Jeg har skrevet en bok om det jo! Jeg kommer mest sannsynlig til å enten bli saksøkt eller selge mange millioner kopier! Haha, man vet seriøst aldri. Det er greia da, jeg gir så faen, jeg sier ting akkurat som jeg ser dem, jeg sier akkurat det jeg mener når jeg mener det og det er ikke bare tullball som kommer ut, det ligger faktisk mye tanker bak det jeg sier. Jeg tar det ikke ut av løse lufta. Det er faktabasert det jeg ser. Det er en god grunn til at kallenavnet mitt er ”great big mouth”, det er fordi jeg kan rett og slett ikke la være å si ting som de er.
– Du er i hvert fall ærlig!
– Ja, det og faktumet at jeg kjenner meg selv. Det er en stor greie for meg. Jeg har hørt at ærlighet varer lengst.

– Du har jo til og med skrevet en bok om folks dumhet Fortell om din tredje bok ”You’re making me hate you”. Haha, for en tittel!
– Hahaha, ikke sant! Det er min tredje bok som handler om det jeg nettopp nevnte. Det er en bok om hvordan folk oppfører seg, hvor uhøflige folk kan være, om det er på flyplassen, bussen eller på restaurant. Jeg har en del saker jeg gjerne vil ta opp med menneskeheten og det er; skjerp dere, dere driter dere ut. Jeg skriver denne boken på en ganske morsomt måte (mener jeg, håper jeg) så skriver jeg om hvordan jeg oppfatter folk og hvordan de ter seg blant andre mennesker og hva som egentlig er galt med samfunnet og dessverre galt med den moderne musikken. Jeg er akkurat ferdig med å skrive den og den skal slippes den 30. juni 2015. Det blir spennende, for som sagt enten så slår det jævlig bra an eller så ender jeg opp med å bli saksøkt. Det er vel mest det folk er redd for, at jeg sier akkurat det folk tenker, men jeg har en svær kjeft så hva annet kan man forvente? Jeg er spent, jeg tror det blir ufattelig morsomt å se folks reaksjon.
– Du har en rekke dristige proklamasjoner i dine bøker, men også en del humor, ironi og kanskje mange blunk til leserne. Hvem er dine litterære inspirasjonskilder?
– For å være helt ærlig så leste jeg mye fiksjon når jeg vokste opp. Jo eldre jeg ble, jo mer begynte jeg å komme inn på non-fiction. Hunter S. Thompson er en åpenbar innflytelse på meg. ”Frykt og avsky i Las Vegas” var en helt fantastisk bok. Da jeg ble eldre begynte jeg å sluke alt av bøker skrevet av Burroughs og Kerouac. Selv Frank Zappa har jeg lest. Men for å kunne skrive på måten jeg skriver på, så henter jeg også mye inspirasjon fra komikere; Komikere som Lenny Bruce, George Carlin til Bill Hicks, som er en av mine favorittkomikere. For å kunne skrive, så må jeg også ha en morsom måte å skrive det på. Jeg mener helt ærlig at det virker som jeg gir så faen, og det ser jeg i disse komikerne.

– Som du nevnte så er du ikke fan av Grammy-prisen, Slipknot var jo nominert og Tenacious D endte opp med å vinne, med en låt som ikke engang var deres. Hva er dine tanker om dette?
– Jeg digger D, jeg tror at selv om jeg digger det bandet så vet jeg ikke om det var rettferdig at de vant, for å være helt ærlig med deg. Jeg vet ikke om jeg hadde nominert dem for det de vant for. Jeg kan ikke bestemme det. Problemet med Grammy-ene er at det er en hel haug med folk som sitter på toppen som egentlig ikke kan så mye om musikk, men tror de vet. De ga denne prisen til det bandet, og jeg kan ikke snakke på vegne av dem, men jeg vet at de gjennomgår et helvete nå på grunn av det. Det er vanskelig, fordi jeg digger de guttene men jeg føler helt ærlig at selv om vi ikke hadde vunnet så var det tre andre på den lista som hadde fortjent den prisen mer, fordi det viser at folk som styrer på toppen ikke aner hva de driver med. Jeg tror at det er en gjeng med gamle folk som bestemmer, basert på hva folk sier. Det er patetisk. Jeg vet med faktum at ett av medlemmene som satt på toppen av Grammy-en, resignerte på grunn av sånne ting, fordi han mente at måten ting ble gjort på var helt høl i hue. Det var en protest. Han har vært i den komiteen i over 20 år, han sa til dem at de har null peiling. Det viser bare at folk som sitter på toppen ikke vet, ikke aner og dessverre så kommer aldri dette til å endre seg. De gir så faen i musikken. De gir faen i blodet, svetten og tårene som går i å skape noe. Alt de bryr seg om er ”Oi, de der har jeg hørt om”.
– Tenacious D. vant etter å ha gjort cover av en Dio-låt.
– Det er det som er ille. At Dio aldri vant noen Grammy, men Tenacious D vinner for å ha gjort en cover av Dios låt, seriøst. Det er så på tryne… Som jeg sa, jeg kan ikke være forbannet på Jack og Kyle, det har jeg absolutt ingen rett til. De var på et av showene våre for et par uker siden, de er kjempestore fans av oss, som vi er av dem. Så de skjønner sikkert ingenting. Jeg liker ikke dritten som de må ta imot, fordi det skulle vært rettet mot dem som sitter på toppen av det hele. De som ikke kan noe som helst, de som tror de vet best men ikke gjør det. Grammy-komiteen, der skulle dritten ha havnet. Ikke hos Tenacious D.

