Trisol
I det man begynte å mistenke at Zeromancer var borte etter nærmere tre års stillhet, samtidig som Seigmen har gjort noen svært vellykkede festivalgigs og utsolgt Norgesturne, så er Zeromancer tilbake med sin sjette skive, “Bye-Bye Borderline”. Musikalsk sett er Zeromancer her mer tilbake i det samme elektropop/rock-landskapet som “Sinners International”, med flere instante melodier og refrenger enn den dystrere forløperen “The Death Of Romance” fra 2010. Og åpningen låter klassisk Zeromancer, med den steintøffe “Auf Wiedersehen Boy” tett etterfulgt av tittellåta i samme spor. Begge er hardtslående og elektroniske rockere med fengende refrenger, og tredjelåta “LCYD” har bitt seg fast i undertegnedes hjernebark den siste uka med sitt svært smittsomme ‘Love cuts you deep’-refreng som Depeche Mode sikkert gjerne skulle hatt på reportoiret. Også snedige “You Meet People Twice” er et høydepunkt. Skiva dabber litt av etter kanonåpningen med et par likegyldige låter, men tar seg voldsomt opp igjen mot slutten. Skivas suverent sterkeste låt er den vakre og melankolske “Montreal”, som fører tankene tilbake til min personlige Zeromancerfavoritt “Cupola” (fra “Eurotrash”) . Dette er muligens en av de aller beste låtene Kim Ljung har skrevet, og jeg gleder meg allerede som et barn til å høre denne live!
“Ash Wednesday” er blytung og synthdominert, men igjen med et sterkt refreng, og avsluttende “The Tortured Artist” er igjen klassisk Ljung; meget stemningsfull med nerve og sjel. Selv om skiva kanskje ikke klarer å holde like høy kvalitet gjennom alle de ti låtene, er likevel dette en solid opptur, og “Bye-Bye Borderline” står som en påle i Zeromancer-kanonen. Les intervju med Kim Ljung her!
4,5/6 | Geir Amundsen
Utgivelsesdato 25.januar 2013