Accept – følger sitt kall

De tyske heavy metal-veteranene Accept har hatt mange oppturer og nedturer siden de startet karrieren hjemme i Solingen på midten av 70-tallet. Og for tiden er de definitivt på en opptur, i kjølvannet av den kritikerroste nye skiva «Blind Rage». Vi tok en prat med bandets gitarist og uoffisielle leder, Wolf Hoffmann, et par timer før bandet gikk på scenen på Rockefeller i Oslo i høst.

Tekst og foto: Geir Amundsen (Sidekick: Torben Svendsen)

– De færreste band overlever multiple vokalistutskiftninger – men dere ser ut til å ha fått en ny vår med deres tredje vokalist Mark Tornillo bak mikrofonen!
– Det stemmer, det har vi definitivt fått – men det skyldes rett og slett at vi endelig har funnet riktig mann! Som du sikkert vet, fungerte ikke det første vokalistskiftet i det hele tatt, det var helt katastrofalt og fikk sikkert mange fans til å tro at Accept ikke kunne fungere uten Udo Dirkschneider. Men det kan sammenlignes med en skilsmisse – det er ingen grunn til å forbli singel selv om du har gjennomlevd en opprivende skilsmisse, alt kan fungere perfekt neste gang, du må bare finne riktig partner!
– Jeg var massiv fan på 80-tallet, men så mistet dere meg på 90-tallet…
– Vi mistet oss selv på 90-tallet, og ante ikke helt hvor vi skulle gå. 90-tallet var hardt for oss.
– Men er det typisk for fanskaren deres, at de vender tilbake til dere nå?
– Ja, jo, men det som er merkelig er at vi har fått masse yngre fans i det siste, folk som ikke var født engang da vi ga ut «Balls To The Wall» og «Metal Heart». Mange tenåringer er nå i ferd med å oppdage første generasjons metalband, som oss. Så de kommer sikkert på konserten i kveld, og står side om side med folk i femtiårene som har fulgt oss i over tretti år! Og det er utrolig kult!

– Så hvordan funker det å ha en amerikaner i bandet, når dere andre fire er tyskere? Blir han av og til stående som et spørsmålstegn mens dere andre skravler internt på tysk?
– Det hender, det må innrømmes. Det er en uvane, men det er jo den mest naturlige ting i verden at jeg automatisk snakker tysk når jeg snakker med de andre. Men Mark er blitt vant til det, han forstår en del tysk nå, og vi snakker nesten konstant en miks av tysk og engelsk siden vi har et roadcrew fra både USA, England og Tyskland. Både jeg og Peter (Baltes, bass) har bodd i USA i over 20 år nå, så vi snakker like gjerne engelsk.
– Møtes bandet stadig for øvinger og låtskriving?
– Peter og jeg har vært låtskriverne i bandet i over tretti år, og vi kommer stadig sammen for noen uker og lager låter. Sånn har det alltid vært. Og det har blitt enklere nå, for nylig har også Peter flyttet til Nashville, hvor jeg har bodd i over tjue år.
– Nashville, igjen? Det later til å ha blitt USA nye musikkhovedstad, og ikke bare for country, slik det tradisjonelt oppfattes.
– Ja, jeg har bodd der lenge, men jeg merker godt endringene. Det er helt forbløffende.
– Utrolig mange av de jeg har intervjuet i det siste, bor i Nashville…
– Virkelig?
– Ja, jeg snakket med Kip Winger i forrige uke.
– Han har bodd der lenge!
– Og Jonathan Cain fra Journey, Tom Keifer fra Cinderella, Dann Huff fra Giant, Danny Vaughn fra Tyketto…som jeg kommer på i farta. 
– Nashville er fortsatt countryens hovedstad, men først og fremst er det en musikkby, hvor du kan få et godt nettverk og ha tilgang på de ypperste studioene i hele USA.
– Så hva var det som fikk deg til å flytte dit?
– Jeg kom dit i 1992, jeg hadde flere venner her, og da var det en søvnig liten by, men med et veldig fokus på musikk, og det var hva som fascinerte meg. Jeg hadde ikke lyst til å bo i noen diger metropol som New York eller Los Angeles, det føltes for stressende.
– På 80-tallet var det nærmest utenkelig at en musiker skulle bosette seg noe annet sted i USA enn Los Angeles.
– Jeg vet, men miljøet der var aldri noe for meg, jeg trivdes aldri i L.A. jeg ville bo et sted hvor det var hyggelig og komfortabelt, og hvor jeg hadde alle disponible fasiliteter som en musiker trenger.

