Circus Maximus – The knights who say Nine

I påsken kom de til Oslo, helt for egen regning – etter å ha flydd fra steder som Australia, USA, Spania, Italia og Slovakia. Tretten mennesker med ikke så veldig mye annet enn musikksmaken felles. De punget gladelig ut for dyre flybilletter og overprisede hotellrom. Hvorfor? Kun for å få høre den nye skiva til Circus Maximus, «Nine», to måneder før alle andre, og spise middag med Truls, Glen, Michael, Mats og Lasse. Gærninger.
 
Tekst: Geir Amundsen
Foto: Arash Taheri
 
I en privat kinosal med et monster lydanlegg i et bortgjemt lokale på Alnabru var det verdenspremiere på «Nine», Circus Maximus første utgivelse på nærmere fem år. De eneste tilstedeværende utenom bandet og undertegnede, var vinnerne av konkurransen på bandets Facebookside, hvor premien var et møte og middag med bandet i Oslo, og en eksklusiv forhåndslytt på den nye skiva. Og jaggu møtte de ikke opp alle sammen, med unntak av han fra Indonesia, til tross for at flybillettene kostet flesk, med tanke på at dette var i høysesongen påske på tre ukers varsel.

Og det var på langt nær bare hardcore progmetalnerder som dukket opp – Erkuden er en 29-årig snerten senorita fra Bilbao i Spania, som har vært fan av Circus Maximus i 2-3 år. «Jeg oppdaget Circus Maximus da de spilte sammen med Seventh Wonder fra Sverige, de er også et av mine store favorittband. Og da jeg vant denne konkurransen, var jeg ikke i tvil om at jeg måtte komme til Oslo, koste hva det koste ville. Utrolig kult å møte gutta og få høre skiva lenge før alle andre fans.»
Jason (31) fra Baltimore legger til: «Med fly og hotell tror jeg at denne turen kostet meg rundt 2500 dollar (ca 15000 kroner), men det var verdt hver eneste penny. For min del var det kuleste å sitte ved siden av trommis Truls under middagen og bare småskravle om helt vanlige ting. Han er en av mine store trommishelter, og det føltes smått surrealistisk å kunne småprate med ham som om han var en helt vanlig fyr.»

Kveldens suverene langveisfarer var Rhys på 20, som hadde kommet helt fra Sydney, Australia: «Jeg oppdaget Circus Maximus for tre år siden, da jeg på et nettforum spurte om anbefalinger til musikk i stil med Dream Theaters ‘Images & Words’ eller Totos ‘Isolation’, og har vært ultrafan siden. Totalt sett har denne turen kostet meg cirka 4000 australske dollar (ca 24000 kroner), men jeg har fått så mange gode venner og minner for livet at jeg angrer ikke et sekund. Gutta i bandet var også utrolig jordnære og vennlige.»

