Behemoth | Opvs Contra Natvram

Nuclear Blast

Det finnes liten spenning når Nergal & co slipper nye album, man vet omtrent hvor landet ligger musikalsk og – ikke minst – man vet at det er bra. Spenningen ligger i akkurat hvor bra.

Skiva åpner med en duo som umiddelbart fører tankene tilbake til våre egne Emperor sin udødelige «Anthems To The Welkin At Dusk» der åpneren «Post-God Nirvana» fungerer som en slags mellomting mellom en intro og en låt med sin drøye tre minutter lange avspilling. Episk og majestetisk som bare det, og når den går over i «Malaria Vvlgata» er vi så til de grader i gang. Et tempo med en blastbeat som ikke står tilbake for noe vi har her til lands over mye mulig det feteste riffet i hele Behemoth sin backkatalog kaller jeg å starte med stil. Den er intens og effektiv, og allerede etter 02.18 er den ferdig. 

Da passer det godt at etterfølgeren «The Deathless Sun» følger opp med det absolutt mest fengende partiet på hele «Opvs Contra Natvram». Man hører at Nergal har tenkt nøye igjennom låtrekkefølgen på skiva, for her er ingenting etterlatt til tilfeldighetene. 

På en, i forhold til genren generelt, meget variert skive, er det én ting som tidlig stikker seg ut – nemlig lydbildet. Det låter så helt vanvittig organisk og dynamisk av absolutt alt at jeg igjen må trekke frem nevnte Emperors fineste for å komme på liknende innen ekstremmetall. Trommene låter som trommer! Dette har jeg fått bekreftet er så absolutt tilsiktet, og her har Behemoth skutt gullfuglen. Meget, meget bra!

Vi har, i tillegg til nevnte «The Deathless Sun», fått bli kjent med «Ov My Herculean Exile», «Off To War!» og «Thy Becoming Eternal» i forkant, og dette er alle meget forståelige singelvalg da de representerer variasjonen på «Opvs Contra Natvram» forbilledlig. Det er både brutalt og ekstremt samtidig som det er melodisk og vakkert at det er få, om noen, andre band om dagen som leverer tilsvarende.

Ellers er det vanskelig å fremme toppene her ettersom skiva er kjemisk renset for bunner, men skulle jeg måtte namedroppe noen spor ville jeg ha nevnt «Neo-Spartacvs», «Once Upon A Pale Horse» og den storslåtte avslutteren «Versvs Christvs». Sistnevnte er vel ikke helt på nivå med «O Father O Satan O Sun!» til avslutter å være, men det er samtidig en list så høy at Nergal selv antageligvis aldri kommer til å klare å toppe. 

Han sa i et intervju under studioperioden at han mente «Opvs Contra Natvram» ikke bare kom til å bli det neste Behemoth-albumet, han mente sågar at det kom til å bli det Behemoth-albumet. Om han har lykkes er nok opp til fansen å avgjøre, men i mine øyne er han farlig nære ihvertfall. (Intervju med Nergal i kommende nummer! Abonner her!)

5,5/6 | Sven O. Skulbørstad

Utgivelsesdato 16. september 2022

, ,