– Du nevnte såvidt at dere har hatt en amerikansk vokalist tidligere.
– Ja?
– Hva tenker du om den epoken i bandets historie pr idag? (David Reece var med i 1988-89 og sang på «Eat The Heat»)
– Vi forsøkte å tilpasse oss det musikalske klimaet som rådde på den tida. Det var slutten av 80-tallet, og vi innså at pur heavy metal var i ferd med å dø ut. Vi ville prøve en ny musikalsk retning med en ny vokalist. Udo Dirkschneider hadde allerede forlatt bandet for å satse på en solokarriere, så tiden var inne for å prøve noe nytt. Men det fungerte ikke på det personlige plan mellom oss, noe som ble mer og mer tydelig jo lengre vi jobbet med David.
– Hva synes du nå om den skiva dere ga ut med ham?
– Jeg mente at den hadde et stort potensiale, flere knallbra låter, og jeg mener fortsatt at med noen få små justeringer kunne det vært et meget sterkt album. Men det var flere elementer som forpurret det. Vi jobbet med «Eat The Heat» i over ett år. Dieter Dierks produserte den, og han hadde Mutt Lange-syndromet da – han ville at hver eneste minste lille detalj skulle låte så perfekt som teknisk mulig! Og det nærmest drepte nerven i skiva før den var gitt ut. Og på toppen av det hele kom vi ikke overens med vokalisten vår. Kjemien i bandet var på bunnivået, så totalt var den skiva dødsdømt fra starten av.

– Har dere noengang fremført låter fra «Eat The Heat» på scenen?
– Javisst! Vi gjorde en USA-turne som varte noen uker før vi avbrøt den på grunn av interne stridigheter og skrinla hele bandet for noen år.
– Ja, slutta ikke trommis Stefan Kaufmann midt i den turneen?
– Han slutta ikke, men han skadet ryggen sin kraftig, og Ken Mary (House Of Lords, Alice Cooper) steppet inn og fullførte turneen med oss.
– Så dere har ikke noengang fremført låter som «X-T-C» eller «Prisoner» eller «Generation Clash» siden?
– Siden den turneen? Nei. Vi har for mange dårlige assosiasjoner til den perioden. Men jeg må si, jeg hørte på «Eat The Heat» for ikke så lenge siden, og jeg skulle ønske jeg kunne spilt den inn på nytt med den kunnskapen jeg har i dag. Det ville fortsatt ikke blitt Accept, men pokker heller, mange av de låtene der hadde fortjent en bedre skjebne!
– Det er kanskje ikke politisk korrekt å si, men jeg liker den skiva mye bedre enn enkelte andre Accept-skiver!
– Ja, jeg vet, vanligvis ber nesten folk om unnskyldning for å like den! Men som sagt, vi gjorde et forsøk på å gjøre noe nytt, men av og til går bare ikke ting din vei, det ble mye stang ut, ingenting ble som vi hadde forestilt oss det.
– Og frontcoveret gjorde dere heller ingen tjenester.
– Nei, det bildet burde heller vært på baksiden av skiva. Nok en av mange små ting som ikke funket for oss.

– Men nå er dere tilbake med en ny amerikaner ved mikrofonen, og denne gangen ser ting ut til å fungere vesentlig bedre!
– Ja! Nå lå alt bedre til rette for oss, og det fungerer optimalt med Mark på alle nivåer, både det musikalske og personlig. Han er vel ikke så ny lenger heller, han har vært med oss siden 2009 og sunget på tre album nå. Da vi møtte ham for fem år siden visste vi ikke helt hva vi bega oss ut på. Vi hadde fortsatt masse musikalske ambisjoner og ønsket å fortsette med å lage og spille relevant musikk. Så vi tenkte vi skulle gjøre et forsøk og se hva som skjedde. Mark har en stemme som både takler de gamle låtene, og som passer de nye låtene vi hadde skrevet. Og vi innså at hvis vi skulle gjøre et vellykket comeback, så var Mark vår mann – vi måtte bare overbevise resten av verden!
– Har det alltid vært eksklusivt du og Peter som har skrevet alle låtene?
– Nja, på 80-tallet var også vår trommis Stefan Kaufmann en viktig bidragsyter. Så det var oss to eller tre som skrev alle de låtene som vi spiller den dag i dag.
– Er ikke Stefan gitaristen i Udos band for tida?
– Han var, han sluttet der for over ett år siden. Han byttet fra trommer til gitar for mange år siden, og skrev de aller fleste låtene for U.D.O. på egenhånd.

– Men dere har nettopp kommet med en ny skive, ved navn «Blind Rage». Hva kan du fortelle oss om den?
– Jeg og Peter begynte arbeidet med å skrive nye låter i mai i fjor, og holdt på frem til jul. Vi låste oss inn i et studio i ukesvis i strekk, og skrev også mens vi var på festivalturne i Europa i fjor sommer – det er ofte mye dødtid da. Men skiva er hovedsakelig innspilt i Nashville, hvor både jeg og Peter bor nå. Den store forskjellen fra forrige skive er at denne gangen tok vi oss god tid til å komponere låtene, seks til åtte måneder, før vi gikk i studio. Låtene til forrige skive «Stalingrad» ble skrevet under tidspress, selv om sluttresultatet ikke ble så verst. Men denne gang hadde vi bestemt oss for å ikke forhaste oss, men ta den tiden vi trengte til å komme opp med sterkt materiale og være 100% forberedte.
– Har dere allerede begynt å skrive låter til neste skive allerede, mens dere nå turnerer i Europa?
– Nei, det var bare på fjorårets festivalturne at vi hadde så mye tid til overs. Vanligvis er det veldig vanskelig for oss å klare og skrive låter på veien.
– Har livet på veien endret seg noe fra dere begynte å turnere ekstensivt på 80-tallet og kontra i dag?
– Nei, det er nærmest det eneste aspektet med musikerlivet som ikke har endret seg. Alt annet har endret seg; hvordan man lager låter og spiller inn skiver, hvordan man selger skiver og hvordan det distribueres. Men når man legger ut på turne er stort sett det meste det samme. Turnebussen er kanskje litt mer komfortabel pr i dag, men ellers er backstage-garderobene og sceneoppsettet det samme som det alltid har vært.

