Beyond The Gates 2018

USF Verftet, Bergen, 23. – 25.august 2018

Sommeren er på hell og i Bergen har regnværet atter etablert seg som det dominerende værfenomenet. Beyond The Gates er et annet fenomen som har etablert seg i byen, og som arrangeres for syvende gang på rad, og ved en rekke ulike venues. Vi tar turen forbi portene på USF Verftet og inn i høstmørket sammen med et tusentalls andre metalsympatisører fra alle kanter av kloden…

Tekst:
Pål Ferstad-Løland (PFL) & Bård Nordvik (BN) 
Foto: Christian Del Misje

 

TORSDAG

DEUS MORTEM
Det er ingen trengsel i salen når Deus Mortem åpner årets festival, som første band ut på USF sin romslige scene. Vanligvis er det en forventningsfull stemning å spore, men denne torsdagskvelden virker publikum i overkant  tilbakelent. Ser vi tendenser til et aldrende publikum (ikke mange folk under 30 tilstede) som har fått servert så mange fenomenale festivalkvelder og enkeltkonserter de siste syv årene, at de nå er mette på nye opplevelser? Eller er det så enkelt at åpningskonserten gjøres av et band som ikke evner å vekke engasjement? Deus Mortem spiller Black Metal helt på det jevne, og uten særlig originalitet. Når heller ikke fremføringen og tilstedeværelsen er annet enn ordinær, blir dette bare nok et band der imaget er det eneste som er på plass.  2/6 (BN)

SINMARA
Stemningen tar seg bare smått opp når Sinmara viser frem årets munkekappekolleksjon, tonesatt av den sedvanlige mørke mannskor-introen. Det er etterhvert mange black metal-band som sverger til kapper og/eller store hetter, og som visuelt uttrykk er dette nå på vei over i det parodiske. Islendingene bak all tekstilen kjører på med sin mid-tempo metal helt fritt for nye idéer, og det blir det vanskelig å skille låt fra låt. Når bandet i tillegg er stillestående og ikke gjør noen forsøk på kommunikasjon med publikum, blir det vanskelig for tilskuerne å engasjere seg.
2/6 (BN)

MALOKARPATAN
Friskusene i Malokarpatan gjør på sin side adskillig mer for å få fart i salen med en herlig blanding av ekstrem metal, Accept-passasjer og folk-inspirert skråling. Det er lite å utsette på viljen og intensjonen til bandet,  spesielt vokalisten, som ikledd pilotbriller og hockeysveis prøver å få litt ekstra respons fra salen. Men igjen kommer de til kort når det gjelder å beherske en scene og et lokale som USF Verftet, og dette er åpenbart noe som er felles for de tre første bandene denne kvelden. De burde spilt på en mye mindre scene i et mye mindre lokale. Det er der band uten erfaring har størst sjanse til å skape riktig stemning. 2,5/6 (BN)

1349
Veteranene i 1349 er et band som har spilt over hele verden, og behersker store  sceneformater godt. Vokalist Ravn tar kommandoen fra første låt, og bandet holder oppe tempoet og intensiteten på imponerende vis gjennom hele seansen. Selv om det i lengden oppleves som noe slitsomt og ensformig, (og da hjelper det ikke med en lydmann som kun ønsker basstrommer og vokal i miksen) er det alltid godt å høre låter som “I am Abomination” og ikke minst avslutningslåten “Cauldron”. 4/6 (BN)

MYSTICUM
Kompromissløse og industrielle Mysticum – Det gjør både vondt og godt. På den ene siden er det en voldsom heldigitalisert veivals for utjevning av både hørsel og syn. På den andre siden er det også svært monotont noe som gjør konserten noe langdryg. Jeg savner også litt flere låter fra «In The Streams of Inferno», da jeg ikke var like begeistret for comeback platen «Planet Satan». Et band som for utenforstående med noe musikkunnskap, best kan beskrives som et Godflesh på fleinsopp og speed paret med Satans følgesvenner på ett nokturnalt hurtigtog som aldri stopper. Man får akkurat det Mysticum gir seg ut for å være. Den populærkulturelle perlen «Crypt of Fear» sitter blant annet som et skudd. Det er lagt mye penger og planlegging ned i video og lysriggen, og det ser veldig gjennomført ut. Det meste spiller sømløst sammen, og det er absolutt noe å få med seg om man har lyst og anledning til å bli fullstendig overkjørt sansemessig. 4/6  (PFL)

 

