Body Count – Ikke bare Ice-T med backingband

Etter å tvunget på fansen tålmodighet mellom utgivelser har Body Count i det siste blitt stadig mer operative, og i anledning utgivelsen av bandets syvende studioalbum “Carnivore” fikk vi en samtale med bassist og låtskriver Vincent Dennis for detaljer. Ice-T? Joda, han nevnes. 

Tekst: Sven O Skulbørstad
Foto: Dirk Behlau

 – Gratulerer med ny skive! Hvordan er følelsen?
– Den er veldig bra, vi er veldig fornøyde med den alle mann og synes vi har en gjort en virkelig bra plate denne gangen. 
 – Smakebiten dere har gitt ut i forkant, altså selve tittelkuttet, må være noe av det tyngste dere noensinne har gjort – er den representativ for resten av albumet (som anmeldes her)?
 – Nei, egentlig ikke. Jeg tror nok ikke noen kommer til å være forberedt på hva som kommer til å treffe de når de hører resten av plata, singelen er kun en smakebit. 
 – Hvordan foregikk prosessen ellers?
 – Arbeidet startet rundt Grammy-fadesen i 2018 (Body Count fikk, som Metallica, lydproblemer under fremførelsen ved prisutdelingen) i etterkant av “Bloodlust” – vår forrige skive. Dette var en skive vi alle var svært fornøyde med, og Ice-T var ganske så nervøs om hvordan vi skulle klare å overgå den, men jeg klarte å roe han ned. “Dette fikser jeg, bare slapp av du” informerte jeg han om. Hvis vi sammenligner oss med Sepultura er “Manslaughter” vår “Beneath The Remains”, “Bloodlust” er vår “Arise” og “Carnivore” kommer til å bli vår “Chaos A.D.”. Skal vi sikte enda høyere vil jeg også si at “Carnivore” er vår “Master Of Puppets”. Vi har ikke gjort “The Black Album” enda, men vi kommer dit, haha! Vi har enda en gang fått en fin liste med gjesteartister som deltar, som Dave Lombardo, Jamey Jasta, Amy Lee og Riley Gale fra Power Trip. Når jeg tenker meg om vil jeg allikevel si meg enig i ditt forrige spørsmål at det antageligvis er den tyngste skiva vi noensinne har gjort.
 – Du er ikke et originalmedlem, men har allikevel satt ditt preg etter snart 20 års fartstid og sterkt delaktig i låtskrivingen?
– Det stemmer godt. Jeg ser på Body Count som to epoker; Når de startet opp var de en gjeng skolekamerater som starta et band sammen og gjorde det ganske så bra, men har uheldigvis måttet håndtere mange dødsfall av ulike årsaker (Både Beatmaster V og D-Roc på henholdsvis trommer og gitar måtte gi tapt for sykdom mens bassist Mooseman ble skutt og drept). Det er første epoke. Andre epoke kommer vi “nye” inn, og for oss er det viktig at Body Count fremstår som et fullverdig band – ikke backingbandet til Ice-T. Jeg har alltid jobbet hardt for at bandet skal løfte seg til nye høyder og at folk ser på oss som et virkelig bra heavy metal-band som kan spille alt. Vi har i det siste pleid å ha med en coverlåt, og denne gangen covrer vi “Ace Of Spades”. Når Ice-T sa han ville covre Motörhead ble jeg supergira ettersom jeg har vært stor fan siden tidlig åttitall og kan hele katalogen ut og inn. Vi introduserte den for folk under fjorårets Wacken-festival, for da vi delte scene med Slayer kunne vi bare ikke starte konserten med “Raining Blood” som vi har pleid å gjøre – så da åpnet vi istedet med “Ace Of Spades” uten å ha øvd på den fullstendig en eneste gang. Ice-T tulla til teksten litt her og der, ellers gikk det over all forventning.
 – Du verden, det krever et sett med ekstra store baller?
 – Joda, men så lenge man får til starten og slutten riktig er det ikke så nøye med hva som skjer i mellom, haha! Samtidig visste vi at publikum kom til å ta helt av når vi åpnet med den så det føltes samtidig ganske safe. Alt ligger på YouTube så det er bare å sjekke ut. 
 – I det momentet du ble med gikk det årevis mellom skivene, mens de siste tre har et mer “normalt” opphold på kun to-tre år i mellom utgivelsene; Er dette en bevisst handling og kommer dette til å bli normalen fremover?
 – Vi har et nytt band, og vi har et nytt band som er sultne. For oss er det viktig å stadig vise folk hva Body Count handler om, og det gjør man utelukkende ved å lage og gi ut ny musikk. Over årene har jeg sett folk komme og gå, jeg har opplevd tre forskjellige bandbesetninger – og nå har vi med en gjeng som virkelig forstår hvor bandet kommer ifra og samtidig kjenner sin heavy metal. Nå består vi av et sterkt lag hvor alle drar i samme retning, og det gir oss alle næring til å jobbe mer med bandet. Jeg vet ikke om du er klar over historien til “Gears Of War”?
 – Jeg er en gamer, så jeg vet at dere har bidratt til soundtracket – men ikke detaljene rundt?
 – Riktig. Når den forespørselen kom hadde bandet pause på ubestemt tid, men de ville at vi skulle lage en låt til spillet ettersom Ice-T skulle være med i en promovideo i forbindelse med “Gears Of War 3”. Vi var ikke vonde å be, så vi fikk med Roy Z som produsent og ble ekstremt fornøyde med resultatet og låta fikk en fantastisk mottakelse så den bidro sterkt til at vi fikk en helt ny motivasjon innad i bandet. Dette tok vi med oss inn i arbeidet til “Manslaughter”, som igjen var en slags ny start for oss. Da skjønte vi at vi kun trenger å skrive bra metall-sanger, vi trenger ikke å holde oss til en slags Body Count-formel. Ice-T trenger kun en bra låt så kommer han opp med bra tekster. Når det gjelder “Carnivore” tok vi utgangspunkt i “Bloodlust” og ville kjøre alt til et nytt nivå. Låtskriver-teamet vårt består av meg selv, Ill Will (trommer) og vår produsent Will Putney – og da tar vi utgangspunkt i idéer fra Ernie C (gitarist og originalmedlem) og lager kule låter ut av det. Det fungerer optimalt for oss så det er ingen grunn til å endre på det. Når vi har gjort ferdig en demoversjon i studio tar Ice-T den med seg til Law & Order-settet og spiller det for kollegene sine – det er mange metallfans i Special Victims Unit skal du vite, for å få tilbakemeldinger der. Det er ganske gøy!

