Coney Hatch | Four

Frontiers

Det har gått hele 28 år siden forrige Coney Hatch-utgivelse, og de sto på randen til et større gjennombrudd, med turneer med Judas Priest og Iron Maiden, da vokalist/gitarist Carl Dixon takket for seg. De andre tre prøvde å fortsette med bl.a. vordende Dream Theater-vokalist James LaBrie, men det ble ikke det samme, og bandet svant hen. Gutta i bandet fant ikke tilbake til hverandre før Dixon ble kritisk skadd i en trafikkulykke, og de har omsider funnet veien til et platestudio etter sporadiske konserter de siste årene. For min del er det Dixon som er Coney Hatch – han setter særpreget på bandet med sin lyse melodiske stemme, og bare hør på soloskivene hans for ytterligere bevis – de færreste hører forskjell på Dixon solo kontra Coney Hatch. Men bassist Andy Curran har også alltid hatt lyst til å være frontmann og vokalist, og deler mikrofonen med Dixon. Hans sangstemme er ikke stort å skryte av, en svært kanadisk pratevokal for spesielt interesserte, men han kan alltids argumentere med at da Dixon endelig fikk synge på (nesten) hele forrige skive («Friction» fra 1985), så tryna det fullstendig salgsmessig og bandet gikk i praksis under. Men personlig har jeg aldri helt taklet Currans vokalstil, og var dermed i utgangspunket litt skeptisk når jeg vet at de har delt vokalen 50/50 (eller 41,67/58,33 for å være helt eksakt) på comebackskiva «Four», en tittel som på underfundig vis avslører at dette er deres fjerde skive. Åpningen “Blown Away” får umiddelbart en gammel fan til å glise bredt og nikke gjenkjennende, for dette låter så klassisk Coney Hatch som det er mulig å få det. Carl Dixons stemme er like klar og sterk som aldri før, og det er gøy å høre gitarist Steve Shelski igjen.

Det er stort sett sterke låter gjennom hele skiva, og vi må spesielt nevne den instante «Revive» og den avsluttende (og eneste) balladen på skiva, «Holding On». Til og med låtene som Andy Curran synger er slett ikke så verst, selv om de hadde vært mye bedre med Dixon bak mikrofonen, men Curran holder seg til rockerne som han har sjangs til å fikse, og overlater de mer melodiøse låtene til Dixon.  Selvsagt kommer ikke “Four” til å appellere til så veldig mange andre enn den gamle Coney Hatch-fansen, og det er ikke så veldig mange av oss heller, men jeg tror nok at Dixon & co først og fremst har lagd denne skiva for seg selv – de er fullstendig klare over at toget deres gikk en gang på 80-tallet, uansett hvor bra comebackskiva deres måtte være. Og bra er den.
Les intervju med Carl Dixon her.

4,5/6 | Geir Amundsen 

Utgivelsesdato 24.september 2013