FREDAG

BLOOD INCANTATION
Det er åpenbart mange som har sett frem til at Blood Incantation skal innta scenen, og det er godt med tilskuere i salen når dag to av festivalen sparkes i gang. Og for en forrykende åpning det er! Amerikanerne byr på en svært solid dose death metal, og kombinerer stemning og uforutsigbarhet med det klassiske. Gammel Autopsy og Morbid Angel er åpenbare referansepunkt, men Blood Incantation har stadig originale varianter og trekker sin metal langt ut i det progressive, noe som oppsummeres perfekt ved å avslutte konserten med den ca 15 minutt lange og mildt sagt episke låten «Vitrification of Blood». 5/6 (BN)

ONE TAIL, ONE HEAD
One Tail, One Head
leverer stort sett alltid live, og gjør det også denne gangen. Bandet som snart legger dommedagsprofetiene sine på hyllen etter en 12 år lang karriere, slipper sitt debut album i oktober. Dette er dårlig nytt for norsk ekstremmetall da bandet har klart å gjøre norsk black metal en god del farligere. One Tail, One Head, gjerne kaotisk og gjerne litt på kanten av hva som er mulig, strekker strikken i dag også. Angrepsvillige og aggressive kler de Verftets store scene bedre enn de fleste andre band, og selv om jeg foretrekker dem tettere på, så gjør de seg godt. Svært godt. «The Splendour of the Trident Tyger» er litt av en låt. I den grad savn er en følelse vi har lov å snakke om her så vil OTOH bli savnet, kanskje de vil savne publikum også? 5/6  (PFL)

GRAVE PLEASURES
Med nesten utelukkende ekstremmetalband på programmet, er det et herlig avbrekk å få melodiøse Grave Pleasures på scenen. Med sin dommedagsrock tar de umiddelbart kontroll over USF, og publikum lar seg villig lede av vokalist Matt McNerney. Grave Pleasures øser på med riff og store refrenger, og byr på en intensitet som ikke står tilbake for andre band denne kvelden. Med låter som «Infatuation Overkill» og «Deadenders» kan en trekke linjer til band som Fields of the Nephilim, bare i en moderne, mer vital og publikumsvennlig variant. 5/6 (BN)

TAAKE
Taake er tilbake på hjemmebane og blir meget godt mottatt av publikum i det de ruller i gang med første låt fra «Nattestid…»-albumet. Vokalist Hoest er en av sjangerens beste frontfigurer med sin intense tilstedeværelse, og formidler glimrende på låt etter låt.  Bandet ellers er i storform og leverer med fullt trøkk. Imidlertid blir det hele preget litt av forutsigbarheten knyttet til at bandet skal spille hele «Nattestid…». Selv om skiven har mange høydepunkt, blir det i konsertform noe ensformig. Som band har Taake utviklet seg fra album til album, og en savner rett og slett en del av låtene fra senere i karrieren. Som Hoest selv sier på tampen av konserten: «Disse låtene skrev jeg som tenåring», og sikter nok til at Taake i 2018 har mye mer å by på. Det er greit å gjøre stas på debutskiven som ble utgitt for 19 år siden, men når «spille-hele-skiven-fra-a-til-å»-konseptet hindrer bandet å plukke mange av sine beste låter, blir det en lite bismak på jubileumskaken. 4/6 (BN)

BÖLZER
Bölzer er kanskje ikke akkurat det mest visuelle bandet på USFs ganske store scene. Duoen gjør likevel krav på plassen med stoisk eleganse. Litt lydproblemer i begynnelsen gjør ingenting for resultatet, og låter som “The Archer” og tittelsporet fra 2016s beste utgivelse i mine øre, “Hero”, gjør seg live. Jeg mener bestemt at Bölzer skaper noe nytt og spennende innen sjangeren som svært få andre gjør i disse dager. Det låter nytt, annerledes og svært melodiøst i forhold til mye annet. Samtidig er det utfordrende og aggressivt på en helt annen måte og sveitserne holder også et mye høyere nivå komposisjonsmessig enn mange av de kappe og kandelabre-entusiastiske bandene som har preget sjangeren de siste årene. Jeg vil egentlig si at Bölzer er sin egen sjanger og takk for det. 5/6  (PFL) 