Bandets gitarist og låtskriver Mats Haugen er også dypt imponert over oppmøtet:
– Vi hadde aldri drømt om at så mange skulle dukke opp, fra så langveis fra. Marerittet var jo at ingen av konkurransevinnerne skulle gidde å komme til Oslo, fordi det ble for langt og dyrt.
– Og vinnerne ble trukket ut helt vilkårlig?
– Ja, vi trakk et par stykker hver, og de fleste var fra utlandet.
– Hvorfor i helvete heter skiva «Nine»? Den har ti spor.
– Det var det da! Men førstesporet, «Forging» skulle egentlig vært litt kortere og introen til «Architect Of Fortune», men der ble jeg nedstemt – de andre mente at man skulle ha muligheten til å skippe introen og gå rett på låta, så dermed ble den et eget spor. Jeg skjønner det, det er ikke alle som gidder å sitte høre på et halvannet minutts atmosfærisk intro før det skjer noe. Men det er ni låter. Og ni er et veldig symbolsk tall – «Architect» er egentlig en forklaring på hva alt handler om. Tanken bak er ordtaket ‘Enhver er sin egen lykkes smed’, og alle tekstene har hver sin dragning mot det.
– Alle i bandet skriver tekster?
– Det stemmer, alle kan skrive og alle synes det er kult å bidra der.
– Hva synes du selv om å til stadighet bli sammenlignet med Dream Theater?
– Det er jo bare kult. Jeg har jo vært fan i alle år.
– Det hadde vært kjipere å bli kalt Norges Pretty Boy Floyd.
– Helt klart! Dream Theater har jo hatt en voldsom innflytelse på både proggen og metalen de siste 20 år, men de har jo et mye bredere spekter enn bare progmetal. De gjør det de føler for, sånn som oss egentlig, vi lar oss ikke fange innenfor en sjanger.
– I hvert fall ikke på «Nine», hvor dere virkelig overbeviser meg, for første gang. Kanon, mann!
– Åh takk takk! Godt å høre! Jeg må innrømme at jeg er veldig spent på mottagelsen, for den er veldig annerledes enn de to første, både med tanke på låtene, fremførelsen og lyden, ikke minst. Vi har strippa det ganske ned, tatt det back to basics, og blitt rockeband igjen.
– Men dette er utvilsomt det mest kommersielle, eller melodiøse om du vil, som Circus Maximus noengang har gjort.
– Det stemmer nok, men det har også mye med lydbildet å gjøre, tror jeg da. Det er ikke så mye klang på alt lenger, det låter tørrere. Ærligere.
– Hvor mye har det med produsent Christer Cederberg å gjøre? Han er vel mest kjent for å jobbe med Donkeyboy og Maria Mena, selv om han også har gjort Anathemas nyeste.
– Han har selvsagt hatt stor innflytelse på lyden, men han har ikke endret låtene nevneverdig fra demostadiet.
– Og det er vel lenge siden. Fem år siden «Isolate»…fem år!?
– Ja, det har tatt sin tid, av flere årsaker, selv om jeg begynte å jobbe med nye låter allerede da «Isolate» var helt ny, i 2007. Men vi er litt bedagelig anlagt alle mann, og hele bandet har blitt småbarnsfedre siden sist. Lufta gikk kanskje litt ut av ballongen etter «Isolate», og vi ‘avsluttet’ samarbeidet med managementet vårt, for å si det på en pen måte.
– Så når begynte dere å jobbe med «Nine»?
– Vi begynte innspillingen i 2010, men var ikke helt ferdige før nå i vår. Selv om jeg egentlig enda ikke er ferdig. Jeg blir aldri ferdig. Men på ett tidspunkt må man jo bare si stopp og få ut den jævla skiva. Men det skjedde mye kødd underveis som trenerte prosessen – vi hadde en harddisc som kræsja og masse filer forsvant, spor jeg hadde jobba med lenge. Og jeg fikk senebetennelse, igjen, som gjorde at jeg ikke kunne spille gitar på flere måneder. Skiva skulle egentlig kommet ut i april i fjor, faktisk.
– Du er ikke redd for at fansen skal synes at dette blir for kommers og pusete?
– Nei. Hvis vi mister noen underveis, tror jeg at vi plukker opp flere nye. Det var heller ikke noe bevisst stilendring fra vår side, det bare ble sånn.
– Spesielt midtpartiet, fra låt 4 til 6, er melodiøst.
– Ja, vi pakka de kortere låtene inn med en lang en som åpning og to lange til slutt.
-Hva er din personlige favoritt?
– Vanskelig å si, det varierer fra dag til dag – den jeg hører mest på nå er kanskje «Game Of Life», det er kanskje den første som jeg har mekka fra start til slutt med alle elementene på plass, og følt at vi har truffet blink.
– Jeg spår at «Burn After Reading» kommer til å bli fanfavoritten.
– Ja, det er forståelig – den har jo mest ups&downs av alle låtene – den er mest intens og har de mest intrikate partiene, så den bør kunne gå hjem hos de som har fulgt oss lenge. Jeg er drithappy med den.
– Flere av gutta i bandet har sysselsatt seg med andre prosjekter på si. Vokalist Michael Eriksen har gitt ut skive med The Magnificent og Aeon Zen og vikariert i Kamelot, trommis og bror Truls Haugen har gitt ut skive med Insense og vikariert i Big Balls og Kvelertak. Mens du har fokusert på din baby, Circus Maximus?
– Jeg gjorde en låt med Michael på The Magnificent-skiva, og har gjort noe sessiongreier for Tommy Tee, av alle ting. Og en instrumental runkeplate med en gitarist fra Ungarn, Jonas Tamas. Ellers har jeg stort sett bare jobbet med låtene til denne skiva, ja.
– Tidligere har jeg stemplet dere som Dream Theater-kloninger, men på «Nine» hører man jaggu mange andre også. Enkelte låter minner tidvis om Muse, mens introen på «I Am» likegjerne kunne vært Coldplay eller Keane.
– Mhmm! Riktig det. Hahaha!
– Er det faktisk band som har inspirert deg?
– Ja jøss, jeg elsker Coldplay. Siden «Isolate» har jeg nesten ikke hørt på metalband i det hele tatt, kanskje med unntak av Opeth – det er ett av favorittbandene mine som jeg fortsatt hører på, men tradisjonell progmetal hører jeg aldri på lenger. Jeg drar kanskje frem noe gammal Dream Theater, for det er jo ikke noe som er bedre enn det uansett.
– Hallelujah!
– Men Keane har jeg ikke noe forhold til, jeg har hørt mye både på danske Mew og på Muse, som kanskje er det kuleste bandet jeg har sett live noengang. Jeg hører på alt, egentlig, uansett sjanger.
– Du, akkurat det er en påstand som de fleste ytrer, men når det kommer til stykket viser det seg at de hører på alt fra Sting til The Police, eller alt fra country til western. Eller alt fra Dream Theater til Circus Maximus.
– Hahah! Ja, sant, men jeg prøver faktisk å ha et åpent sinn og høre på alt mulig.
– Så du hører altså på alt fra Gorgoroth til Heidi Hauge?
– Øh…ikke akkurat Gorgoroth og ikke akkurat Heidi Hauge, men ellers ja. Hvis jeg liker det, er sjanger uvesentlig.
– Skiva kommer ut 01.juni, og dere har et releaseparty i Oslo.
– Stemmer, 23.juni på Parkteatret på Grünerløkka. Vi har to forband, og vi gjør også en times konsert med de fleste låtene fra «Nine» og et par gamle.
– Hva med turnè? Dere har ikke spilt altfor mye rundt i Norge?
– Vi har spilt lite i Norge, ja. Men det skal vi omsider ta igjen nå til høsten.
– Full tremåneders Norgesturnè gjennom Longyearbyen, Henningsvær, Fosnavåg, Kolvereid og Jørpeland? Hver eneste bygd og fiskegrend skal få besøk?

– Ikke fullt så ekstensivt! Vi satser på å besøke de største byene i helgene, i løpet av september. Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger, Kristiansand, Bodø eller Tromsø…Vi skal også antagelig gjøre en miniturne i Italia, igjen. Det er et veldig bra marked for oss. Vi kommer ihvertfall til å spille vesentlig mer nå i tida fremover enn det vi har gjort hittil – nå blir det full satsing.

Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2012

Les også arkivintervju fra 2016 – Circus Maximus – Minimalistisk kaos