– Hva tenker du om dagens distribusjon? Det er hovedsakelig streaming og nedlasting av musikk nå – savner du tida da dere faktisk solgte fysiske plater og CDer?
– Haha, det spiller ingen rolle hva jeg måtte mene, tidene har endret seg. Ville jeg gjerne solgt like mye som vi gjorde på 80-tallet? Ja, selvsagt, hvem ville ikke det? Men det har sine fordeler også! Joda, vi solgte mange flere skiver på 80-tallet, men det å spille inne en skive var mye mer kostbart den gang enn nå. Det å lage videoer var veldig dyrt. Så det var ulemper også med vår «gullalder». I dag er det så mye enklere og rimeligere både å spille inn musikk og å lage musikkvideoer. Og det er veldig lett å ha en direkte dialog med fansen. Men det å leve av å lage musikk uten å selge skiver er ikke lett! Så man må bare tilpasse seg den tidsalderen man lever i. Nå har ikke vår motivasjon siden gjenforeningen hatt økonomiske motiver, vi vil bare gjøre det vi elsker og ha det gøy. Selvsagt er det flott å få gode kritikker og suksess, men det viktigste er vår egen tilfredsstillelse. Vi vet at vi kunne tjent mere penger ved å gjøre noe annet, men dette er hav vi gjør best her i livet. Det er vår kall her i livet mer enn noe annet!
– Veldig mange band som har holdt det gående siden 80- eller 70-tallet ser ikke noe poeng i å gi ut nye skiver, fordi folk kjøper ikke CDer lenger, og de kommer på konsertene for å høre de gamle klassiske låtene!
– Stemmer, men vi har aldri hatt den tankegangen. Da vi kom sammen igjen for fem år siden, bestemte vi oss for at vi ikke bare skulle hvile på gamle laurbær og spille låtene fra 80-tallet som vårt eget tributeband. Vi ville skape noe nytt, begynne en ny epoke i bandets historie, og det har vi faktisk lykkes med. Vi får stadig vekk høre fra fansen at disse tre skivene vi har gitt ut med Mark er like bra eller bedre enn noe av det vi gjorde på 80-tallet. Og det synes jeg er ganske oppsiktsvekkende.

– Du nevnte at du kunne tjent mere penger på å gjøre noe annet…
– Ja visst!
– …og du har vel parallelt med musikerkarrieren jobbet som fotograf.
– Stemmer, jeg har vært profesjonell fotograf i mange år. Da Accept ble oppløst, var jeg ikke interesset i å starte et nytt band, det var Accept eller ingenting for meg. Og jeg innså at det eneste andre her i verden som jeg elsket og som jeg var flink til, var fotografering. Så jeg startet fra grunnen av, jobbet meg opp, og har de siste årene gjort det svært bra som fotograf innenfor reklame og oppdrag for diverse bedrifter.
– Har du noengang vært fotograf innenfor musikkbransjen?
– Nei, nesten aldri. Jeg har vært hjemme hos Les Paul og Chet Atkins og tatt bilder av dem og deres utstyr, men det var tilfeldig. De færreste av fotokontaktene mine er klar over at jeg også er gitarist når de hyrer inn fotografen Wolf Hoffmann.
– Så har det hendt at folk har hyret inn fotograf Hoffmann og så plutselig innsett at de har selveste Accept-gitarist Hoffmann på besøk?
– Ja, det har faktisk hendt et par ganger at jeg har vært i et styrerom eller på firmakonferanse som fotograf, og kommet i prat med folk. Og så innser plutselig styreformannen i dress og slips hvem jeg er, og utbasunerer at han har alle skivene våre – vi er begge forkledde metalheads! Det har skjedd flere ganger, ganske morsomt faktisk, haha!

– Så du har aldri hatt noen andre sideprosjekter innenfor rocken?
– Nei. Jeg ga ut en soloskive for noen år siden med mine tolkninger av diverse klassiske stykker, og har begynt arbeidet med en oppfølger. Forhåpentligvis er den klar i løpet av neste år. Men det er det eneste jeg har gjort utenom, ellers har jeg hatt skylapper med eksklusivt fokus på Accept, Accept, Accept!
– Så du er en av de få musikerne pr idag som ikke har andre band på si? Accept har vært din baby siden sent 70-tall?
– Jeg er Han som ikke har en ex-ditt, ex-datt-merkelapp bak navnet mitt! Siden 1976 har Accept vært mitt liv, og jeg har aldri hatt noen interesse av å drive med noe annet musikalsk.