Kategorier
Intervjuer Nyheter

Zakk Wylde – En gitarhelts bekjennelser

Midt mellom ny utgivelse av Black Label Society og øvinger med Ozzy etter å ha nylig blitt gjenforent med sjefen sjøl tok verdens siste gitarhelt Zakk Wylde seg tid til en prat med oss om alt fra alle prosjekter han er involvert i, og Justin Bieber.

Midt mellom ny utgivelse av Black Label Society og øvinger med Ozzy etter å ha nylig blitt gjenforent med sjefen sjøl tok verdens siste gitarhelt Zakk Wylde seg tid til en prat med oss om alt fra alle prosjekter han er involvert i, og Justin Bieber. Snurr film!

Tekst: Sven O Skulbørstad
Foto: Justin Reich

– 2017 for deg inneholdt Zakk Sabbath, nyinnspilling med Black Label Society og ikke minst tilbakekomst sammen med Ozzy Osbourne. Travel herremann?
– Ja, så absolutt. Alle kostymeskiftene i Black Label Society med dansesko og sminke må betales for vet du, så da blir det sånn. Men jeg trives med å ha det hektisk, jeg gjør det jeg elsker over alt så da er det ikke noe problem. Jeg er veldig takknemlig for muligheten jeg har fått – det er det første jeg tenker på når jeg våkner og det siste jeg tenker på før jeg sovner. Jeg elsker å jobbe så dette er bare fint.

– «Grimmest Hits» er litt mindre tung enn tidligere utgivelser ispedd en dose grunge, enig?
– Uansett hvordan du ser på det er det fortsatt riffbasert rock, så sånn sett er det ikke store forskjellen synes jeg. Men det er nok mer ren rock enn metall ja, det kan jeg si meg enig i. Alle mine riff er basert på blues og jeg har latt den vanlige inspirasjonen tale til meg denne gangen og, om det kommer ifra Black Sabbath, Led Zeppelin, Lady Gaga eller Justin Bieber og andre ting som jeg liker å høre på.
– Justin Bieber? Den så jeg ikke komme…
– Spiller du Bieber baklengs finner du så mange fete metallriff over det hele kan jeg fortelle deg. Jeg tar det jeg kan av Lady Gaga og Justin Bieber baklengs og suger til meg alle satanistiske meldinger som finnes der. Når jeg er ferdig konsumert plugger jeg inn gitaren og skriver skiva.
– Så det du forteller meg er at hvis jeg spiller «Grimmest Hits» baklengs så høres det ut som Justin Bieber?
– Haha, akkurat! Spiller du oss baklengs er det en fantastisk danseskive, det kan jeg garantere.
– Det skal jeg forsøke. Men hvordan finner du tid til å skrive og øve inn nytt materiale når du er i såpass mange tidkrevende prosjekter?
– Det gjelder å finne plass og tid når det passer rett og slett, for eksempel når turnéen til Zakk Sabbath var over i fjor sommer hadde jeg rundt en og en halv måned til rådighet. Da sa jeg til gutta at jeg trengte tre uker på å skrive skiva, også brukte vi cirka to uker på å øve og spille det inn. Så hver dag når jeg kom hjem var det bare å sette seg ned å lage riff. Jeg trives veldig godt med deadlines, for eksempel hvis man skal spille inn en film og får beskjed om at du må anlegge sixpack om fem måneder så er det bare å sette i gang med å kutte junkfood og pelle seg til gymmen. Samme med å lage en skive også; Må den være klar om tre måneder så er det bare sånn det er.
– Jeg må gi kudos for tituleringen av skiva, og jeg trodde faktisk en periode det var en «Greatest Hits»-skive?
– Det er en vesentlig forskjell mellom «Grimmest Hits» og «Greatest Hits», for å kunne kalle noe for «Greatest Hits» må du ha én ingrediens – nemlig hits. Det har ikke vi, vi er ikke et sånt type band. Det var det som var tanken med tittelen, for når folk tenker «Vent litt, jeg har ikke hørt noen av disse før» når de hører den er poenget «Nettopp». Det er en slags motsatt form for annonsering, vi har ikke lovt deg de største – vi har lovt deg de uhyggeligste, haha!