– Du har prøvd deg som skuespiller. Du er jo med i filmen ”Fear Clinic” hvordan var den opplevelsen?
– Det var fett, men merkelig. Jeg har jo litt erfaring med skuespill på de forskjellige videoene vi har spilt inn, men ikke på denne måten. Jeg er god på å ta imot instrukser, hvor jeg skal forestille, men å ha en rolle? Merkelig. Det som var så kult og litt vanskelig med å være med i denne filmen var at jeg måtte lage min egen rolle! Det var så rart! Jeg var ganske forpliktet når det kom til denne rollen, både i forhold til det håret og den barten! Hahaha! Den var så jævlig ekkel. Det var det første jeg tenkte på “min rolle skal ha bart!” Hahaha, mens jeg leste på manuset så tenkte jeg i bakhodet ”bart, bart, bart, rollen ha bart”. Kona mi nektet å kysse meg hele den tiden jeg hadde den jævla barten, hun fistbumpet meg, seriøst. Kysse? Det nektet hun tvert, haha, det er vel egentlig ganske så forståelig, den barten var dritekkel. Så dedikert var jeg til filmen og min rolle i den. Jeg må ærlig innrømme at fikk smaken av det å være skuespiller, det var kjempegøy! Jeg vet ikke om jeg duger til det, folk sier jeg gjør det, og jeg får en del tilbud men vi får se hva som skjer. Jeg kan ikke gjøre det samme om og om igjen. Jeg må bli utfordret. Hovedgrunnen med å gjøre noe som helst er å ta det så langt det kan tas, gjøre det litt annerledes for hver gang. Ellers ender man bare med å spinne på det samme hjulet hver gang. Det var jævlig kult å sitte og snakke endeløst med Robert Englund, Freddy Kruger i «Nightmare on Elm Street», det var dritkult. Ikke bare det, men jeg fikk henge med Kevin Gage også; fantastisk skuespiller, vi hadde det skikkelig gøy sammen. Jeg traff mange kule skuespillere. Ja, jeg hadde den letteste jobben, alt jeg trengte å gjøre var å dukke opp med den dritekle barten min, hahaha! Det har virkelig gjort noe med den rollen. Men jeg ble så glad når jeg kvittet meg med den.

– Kunne du tenkt deg å spille i andre type filmer enn skrekk/horror?
– Ja! Absolutt! Horror er bra fordi den nerdete siden av meg digger faktumet at jeg har vært med i en film sammen med Freddy Kruger. For meg så må jeg bare følge mine interesser, om jeg kommer til å gå på audition for å spille i en romantisk komedie? Ikke en sjanse i havet, da tar jeg heller livet av meg, haha. Om jeg har lyst til å være pizzabud i en Avenger-film? Åh, ja! Det hadde vært konge! Fordi det er noe sønnen min kan nyte. Jeg hadde gjerne vært med som den fyren som er i bakgrunnen eller han som er sidekicken. Jeg tenkte på det at jeg har sykt lyst til å gjøre en ordentlig dramafilm med en ordentlig dramatisk historie.

– Hvilken kreative utløp føler du er best – det å være musiker, forfatter eller skuespiller, for nå er du plutselig det også? Har du forskjellige tilnærmingsmåter når det kommer til disse prosjektene?
– Bra spørsmål. Jeg får fortsatt en rus når jeg holder på med musikk. Det er en av grunnene til at jeg prøver å utfordre meg selv til å skrive forskjellig typer musikk, det ligger litt i blodet. Tro meg, det finnes mange timer med musikk som jeg har spilt inn som aldri, og jeg mener aldri, kommer til å se dagens lys, haha. Ting som er annerledes. Musikk som country, 70-tallspunk, det er musikk som jeg liker å høre på eller har likt å høre på. Grunnen til at jeg ikke gir ut noe av det er fordi jeg tror rett og slett ikke at folk forstår det. Om jeg gir ut halvparten av det så vet jeg at folk kommer til å avvise det og meg, fordi jeg vet og har lært meg hvordan folk lytter til musikk. De trenger lett og enkel musikk, og det er så ufattelig trist. Vi har virkelig prøvd å tøye grensene med Slipknot, for guds skyld. Det som er så bra med musikk er at jeg kan lage musikk og digge det, jeg trenger ikke at folk lytter til alt jeg lager Jeg digger å bare ha det for meg selv. Å skrive er noe jeg har gjort siden jeg var tolv år gammel. Om det er noveller, bøker eller hva som helst så føles det godt å vite at jeg kan sette meg ned og skrive ned det som foregår i hodet mitt, på en veltalende måte. Det er veldig tilfredsstillende. Skuespill derimot? Det er en helt annen historie. Haha…

