Nuclear Blast
Witchcraft har alltid vært et kult band med solid sans for genuinitet i retrouttrykket, trøkk og driv i doomrocken og et realt glimt i alle øyekroker, og en aner aldri helt hva som venter rundt neste hjørne. Denne så jeg dog virkelig ikke komme – sortmetall, liksom? Nå viste akkurat det seg kjapt som et trolig utslag av nevnte glimt, for hva jeg trodde var en intro med kassegitar og sang satte de facto presedens for totalen; hele skivas form er av dette helt-naken-formatet og likner mer på Tracy Chapmans sarteste enn noen form for doom eller doomere, og den så jeg i hvert fall ikke komme. Både vokal og gitar har noen glitrende stunder av naken melankoli her, og fullt utbytte av denne skiva fordrer halvmørke, ensomhet og vinglass. Det er følgelig bortimot umulig å skulle gi en fair og objektiv karaktervurdering her, men ikke alle låter funker like godt og taper seg litt for fort i lyttingene. Derfor setter jeg en midtpåtreetsk je-ne-sais-qui, så får heller den enkelte skjenke seg et glass rødt, dimme lys, jage kjerring/gubbe & unger ut og gjøre seg opp sin egen mening. Det kan fort treffe akkurat deg rett i flette og fisk.
3,5/6 | Wilfred Fruke
Utgivelsesdato 01.mai 2020