– Dere har forsyne meg rukket å holde på i snart tjue år allerede, hvordan føles det?
– Det skal feires, og måten det skal feires på er at vi skal ha en BLS-kake hvor det skal stå «Gratulerer med 20 år, nå har dere bare 30 igjen for å ta igjen Rolling Stones». Og de fortsetter jo bare å addere det tallet, så når de omsider legger opp er det nok snakk om nærmere 50.
– Med tanke på alle medlemmer som har vært innom Black Label Society, ser du på det som ditt prosjekt eller et fullverdig band?
– Jeg ser på det som et brorskap. Tingen er at jeg elsker absolutt alle som både er her nå og som har vært innom opp igjennom, de er fantastiske folk som er fantastiske å spille med alle som en. Utrolige musikere. Vi har ikke krangler, det driver vi ikke med – for det har vi rett og slett ikke tid til det pluss at vi som sagt er meget gode venner som ikke har behov for det. Det er en unik ting.

– Vi må jo innom din tilbakekomst til Ozzy. Hvordan gikk dette til?
– Ozzy ringte meg og informerte om at gitaristen hans Gus G. måtte steppe til side for å konsentrere seg om sin solokarriere, ba meg på middag mot at jeg tok oppvaska og ordnet duker. Jeg sa umiddelbart ja, og tilbydde meg samtidig å ta med melk og egg. Og nå er vi her. Du vet, mitt forhold til Ozzy er større enn musikken selv og når han ville ha med Gus – som jeg for ordens skyld også er venn med og synes han er en sinnssyk gitarist, fokuserte jeg bare på Black Label Society. Null problem. Og vi har hele tida holdt kontakten med hverandre selv om vi har spilt på hver vår kant. Jeg stiller opp på alt han ber meg om, om det så er for å vaske huset hans før selskapet starter så gjør jeg det gladelig.
– Så da kan vi regne med å finne deg på scenen under årets Tons Of Rock?
– Ja, så absolutt. Vi har vel booka konserter for omtrent et års tid fremover, så der Ozzy er kommer jeg også til å være.
– Det høres veldig bra ut. Hva er så grunnen til de gangene du sluttet fra bandet hans?
– Det er så enkelt som at jeg trengte å spille og skrive med andre folk til tider etter å ha praktisk talt vokst opp sammen med Ozzy. Nye impulser om du vil, men jeg har også alltid fortalt han at jeg er der hvis han trenger meg. Det var spesielt en tid rundt «Ozzmosis» der jeg hadde litt i overkant mye å bedrive, alt fra å spille med Guns n’Roses til mine egne greier og Ozzy spurte meg rett ut om jeg kom til å fortsette eller om det var noe poeng i å vente på meg så han måtte finne en ny gitarist. Da føltes det riktig å gjøre noe annet så da ble det sånn.
– Hva er de største fordelene og ulempene med å slippe å fronte konserter som du da gjør i BLS?
– Som jeg var innom så står jeg for oppvask og duk med Ozzy mens i BLS kokkelerer jeg hovedretten, selve drømmelasagnen enkelt og greit.
– Er det en siste Ozzy-skive i horisonten eller blir det med denne turnéen også er det over?
– Akkurat nå er det bare live som er planlagt, men selvfølgelig – hvis Ozzy bestemmer seg for å gjøre et siste album og lurer på om jeg har noen riff liggende er jeg så absolutt med på det. Men vi har ikke snakket om det enda. Tiden vil vise.

– Hvordan ble Zakk Sabbath til?
– Det begynte med jeg og Blasko som spilte sammen på en del Metal Allstars-konserter, hvor vi endte opp med forskjellige trommiser fra kveld til kveld. Da er det et sikkert kort å spille Black Sabbath, for som Mozart er det noe alle innen rock og metall kan spille. Spiller du i et rockeband er store deler av utdanningen din Black Sabbath, Led Zeppelin og Deep Purple, så når man da har forskjellige trommiser så gjelder det bare å høre hvilke Sabbath-låter han kan. Vi hadde aldri noen form for øvinger til disse kveldene så vi måtte bare kjøre på med det vi alle kunne fra før av. Etter noen kvelder med dette sa Blasko for tull at vi egentlig kunne gjøre en egen greie ut av det og kalle det for Zakk Sabbath, for det var egentlig det vi allerede drev på med. Det endte med at vi ville prøve det ut, så vi fikk åpne for våre gode venner i Clutch noen kvelder som ga mersmak og i etterkant har vi turnert over hele Amerika, Canada og Sør-Amerika med konseptet. Nå snakker vi om å dra det over til Europa når det passer i pauser mellom Black Label Society og Ozzy.
– For en fantastisk hobby å ha?
– Ja, helt klart. Og overalt hvor vi spiller har folk hørt alle låtene våre og kan alle tekstene, haha!