– Mer om musikk, er det vanskelig å balansere Slipknot og Stone Sour? For meg er det to forskjellige type band, musikk, låter…
– Det er lett når man har som tilnærmingsmåte at man ikke blander de to. Med Stone Sour så har jeg mer musikalsk frihet som jeg ikke får i Slipknot og vica verca. Om jeg prøver å gjøre Stone Sour-ting med Slipknot så kommer folk automatisk til å merke det fordi disse to bandene er såpass forskjellige. Stone Sour er det for det meste hard rock, med metaltendenser, mens med Slipknot så er det helt klart en hard type metall. Begge lar meg strekke meg musikalsk på måter som jeg er veldig takknemlig for. Så for å besvare spørsmålet konkret så er svaret nei, det er ikke vanskelig i det hele tatt fordi det er to helt forskjellige band som består av to helt forskjellige grupper mennesker. Det er to helt forskjellige energier som går inn i hvert band. Jeg kan skru på og skru av når jeg jobber med de forskjellige bandene. Heldigvis, om ikke hadde jeg mest sannsynligvis vært schizofren og det hadde vært brutalt, haha.

– Hvordan var det å jobbe med Melissa Cross?
– Det som var greia med å jobbe med henne var at for det første så er hun en nydelig person både inn- og utvendig. Hun viste meg oppvarmingsteknikker som var veldig nærme måten min å varme opp på. Hun sa til meg at det er veldig likt, og stilen er veldig lik. Det hun lærte meg var essensielle ting. Å bruke forskjellige deler av stemmebåndet til forskjellige type låter, og til forskjellige type ting… Pusting! Jeg jobbet bare med henne i én dag, hun viste meg utrolig mange ting som har kommet godt med i løpet av den ene dagen. Samtidig så er det oppmuntrende at hun fortalte meg at mye av det jeg gjorde naturlig var noe hun lærte sine elever. Jeg var ganske heldig når det kom til det.

– Det er ganske mange ”supergrupper” som vokser i musikk nå, grupper som Killer Be Killed. Er det en trend?
– Jeg tror at det har pågått i mange år. Det er ikke noe nytt. Det kommer alltid til å være visse type musikere som naturlig trekkes til hverandre, så det er naturlig å lage musikk sammen. Jeg ser ikke nødvendigvis på det som en dårlig ting om man vet hva man driver med. Om man bare danner en gruppe så deres navn kan kombineres, det er ikke like greit, da tror jeg at musikken kommer til å lide. Om man da samles og har en lidenskap for å spille med hverandre så kan det endte opp med å bli utrolig bra! Det er rett og slett bare en naturlig energi som oppstår. Jeg og et par musikere har lekt med ideen om å danne noe sammen, men det er rett og slett ikke tid til det. Grunnen til at man har lekt seg med tanken er fordi når vi jammer sammen så låter det fett, det låter så utrolig kult, men om det blir noe av, det tviler jeg på for både jeg og disse artistene har rett og slett for lite tid. Kanskje muligheten dukker opp en eller annen gang. Jeg håper det. Du må ikke glemme at Led Zeppelin startet som en sånn ”supergruppe” og se hvor de havnet, så hvorfor ikke?

– Fortell om albumet ”Meanwhile in Burbank”, det er et album med coverlåter. Hvordan valgte dere ut låtene som dere skulle tolke?
– Vi valgte låter som vi virkelig digger å høre og spille sammen. «Creeping Death» av Metallica valgte vi fordi alle digger den låta, vi hørte mest på våre hjerter. Fansen vil gjerne høre det mentale arbeidet man la inn i albumet, selv om det bare er coverlåter, så har det mye å si, hvor mye arbeid, følelser og samarbeid som er med på å skape låta. Selv om låta allerede er laget av noen andre så spilles den selvfølgelig annerledes av oss og låtene blir selvfølgelig sunget annerledes av meg. Vi satte ting sammen som folk elsker. Det er litt mainstream, men ikke mye. Vi gjør faktisk tre sett med EPer. Det er en sånn greie som man bare må følge sin magefølelse på. For oss var det ”hva synger man når man går rundt hjemme og rocker”, det er sånn vi valgte ut de låtene.

