Nuclear Blast
Noen band funker bare fryktelig mye bedre servert fra scena enn hva de får formidlet i studio. På mange måter er dette en styrke, hvilket forteller noe om bandets kvaliteter som sådan, men det er småkjipt når en ikke har band og scene i umiddelbar nærhet til enhver tid. Femte skive fra svenskene, og jeg må nok en gang innrømme meg en dose lunkenhet. Stilmessig ligger de i den bekmørke retropsykedeliaen, sånn omtrentlig der Pentagram møter The Doors – for å angi mer en retning enn en villet destinasjon. Videre forklart spiller bandet en form for doom-stoner med lange, utflytende, drømmende droner, hvor det første funker langt bedre enn det andre. Med trøkket oppe, tøffer og tuter dette fett som fy, mens de lange sporene blir fryktelig lange, stillestående og repetetive, og det er her man savner vokalist Magnus Pelanders underholdende scenegalskap. En aner den gjennom den drømmende, Morrison-aktige slepinga, og en føler den når han bjeffer til med Danzig-gneldring, men den blir dessverre liggende som en uforløst x-faktor i stua. Om halvtimen som kastes bort på de to lengste dronesporene hadde blitt brukt til noe mer fornuftig, kunne dette lett ha blitt oppimot en femmer, men selv etter nokså mange spinninger hever det seg dessverre ikke, og da venter jeg heller til neste mulighet til å gjenoppleve bandet live – denne skiva føler mest som en litt halvbra ‘dag på jobben’.
3,5/6 | Wilfred Fruke
Utgivelsesdato: 15.01.2016