– Du blir kalt den siste virkelige gitarhelten, er det noen som har betydd ekstra for deg – både med tanke på fortid og nåtid?
– Definitivt, og de som inspirerte meg når jeg var 15 og begynte å spille gitar fortsetter å inspirere meg til dags dato. De vanlige som Tony Iommi, Jimmy Page, John McLachlan, Frank Marino og den gjengen der med en hel del andre og. Og for ikke å glemme Randy Rhoads åpenbart. De har hatt og har fortsatt enorm innflytelse på meg. Om jeg er den siste virkelige gitarhelten tror jeg det kommer av at jeg er den siste som fortsatt har på meg kappe, haha! Alle andre har sluttet med det for de synes det ser dumt ut, men jeg har den fortsatt på og jeg tror det kanskje er derfor jeg har den tittelen.
– Er det derfor jeg aldri ble helt rå på gitar? Jeg brukte nemlig aldri kappe.
– Der har du det, og jeg har ikke tall på hvor mange andre gitarister som har lurt på kappa. «Du ser ut som en tulling» sier de, men jeg liker den og sånn er det bare.
– Har du noen andre musikalske influenser bortsett ifra Lady Gaga og Justin Bieber?
– Det som er at du vet aldri hvor du finner inspirasjon fra, akkurat som de to vi har snakket om. Men som alle andre så er favorittene de samme som de var når jeg var 15. Det er jo fordi man har veldig mange minner som henger sammen med de skivene. Det er det som er kraften i musikk og som gjør det så mektig. Det er som en tidsmaskin som tar deg tilbake til den tiden og minner deg på ting som skjedde i livet da. Så jeg hører fortsatt mye på mine gamle favorittskiver.

– Du har utgitt to skiver med soloprosjektet ditt «Book Of Shadows», er det noen planer for en tredje?
– Ja, etter hvert. Jeg elsker å lage de skivene så det blir helt klart noe av en gang. Det er der jeg får ut mitt elsk på musikken til Elton John, Neil Young og The Eagles, og når jeg lager musikken til de skivene vet jeg alltid fra starten av hvordan det kommer til å låte. Det er veldig digg å holde på med ved siden av det tyngre jeg driver med, for jeg er like fan av den roligere musikken og.
– Finnes det en musikkstil du ikke liker?
– Nei, egentlig ikke. Det er det som er vakkert med musikk, det finnes ting i hver musikkstil for alle. Og hvorfor så mange folk fyrer seg opp over Justin Bieber skjønner jeg ikke, da er det bare ikke for deg. Hør på noe annet da vel.
– Hva er favorittskiva med Ozzy, uavhengig om du spiller på den eller ikke?
– Det blir umulig å svare på, for jeg elsker de alle. Jeg er som sagt stor fan av Randy Rhoads og de tidligere skivene, og liker alle jeg er med på og. Bare tenk på «Diary Of A Madman», «Blizzard Of Ozz», «Bark At The Moon» og «Ultimate Sin». Herregud for noen skiver! Det er ikke mange forunt å ha den backkatalogen Ozzy har, og da er de ikke så verst de jeg er med på heller, haha!
– Nei, det var faktisk en musikkjournalist fra en av landets største aviser som en gang utnevnte «No More Tears» til verdens siste bra heavy metal-skive.
– Wow, det var stort! Men det bare viser makten til Payola, og da ser du hva Payola og prostituerte kan oppnå, haha! Og ikke minst betalte ferier.

– Et siste spørsmål; Det har over tid versert rykter om Pantera-reunion med deg på gitar. Hva kan du si om det?
– Det er helt og fullt opp til de. Jeg elsker de gutta og støtter de så hvis de spør meg om å hylle Dimebag så er jeg helt klart med. Han var jo en god venn av meg, så uten tvil. Hvis det skjer en gang ser jeg for meg Dime titte ned på oss og le seg i hjel over alle feilene jeg gjør. Det hadde han likt.

Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2018