– Du har så mange prosjekter på gang hele tiden, når i all verden får Corey tid til å bare være Corey?
– Min familie, definitivt. Når jeg er hjemme sammen med familien er jeg bare pappa, jeg er bare den forbanna ektemannen, haha. Jeg er så ufattelig heldig som har en så fantastisk familie.
– Hvordan er du som en far?
– Jeg tror jeg er ganske ok. Jeg kan være streng, men bare når det trengs. Når jeg hever stemmen min til sønnen min så skvetter han fortsatt, haha, og jeg får så ufattelig dårlig samvittighet når jeg gjør det, han vet at når jeg hever stemmen så er det med god grunn. Jeg digger å være far. Jeg hadde ingen far når jeg vokste opp, så for meg betyr det ufattelig mye å være en god far. Å være der for mine barn er min første prioritet. Det er så viktig at jeg avslår ting når jeg er hjemme, for da er jeg hjemme med familien og det er det aller viktigste for meg. Det å opptre, lage musikk osv osv, er viktig ikke bare på grunn av lidenskapen men ja, det betaler jo selvfølgelig regningene, men det å være hjemme, da har jeg helt fri. Det skal ekstremt mye til for å få meg vekk fra familien min når jeg først er med dem. Da skal det være en svær greie som ikke kan tas hånd om av andre.
– Si du har to timer alene hjemme, hva er det første du gjør?
– Hmmm… Det spørs hva jeg har tilgang på. Om jeg er hjemme hos meg selv så går jeg og ser på serier. Om jeg er på hotellet så jobber jeg med det prosjektet som er gående på det eksakte tidspunktet. Jeg holdt på med manuset til en serie mens vi spillte inn ”The Gray Chapter”, så jeg drepte to fluer i en smekk. Muligens blir det noe av serien, vi får se. Det blir i hvert fall en eller annen rolle man følger, noe sci-fi-horror type serie, men vi ser det an. Manus har bra dialog med mye gammel horror i seg, det er smart. Jeg jobber med det og jeg produserer en film nå som jeg egentlig ikke kan snakke om. Det er mye som foregår akkurat nå. Når jeg er på hotellet så jobber jeg kontinuerlig. For meg så er det å puste det samme som å skape. Jeg er den personen som sliter sykt med å ha ferie. Jeg klarer aldri å skru hodet helt av og bare slappe av og puste. Og bare ta fri! Det er vanskelig for meg. Jeg har tatt cirka to ferier hele livet, uten barna. Når det er med barna så kan jeg gjøre det uavbrutt. Jeg tok med meg kona til Saint Lucia ett par år siden, vi hadde alt for oss selv, vi kastet telefonene vekk og bestemte oss for at nå skulle vi nyte det og ha fri, for hun jobber i managementet vårt, så hun er også opptatt med hele tiden. Det tok oss to dager å bare stoppe opp med å jobbe og slappe av.

– Det har vært en del komplikasjoner med begge banda og uten å gå for mye inn på det, hva ville du gjort uten Stone Sour og Slipknot? Hva hadde du gjort tidligere kontra nå etter å ha holdt på med dette i så mange år?
– Tidligere så hadde jeg mest sannsynligvis holdt på med musikk, det er mye som skal til for å ikke være med i disse banda. Om jeg hadde fått sparken så hadde det mest sannsynlig vært en jævlig god grunn til det, og jeg hadde akseptert det. Med det sagt, og si det hadde skjedd, så hadde jeg bare gjort min egen greie og funnet på noe annet. Mange har spurt meg om jeg noensinne skal gjøre noe solo og jeg tenker hvorfor i all verden skal jeg gjøre det? Det er bare grådig.
– Folk spør fordi de gjerne vil høre det.
– Ja, men for meg så har jeg så utrolig mange andre måter å få ting ut på. Det er et eller annet album der oppe i hodet mitt med et eller annet, jeg aner ikke hva det er, men det er noe. Jeg ville kjedet meg, jeg digger å gjøre akustiske show, men jeg hadde kjeda meg dønn i hjel om jeg skulle ha spilt inn et akustisk album. Jeg alene kan aldri laget noe som kan konkurrere med verken Slipknot eller Stone Sour, fordi jeg vet at alt jeg skriver tar gutta i de forskjellige bandet og gjør 10 ganger bedre. Vi utfyller hverandre. Det må være en riktig ting, en eller annen rar, annerledes greie, men jeg er ikke der ennå. Det er så langt vekk at du aner ikke, jeg tror helt ærlig det hadde hørtes ut som Beck, haha, eller noe lignende. Beck er fantastisk, men fy faen så sært. Kanskje litt sintere. De hadde sikkert produsert det for meg, haha…