SATYRICON
Hører egentlig nåtidens
Satyricon hjemme på en festival som Beyond The Gates? Svulstige overganger, underlige og langstrakte introer og et glatt og fluffy lydbilde preger konserten. Borte er bandet som stod bak Dark Medieval Times, The Shadowthrone og Nemesis Divina. Tilbake er et forholdsvis velsmurt maskineri. Gjennom årene riktignok erodert, kanskje til og med forvitret, til noe litt kantløst og statisk. Forandringen, som for Sigurd Wongraven og hans kumpaner sikkert er både naturlig og et resultat av fornyingsvilje, er for meg mer stagnasjon enn nyskapning. De nyere låtene føles repeterende og kjedelige og det føles som om bandet prøver å gjenskape populære låter som Fuel For Hatred og K.I.N.G. om en annen, kun avbrutt av høflige nikk til fortiden via blant andre Mother North og Walk The Path of Sorrow. Det er ikke det at ikke konserten er representativ for Satyricons historie, eller at de utelater mange sanger som hadde gjort seg godt i denne sammenhengen, som f.eks. In The Mist By The Hills, men det er mer det at det låter for strømlinjeformet og ferdig programmert.  Det er heller ikke noe å si på selvtilliten eller håndverket, men selvtilliten har kanskje kommet i veien for andre løsninger? Satyricon per 2018 kan du likeså godt nyte hjemme i små porsjoner på radioen, gjerne mellom nyhetene og Ekko, nippende til en leken Riesling. Da slipper du også en god del av den kjedelige fyllmassen. 3/6  (PFL)

 

LØRDAG

TORMENTOR
Tormentors
historie er både broket og for dagens ungdom sikkert også vanskelig å forstå. Materialet er så vidt jeg kan skjønne hentet fra “Anno Domini”, debuten fra 1988, og demoen “The 7th Day of Doom”, og med all respekt å melde er det veldig varierende kvalitet på materialet, men det bygger veldig bra. Elisabeth Báthory er med rette en formidabel klassiker, og det er få som ikke har hørt denne eller Dissections versjon fra nevnte bands glansdager. Det er helstøpt og solid framført, men varer for lenge. En kortere konsert ville vært mer passende og betraktelig bedre for både band og publikum. Attila Csihars scenetekke er demonisk og apokalyptisk, og hele historien om hvordan han ble Mayhems vokalist fra “De Mysteriis Dom Sathanas” er fascinerende. Bandet som oppstod bak jernteppet i det kommuniststyrte Ungarn i 1986, leverte en legendarisk demo og album, i tillegg til noen liveopptak og en split, før de la inn årene i 1991. På grunn av sensur og vanskeligheter med å komme seg ut av det noe lukkede landet levde utgivelsene sine egne liv, og jeg kan bare tenke meg at Attila selv løftet på øyenbrynene i overraskelse når invitasjonen fra Mayhem kom via posten. I et historisk perspektiv er det absolutt passende at Tormentor har en prominent plass i årets program, og det er definitivt relevant som et gildt gufs fra sjangerens glansdager, men materialet er litt for tynt til å holde lenger enn første halvdel av konserten. 4/6 (PFL)

ENSLAVED
Oldies, but coldies!  Det kan virke forutsigbart, men det er allikevel aldeles korrekt at Enslaved avslutter årets utgave med å spille andre platen “Frost” fra start til slutt. “Nykommer” Iver Sandøy gjør en aldeles utmerket jobb bak trommene, og spesielt klassikeren Fenris låter usedvanlig bra ved hjelp av hans durabelige innsats. Sangen om den illsinte, men noe lettlurte ulven med den akk så bokstavelig talt fengslende livsløpet er også en av Enslaveds absolutte klassikere og når den etterfølger en annen klassiker “Loke”, er egentlig trofeet for årets konsert på BTG allerede kassert inn. Scenen er badet i kaldt lys, innkapslet i lav tåke og det er laget en spesiell backdrop for anledningen. På “Yggdrasil” får bandet blant annet besøk av super-producer Eirik “Pytten” Hundvin og vi får etterhvert også et ganske sterkt snøfall på scenen. En svært god konsert som for anmelderen dessverre ble litt avkortet grunnet familiære forpliktelser og utfordringer med offentlig kommunikasjon i så måte. Fra Frost til Skyss der altså. 5/6  (PFL)
(
*Anmelder vil påpeke at han tidligere har jobbet for Enslaved.)

 

Med det pakker vi ned lær og nagler for i år, og kan samtidig si oss fornøyd med en meget vellykket festival. Programmet klarer å balansere mellom nekro undergrunnsband og kjente, etablerte band, men klarer ikke helt å mane frem den herlige stemningen slik den var i kjelleren på Garage og på Hulen. Til det er USF Verftet en altfor striglet og velfungerende venue, og samtidig for stor til at uerfarne band klarer å håndtere sceneformatet. Vi håper og tror at det neste år settes opp flere konserter på andre venues som er bedre egnet for undergrunnsmetal, men det burde også være mulig å tilpasse USF.

Beyond The Gates er etterhvert en svært veldrevet festival der nesten all logistikk skjer sømløst, noe som gjør det å være publikummer til en enkel affære. Men er det egentlig slik at ekstremmetal skal være så fordømt enkelt hele tiden?

 

, , ,