– Jeg lurte på hvordan dere samkjører et stadig mer operativt band med Ice-T sin minst like operativ skuespillerkarriere, men da fungerer det også bra for dere?
 – Det fungerer fantastisk! Vanligvis kommer han innom studio etter han er ferdig på jobb og bringer idéer til bordet og hører på hva vi har gjort. Han kan få med en låt som han hører på til og fra jobb, og når han kommer tilbake neste dag har han gjort ferdig teksten og legger på vokal. 
 – Det pleier vanligvis å være litt utfordrende for “nye folk” å komme inn i et etablert band, men det høres vitterlig ut som de gjenværende originalmedlemmene Ice-T og Ernie C lar dere styre skuta med stoisk ro?
 – Så absolutt. Og det er sånn det har vært helt siden jeg ble med i bandet i 2001. De ga meg umiddelbart et gedigent spillerom, og jeg må bare anta at jeg har gjort en ganske grei jobb ettersom jeg fortsatt har det. Og ser du på de siste årene har vi blitt nominert til en Grammy og jobber mer enn noensinne så noe riktig har vi gjort. 
 – Jeg regner med at det venter en hektisk turnéplan etter skiva er utgitt; Er det noen sjanse for å se dere her i Norge?
 – Vi skal over til Europa i løpet av året, men har ikke planer om Norge denne gangen dessverre. Når jeg tenker meg om tror jeg faktisk ikke vi noensinne har vært der, men jeg kunne veldig gjerne ha tenkt meg å spilt der – så forhåpentligvis en gang om ikke så alt for lenge. Jeg har vært der i privat sammenheng for et par år siden da jeg var i Oslo og besøkte Neseblod Records. Det var stort for meg, og jeg brukte en evighet der og ble tatt med ned til kjelleren der jeg fikk tatt masse bilder og storkoste meg. Jeg håper virkelig vi får en anledning til å komme. Kanskje neste turné, hvem vet? Ellers skal vi mest til Frankrike og Tyskland i forbindelse med festivaler og et par klubbkonserter. 
 – Body Count fyller 30 år i år, har dere noen planer i forhold til jubileum?
– Nei, det blir bare et normalt år for oss. Nå har vi skiva som kommer ut og skal promotere den mest mulig der vi kan spille, deretter venter jeg på en ny tittel fra Ice-T så vi kan starte på ny skive, haha! Det er sånn vi gjør det – en eller annen gang under turné kommer han opp med en tittel han informerer oss om, deretter kan vi påbegynne arbeidet med neste skive og lage musikken rundt det. “Her er tittelen – lag meg en skive”, haha!

Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2020

,